“Norske tollere gjennom 300 år[i]” har dette å si om Torben Eriksen:

«Grønvold, Thorbjøm Eriksen, født ca. 1640. Overtollbetjent i Trondhjem 11. des. 1677, skipsmåler i Tønsberg 6. juni 1680, visetoller i Larvik og skipsmåler i Langesund 17. feb. 1683, utnevnt 13. des. 1684, bekreftet 19. des. 1699. Død før 27. juli 1720”.

“Rentekammerets norske bestallinger[ii]” har omtrent de same opplysningene:

«Eriksen, Torben, overtoldbetjent i Trondhjem i Johan Tullins sted 11 dec. 1677
   -“-        Torben, skibsmaaler ved Tønsberg 6 juni 1680.
   -“-        Torben, skibsmaaler; vicetolder i Larvik og efter Johan Rohde     -“-        – dog efter ny utstedt bestalling – tolder sammesteds 17                       febr. 1683. NB. Kongen har bevillet, at Ludvig Bluth, naar T.                    Eriksen kommer til denne sukcession, da skal nyde                               skibsmaalers bestalling i hans sted.
   -“-        Torben, tolder i Larvik 13 dec. 1684.
   -“-        Torben, best. av 13 dec. 1684 som tolder i Larvik og                             Sandefjord konf. 19 dec. 1699».

 

Man får et lite glimt av Torben i 1688 gjennom skattemanntallet av det året, som referert til av Johnsen og Aagards Larvikshistorie[iii]:

        «Skattemandtallet fra 1688 gir et meget bedre billede av den lille by end de fleste andre mandtalslister fra datiden. De tre i anden klasse var kommisarius Frederik Pedersen, tolderen Torbjørn Grønvold og skibsrederen og kjøbmanden Iver Torsen; av dem var bare den sidste rik, de andre blev av sin stilling som statsfunktionærer tvunget ind i en skatteklasse som var mere besværlig end ærefuld».

Noen år senere måtte man finne en ny klokker, og man grep anledningen – med Gyldenløves aktive støttet – til å kombinere klokkeri og skolemester, blant annet ved å kombinere inntektene til disse funksjonene. Dette kan man lese hos Johnsen og Aagaard[iv], som også lar en vite at greven refererte til denne undervisningsinstitusjonen som «Nordisk Skrif- og Regneskole», en merkelig «moderne» betegnelse. Videre – og et stykke forbi beskrivelsen av en toller – kan man lese:

        «Det ser ut som skolen fra først av hadde undervisningsrum i skolemesgterens private hjem. I et til overinspektør Johan Bøckmann stilet bønskrift, dat. 5. februar 1691, klager skolemester Hans Olsen Øsles over at Hercules Barchman har «frahyret» ham den gaard hvori han har holdt skole. Han og hans sengeliggende hustru – en gammel korsdrager – staar i fare for at bli kastet paa gaten, skolen kommer til at maatte stanse, og han selv vil miste sit levebrød. Han minder om at indvaanerne for nogle aar siden har bygget byens kirke og paakalder nu deres godgjørenhet for at faa hjælp til indkjøp av skolestue. I alle byer er bygs kirker og gudshus for de ældre og skoler og undervisningsrum for de yngre. Skolens btydning fremholder han i følgende ordelag: «Ved lærdom og god optuchtelse kand det, som er got, blifve bedre, og det som er ont i mange maader forbedris. Eet vildt træ kand ved forplantelse blivfe got, og et ungt kroget træ blifve rettet. – – – I skolerne maa grundvolden leggis til den sande Guds kundskab. I Kierkecherne maa paa denne grundvold meere og meere byggis. Skolerne kaldes den christen kierchis seminaria og kernehuus; thi der bør kiernerne i de unge hierter saais til en guddommelig vext. – – Hielper, hielper saa vil Gud hielpe eder igien; og I endogsaa hos efterkommerne skal, for denne hielp, hafve den berømmelse som høfvidsmanden i evangelico Luc. 7., at i hafver opbygt synagogen og forskaffet skole i Laurwiig.

        Overinspektøren, som selv lot sine sønner undervise «paa andre steder», anbefalte bønskriftet og tegnet sig for bidrag. Michel Andersen og Magnus Bugge fik i opdrag at indkassere de tegnede beløp og kjøpe et passende skolehus. Ved indsamlingen indkom fra ca. 60 av byens indvaanere i i beløp fra 12 rdlr. og ned til 12 skill. tils. 145 rdlr. 32 skill. De største bidragsydere var Jacob Christenssøn, tolder Grønvold og Claus Bertelssøn, hver med 12 rdlrs., Rialph Wright og Mogens Nilssøn gav hver 6 og J. Bøckmann, sogneprest Wilhelm Dop, kapellan Søren Lyche, lars Schjerven og Hans Nilssøn hver 4 rdlr.».

Med andre ord: Torben Eriksen var en mann av noen betydning i Larvik i hans samtid – eller ville gjerne være det, koste hva det koste ville.

Han var også en praktisk anlagt mann, som kan gå frem av en litt lang passus om utenrikshandelen på hans tid; det var i prinsippet tillat å skipe ut trelast fra en havn som Sandefjord, men ikke å ta inn varer, uten å gå innom Larvik og få dem fortollet – noen prosedyrer endrer seg bare meget langsomt, selv om steder og ruter gjør det:

«Men denne lov kunde sove i lange tider, intil plutselig en nidkjær embedsmann blåste liv i den. Lenge før 1700 var en sådan lovstridig innførsel i full gang i Sandefjord, med tolderens stilltiende samtykke. Således blev der opkrevet aksise (avgift av utenlandske varer) 1686 i Sandefjord av varer som en Hinlopen-skipper bragt: sild, ost, kavringer, ris, humle, «brissholt», stry, fransk brennevin og vineddik, ja endog lemoner (citroner), rosiner, korinter, svisker, fiken, anis, alun og pepper; dessuten taksten, mursten, stentøi og tobakspiper. Alle disse varer var tatt hjem av 2 hollandske «sutlere[v]», og kunde altså fåes tilkjøps hos dem.

Men i 1693 gjorde revisjonen (kammerkollegiet) invending mot denne ulovlige trafikk; det var spansk salt, taksten og humle, som denne gang var innført direkte til Sandefjord.

Tolderen i Larvik, Torben Grønvold, forsvarte sin handlemåte med at man ikke kan forlange at skipperne «for de ringe Varer og Skibenes sværhet» vil gjøre omveien om Larvik før de losser i Sandefjord; kan de ikke få varene fortollet på ladestedet, frykter han «at de samme Vare ganske skulle udi Fjordene og Udviger unsnige, førend de til Sanefjords Toldstæd ankomb».

Kammerkolegiet har visst funnet at dette var fornuftig talt, for posten er forbigått i rentekammerets desisjon».

Mye av transporten mellom stedene på kysten foregikk med ganske små båter som nok hadde seil men ofte ble rodd, selv med laster på borti hundre bokeplanker, hver åtte meter eller lenger, og 6-7 cm tykke; slik ble trelast fraktet over strekning som, for eksempel, Sandefjord – Kragerø, Risør eller Arendal. Om disse karen forteller Knut Hougen[vi] videre:

        «Man gjør visst ikke rorsmennene urett, om man formoder at de har været til fortrinlig for skipperne, når det gjaldt å smugle litt. Tolderen Torben Grønvold hadde sagt et sant ord da han i 1693 advarte mot å stoppe den lovlige innførsel til Sandefjord; men fra 1748 var var dette allikevel skjedd til fordel for den ukontrollerte innførsel. Ganske visst er konfikasjon av varer sjelden, men forekommer dog. Således beslagla Larviks-tolderen 1779 om bord i Isak Waales galiot 1 ankere fransk brennevin, 5 ½ anker fransk rødvin, 2 ankere annen fransk vin, 2 ankere vineddike og 2 halvankere rom. Efter alt hvad vi vet om tiden og dens syn på smugling som en ingenlunde vanærende sport, tør vi formode at de få konfiskasjoner ikke betyr liten smugling, men snarere, utilstrekkelig kontroll og liten lyst hos tollpersonalet til å se mer enn høist nødvendig».

Tidlig i 1700 opptrer Torbiøn Grønvold, toller i Laurwigen, som «andre» i en begravelse. Avdøde var hans tidligere svigerinne – Grønvold beskrives som «enkens tidligere manns bror» – og het Richard Willer, bosatt «Wed Porsgrund Paa Sohlumbsiden». Arvingene var avdødes kone, Lisbet Iacobsdatter; og hans stedatter, Sara Erichsdatter. Skiftet[vii] ble registrert 2 februar 1700.

Med andre ord: Torben hadde hatt en bror som het Erik.

Og utover det, siden kirkebøkene mangler i Larvik, er det ikke slått fast når Torben Eriksen Grønvold døde og  ble begravet.


[i] Melby, Osv. I.; Tollere gjennom 300 år, 1563 – 1886; © Norsk Slektshistorisk Forening 1977-1982; Trykt som tillegg til Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXV-XXVIII]; Se http://genealogi.no/kilder/Tollere/index.htm
[ii] Grandjean, Poul Bredo, Rentekammerets norske bestallinger 1660-1814, Oslo:[s.n.], 1932, p 35, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017060748051
[iii] Johnsen, Oscar Albert | Aagaard, Aage; Larviks historie. 1 (1962): Larviks historie indtil 1814; Larvik:Kommunen, 1962; p 86; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016102448004
[iv] Johnsen, Oscar Albert | Aagaard, Aage; Larviks historie. 1 (1962): Larviks historie indtil 1814; Larvik:Kommunen, 1962; pp 595-596; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016102448004
[v] Småhandlere. Antagelig fra hollandsk, men også i bruk på engelsk. I nordiske land brukte man ordet «marketenteri» for en del av det samme. Se https://en.wikipedia.org/wiki/Sutler og versjoner i andre sprog.
[vi] Hougen, Knut, Sandefjords historie. 1: Ladestedet: omtr. 1400 til 1845, Oslo: i kommisjon: Cammermeyer, 1928, pp 168-169 , https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060605124
[vii] Skifteregister for Skien byfogd 1666-1808, https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000496293

Jens Smith er nevnt i «Norske Tollere i 300 År[i]».

«Smith, Jens, født 1641. Tjent i det kongelige liveri. Tollbetjent i Larvik-Sandefjord 24. juli 1669, bekreftet 2. juni 1670, toller i Risør 5. feb. 1679, bekreftet 2. des. 1699. Drev også utstrakt trelasthandel og gårdskjøp og var stedets mest formuende mann i sin tid. Død i embedet 26. feb. 1711. (Avskjed 7. mai 1708?)».

Utover dette er det ikke funnet synderlig informasjon om Smith – hverken i kildene eller i litteraturen. Nettstedet Geni har to litt forskjellige profiler, den ene[ii] forteller at han var født i 1641, den andre[iii] i 1639.

I henhold til den første profilen var Jens Smith gift med Elen Marcusdatter, og sammen hadde de barna Barbara Johanne Wicker (f 1690); Marcus Helmer (f 1692); Hedvig Elisabeth (f 1693) og Anna Sophie (f 1698).

Den andre profilen angir en tidligere kone, Karen Hansdatter Holt, og barna Dorthe og Bertel – men ikke de andre: dette er hovedgrunnen til å gjette denne rekkefølgen i ekteskapene.

I begge tilfelle oppgis Jens Smith å gå bort i 1711.

Om han er lite synlig i Larvik og Sandefjord, kommer Smith – eller Smidt, i denne versjonen – tilsyne som toller i Risør, i Kjell M Nilssens undersøkelse av Risørs eldste bebyggelse[iv]:

«JENS SMIDT

En av dem som «slo seg fram» til rikdom i Risør, var toller Jens Smidt. Han var født ca. 1641 og virket som toller i Risør fra 1679 til han døde 1711. Han var gift 3 ganger – først med Dorthe Møller, andre gang med Karen Holt, en prestedatter fra Holt og sist med Ellen Helmer. Ellen Helmer nevnes som blind i 1711 da hun bodde sammen med sin mor, Barbara Pedersdatter. Moren var da 78 år gammel, fattig og sengeliggende.

En skatteliste fra 1683 oppgir at Smidt hadde 2 tjenere, 1 amme og 5 barn.

Fra litt før 1700 kan en følge Jens Smidt og Ellen (Marcusdatter) Helmer og noen av hans barn i Risør. Det kan være flere barn etter ham og vi vet vel egentlig ikke hvem som er eldst:

Fridrich Christian Jensen Smidt er i 1737 nevnt som den eldste sønnen. Han var 24 år i 1701 og tollskriver. I 1705 var han gift med Ellen Jansdatter Wylt, datter av Jaen Peitersen Wylt i Risør og fikk en sønn Jens Smidt. Fridrich døde i Risør i 1740.

Bertel Jensen Smidt, 22 år gammel i 1701 og «tiener Hr Otte Funder, Stiftsforvalter over Siællands Stift og forvalter over Anbrødre Closter udj Roskilde».

a) Uldrich Friderich Jensen Smidt, 20 år i 1701 og lærling ved «Søetaten».
b) Hans Jørgen Jensen Smidt, 17 år i 1701 og skipper på en sandskute. I 1725 ble han trolovet med Anna Jensdatter.
c) Antonetta Augusta Jensdatter Smidt var gift med skipper Jens Jørgen Olufsen og bodde i Risør.
I 1701 var hun «Borger Enche i slet tilstand» med en sønn, Jens Jørgensen Smidt som var 3 år gammel. I 1705 var hun gift igjen med Søren Hansen Gamst og fikk datter Anna Sophie.
(se eget avsnitt om Jens Jørgen Olufsen)
d) Barbara Johanne Smidt var gift med toller Jacob Jameson Wicher.
e)Anna Sophia Smidt ble døpt 25 april 1698
f) Hedvig Elisabeth Smidt, født 1695 ble gift med postmester Friderich Wicher.
g) Marcus Helmer Jensen Smidt, 9 år gammel i 1701
h) Dorthe Jensdatter Smidt (døde pinsedags morgen i 1716)

 

(Den ene av Jens Smidts to tjenere i 1701 var, Michel Halvorsen Fjelbu, 14 år gammel. Den andre var Niels Hansen, 20 år som var «fød paa Bøeholt i Gierestad Sogn»)

Badskjerholmen

Jens Smidt ble etter hvert en svært formuende mann, med flere eiendommer og gårdparter rundt i distriktet. I 1701 er nevnt gårdene Store Søndeled og Nistevaag.

Da krongodset midt på 1600 tallet ble solgt bort, fikk «Kongl. Mayst. Justits Raad Rosencreutz» i 1694 skjøte på en del gårer og tomter i Norge, bl.a. Moland i Søndeled og Holmen i Risør. Disse to eiendommene solgte han til Smidt, som for 275 Rd fikk skjøte på Badskjerholmen (Holmen)av Etatsråd Hans Rosencreutz den 1. des. 1696 (Dette iflg. Et skjøte av 17 april 1737 til Giert Falch).

Smidt trengte senere kontanter og lånte på holmen. En panteobligasjon ble utstedt til «Camer Raad og Stift Amtskriver Prydz» – den oktober 1707. (Moland gård solgte han i 1708).

Da Prydz døde, gikk pantet over til Falch og videre til deres sønn Giert Falch da foreldrene døde. Denne mente seg berettiget til leieinntektene av ringene på Holmen og førte 1736 sak mot Jens Smidts arvinger om dette.

Skjøte på holmen vikk den eldste sønnen til avdøde jens Smidt i 1732. Postmester Frederich Wicher, som var gift med Smidts datter Hedvig elisabeth, kjøpte ut den eldste sønnen, Friderick Smidt for 204 Rd og fikk skjøte på holmen.

Han løste ut pantet, som med renter nå var på 331 Rd D.Croner og solgte holmen til Giert Falch for 600 Rd. Skjøtet datert 17 april 1737.

Litt av teksten gjengis her:

«Underskrefne Fridirk Wiker Kongl. May.s Postmester udj Øster Riisøer tillige med min Hustrue Hedevig Elisabeth Smith Kiendes og herved Witterlig gjør at: som Woris af gagne fader og Sviger fader, Jens Smith forrige Tolder udi Øster Riisøer hafwer wed Pandte Obligation af 8de octobr.1707 til afgagne Camer Raad og Stiftamtskriwer Prydz forpandtet Badker Holmen wed Øster Riisøer beliggende. Som han sig efter Skiøde af 1 Desembr. 1696 fra Etats Raad Hans Rossen Krøyt hafer til handlet med den de til liggende 1/3 deel Ringe penge og det for den Capital 275 rsd. Danske Croner.

Same Pandt er igien blewen forlflyttet til Mad. sal. Falkes, og på Skiftet efter hende til Leednet ? hendes Søn Mons. Giert Falch for 331 rd. D. Croner. Hvilket Pandt efter i Werk sate Lowmaal, er af mig underteignede fra Wedkomende med paaløbende Renter fuldkomlig indløst og dete som min Hustrue Hedvig Elisabeth Smidt af hendes Eldste broder Friderik Smidt hans Kiøbe Bref og Skiøde af dato 6. aug. 1732 som er tinglyst 4 decembr. Nest efter tilkomer, og hvorved hun Same har tilhandlet for 204 rd. Hvilket Skiøde …»

Som nevnt døde Jens Smidt i 1711. hans rikdom forsvant med ham og straks etter hans død finner en hans enke i ytterste nød».


[i] Melby, Osv. I.; Tollere gjennom 300 år, 1563 – 1886; © Norsk Slektshistorisk Forening 1977-1982; Trykt som tillegg til Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXV-XXVIII]; Se http://genealogi.no/kilder/Tollere/index.htm
[iv] Nilssen, Kjell M.; Öster Riisöer “strandsidere og arbeidsfolk” : en undersøkelse av Risørs eldste bebyggelse; [Abelia Scientific Publishers], 1997; pp 363-365; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015042808151

“Norske Tollere gjennom 300 år[i]» «har dette å si om Marcus:

«Arntsen, Marcus. Tollbetjent, visitør og kontrollør i Larvik og Sandefjord 1. mai 1697, bekreftet 19. des. 1699. Efterfølger utnevnt 28. okt. 1709”.

Det er usikkert hva Marcus’ opphav var, men han hadde en søster, Aase Arendzdtr; dette går frem av skiftet[ii] efter ekteparet, registrert 21 april 1697, efter at hennes mann, Stephan Schram, døde. Hun var gått bort elleve måneder tidligere.

I det samme skiftet finner man, nær sagt naturligvis, ekteparets barn, fire piker og to gutter i i alderen 10 til 16 år. De eldste var Anne Marie og Wldrich Antonj, som begge var 16 år gamle og, gjetningsvis, tvillinger.  Hvor hun holdt til er ikke nevnt, men Wldrich hadde forlatt barndomshjemmet og befant seg nå i «Stadtholder guldeleus Hof». Den litt yngre broren Arendt var 15 og så fulgte Maria Magdalena (13); Helwig (12); og Johanne Margaretha (10).

Kontrollør Marcus Arntzsen var en del av borgerskapet i Larvik, med forgreninger til Sandefjord. Han er nevnt – som «andre» og svoger av avdøde – i skiftet[iii] efter Annichen Bøchman i Sandefjord. Dette skiftet ble registrert 16 september 1730; da var hennes mann Peder Christensen død, men betraktes som arving likevel.

Da skiftet ble registrert var ikke Marcus mer – det er notert at han var «død; vært g.m. Catrine Bøchman»

Annichen og Peder hadde, øyensynlig, ikke noen barn – i det minste er ingen nevnt i skiftet. Derimot finner man en hel hurv halv-søstre og -brødre: Johan; Catrine; samt halv-nevøen Arnt Marcussen som bodde i Larvik – han var «studiosus» på denne tiden. Halvsøsteren Anne Sophie Bøchman bodde i Sandefjord, mens halvbroren Abraham var «kjøp- og handelsmann» i Laurwigen. Med samt Poul Conrad Bøchman, en siste halvbror som var «prokurator ved Deris Kongl: Majts: Høyeste Rætt Kiøbenhafn».


[i] Melby, Osv. I.; Tollere gjennom 300 år, 1563 – 1886; © Norsk Slektshistorisk Forening 1977-1982; Trykt som tillegg til Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXV-XXVIII]; Se http://genealogi.no/kilder/Tollere/index.htm
[ii] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812; https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000604773
[iii] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812; https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000606302

«Norske Tollere gjennom 300 År[i]» har dette å fortelle om Møller:

«Møller, Sønnich Hansen. Skipsfører, kjøpmann. Adjungert tollbetjent og visitør i Larvik og Sandefjord 16. juli 1714. Død 1718”.

Et skifte[ii] registrert i Larvik 23 august 1747 har både Sønnich Hansen Møller og hans kone, Dorothea Boesdatter, som arvelatere: hvem som døde først går ikke frem i denne sammenhengen. At Dorothea blir nevnt med bosted – «Stenene i Laurvigen» – mens han ikke knyttes til stedet er vel en indikasjon på at det er henne som nå er gått bort – og det bekrefter kanskje det som sies i Norske Tollere.

Det nevnes flere arvinger: to døtre, to sønner; og en datterdatter. Den siste er Olea Steffensdatter Schiøtt, og hun bor i Laurvigen. Den ene datteren er sagt å være Maren Olsdatter, men med et slikt navn er det litt underlig å tenke seg henne som Sønnichs barn – enten er hun en datter av et tidligere ekteskap på Dorotheas side, eller så er hun også en datterdatter – for den ene sønnen heter Ole Sønnichsen Møller. Maren Olsdatter bor i Stavanger og er gift med Søren Christian Cronberg. Den andre sønnen heter Boe Sønnichsen Møller og bodde, antagelig sammen med moren, i Stenene han også. En ellers ukjent Christian Friederichsen er ført opp som «andre».

Og noe mer er egentlig ikke, så langt, kjent om Sønnich Hansen Møller.


[i] Melby, Osv. I.; Tollere gjennom 300 år, 1563 – 1886; © Norsk Slektshistorisk Forening 1977-1982; Trykt som tillegg til Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXV-XXVIII]; Se http://genealogi.no/kilder/Tollere/index.htm
[ii] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812; https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000608667

«Norske Tollere i 300 År[i]» har bare en meget kort innførsel:

«Grube, Claus. Veier og havnefoged i Larvik og Sandefjord 20. april 1669».

I førstehåndskilder som er tilgjengelig, er det funnet intet om Grubbe, som navnet oftest staves. Navnet nevnes i Sandherred, av Lorentz Berg[ii], først i 1587 i forbindelse med at den daværende sognepresten, Peder Vemundssøn, fikk lov av Knut Grubbe, som da hadde Brunla Len, til å bygge en gård i Sandefjord. Mer spekulativt, og meget senere, nevnes[iii] familienavnet Grubbe som et mulig opphav til gårdsnavnet Grubbestad, under Nordre Førstad.

Om noe av dette knytter Claus Grubbe til den store adelsslekten Grubbe fra Sjælland er ikke kjent.

En slektshistorisk webside[iv] som virker pålitelig, forteller at Claus var født efter 1636 av foreldrene var Jacob Knudsen Grubbe til Røgle, en kar fra Skåne, og Hilleborg Clausdatter Daa, opprinnelig fra Trondhjem. Han skal ha hatt 10 søsken.

En kort oppsummering av hans militære karriere – med henvisninger til Danmarks Adels Aarbog, ulike utgaver ingen av hvilke er tilgjengelige – er der også:

 

– 1658 kornet ved Axel Urups rytter-reg., afsked. 1659, 1660 dragoner-kornet ved Holcks Reg., død ugift og er vel altså forskellig fra den Claus Grubbe, som 1677-81 havde forpagtet Trælast-Tienden i Laurvig, men ved byens brand måtte flygte nøgen derfra med hustru og børn.
var 1663 løjtnant ved norske rytter-reg (7/9 1663).
– tjente 1658 under Københavns belejring som rytter i oberst Dibberns kompagni.
– Kornet Claus Grubbe stod fadder i Helsingør Mariæ 11. jan. 1661 og  22. juni 1662 (kbg).

 

En Herman Grubbe førte 1688 den i Sandefjord da bosatte Claus Røyems «Eksempsjonsskib», Fløite Caritas, med åtte manns mannskap og seks kanoner; de seilte på København, forteller en skipsliste gjengitt av Knut Hougen[v]. Om han var en slektning eller ei, er ikke fastlagt.

Claus Grubbe    nevnes, forteller Johnsen og Aagaard, i forbindelse med skattemantallet av 1688[vi], som en av to tilhørende fjerde av fem klasser skattebetalere i Larvik: begge de to er kroverter. En note til denne opplysninger står det:

«Claus Grubbe er vist den samme som var den unge U. F. Gyldenløves hovmester i 1662; i 1679-80 var Claus Grubbe tiendeforpagter i Larvik – Sandefjord. Han var forarmet ved en ildebrand og kom tilkort i sit regnskab. I 1683 blev hans samtlige eiendeler værdsat til 149 rdlr. 14 sk., med konfiskation for øie for restanserne».

Om det har noe med Claus å gjøre eller ei er ikke kjent, men samme bok[vii] nevner at Gyldenløves annen kone, for en kort tid før de ble skilt, var Marie Grubbe.

Slektsindeksen Geni har fanget opp informasjon om Claus Grubbe og hans familie, men intet av dette er verifisert i originalkilder.

Her blir de samme foreldrene angitt, at han var født i 1646, og det fortelles at han var gift med to kvinner, Malen og Marit, med den siste karakterisert som «usikker». Man hører også om fire barn, Maria; Magdalena; Ole; og Hermann.

Om lite er kjent om Grubbes liv, så får man et innblikk i hverdagens hans gjennom en sak som kom for retten i 1679, og som er beskrevet av S. A. Sørensen i hans «Af Larviks Historie: Uddrag af Larviks gamle Skifteprotokoller[viii]»:

        «I 1679 indstevnes Sr. Joseph Bourne, Raadmand i Larvik, af Tiendeforvalter Claus Grubbe for mod Forbud at have indskibet i et engelsk Skip 2 Tylter Furuplanker, som ikke var «Fortiendet», samt 12 Tylter Bøgeplanker, som var arresteret og kronet».

        En hel Del Vidner var i Sagens Anledning indstevnet.

        Sr. Joseph Bourne lader ved sin Søn Jan Bourne svare, at Byens Stevnevidner havde sagt, de havde sagt, de havde en Stevning til ham, men at han ikke havde faaet Lov til at læse den eller røre derved. Han behøvede derfor ikke at svare. Han indleverede dog et skriftligt Indlæg.

        Sr. Grubbes Fuldmægtig svarede, at Stevnevidnerne havde Ordre til ikke at levere Stevningen fra sig, da han frygtede for, at Joseph Bourne skulde omgaaes slig med Stevningen, som han havde omgaaet med den arresterede Last, som han med Magt havde ført ind i Skibet; og at han derfor ikke havde ladet ham faa selve Stevningen, men en Kopi deraf, og henstiller til Byfogden at afhøre Vidnerne, da ellers stor Bekostning foraarsages.

        Byfogden dømmer, at Stevningen paany maa foretages, og indkalder Vidnerne og Sr. Joseph Bourne til nyt Møde.

        Heller ikke da møder Sr. Bourne op, men efter Byfogdens Kjendelse optoges alligevel Forhør.

        Vidnerne forklarer:

        «Joseph Bournes Skude var indkommen fra Sandefjord med nogle Bøgeplanker og Stolper, som blev indladet i Samuel Constants Skib. Af Monsr. Grubbe blev Christen Arveschoug paa Hans Høie Excell.s Vegne befalet at advare Joseph Bourne mod at indtage disse Planker i Skibet uden Følgeseddel fra Monsr. Grubbe, eftersom Planker var forbuden Last at udføre. Arveschoug lod da sin Tjener Guttorm Jensen ro om bord. Da Guttorm Jensen kom om bord i Skibet, hvor Joseph Bourne var, og forbød Indladningen, sagde denne: «Jeg har givet min Last an i Sandefjord, jeg har ikke behov for at give den an mere end en Gang». Guttorm sagde da: «Jeg vil slaa Krone paa den efter mmin Hosbonds Begjæring». Saa sagde Bourne: «Slaar I Krone paa den Last, som er angiven, saa tager jeg eder og kaster i Vandet»; og «dermed drog jeg i Land og turde ikke slaa Kronen paa den», vidner Guttorm.

        Da Guttorm kom i Land, foer Christen Arveschoug selv du til Skibet og «forbøde Joseph igjen paa Kongl. May.s Vegne Plankerne at indtage», hvortil han svarede: «I haveer mig Intet paa Kongens Vegne at forbyde; I tjener Borgerskabet og ikke Kongen». Christen Arveschoug kroned da Plankerne tvende Gange med Kronen, hvorpå Joseph sagde: «Kroner ikke for hart!» og saa sprang han straks af Skuden ned paa Flaaden og to selv Plankerne, som var kronet, og stak i Skibet og sagde: «Min Last er i Sandefjord angivet og kommer Eder intet ved».

        Imidlertid bad Skipperen de to Mænd Peder Gjelstad og Josef Rønning at tage Skøiten, som Furuplankerne var i, og fare i Land efter en Favn Enerved. Saa tog Christen Arveschoug sin Baad og for i Land for at høre hos Mr. Grubbe, om Plankerne var angivne, hvortil denne svarede «Nei» og sagde: «Lade dem blive her ved Bryggen; jeg vil straks gaa hen at se de Planker». Saa gik Arveschoug straks ned igjen og forbød dem at drage fra Land med Baaden og «kroned» Plankerne med rødt Kridt. Straks efter kommer Mr. Grubbe og Byfogden og siger til Peder Gjelstad og Josef Rønningen, at Plankerne er Prise, og bad dem kaste Plankerne paa Flaaderne ved Bryggen». «Da svarede vi «Nei», vil de have dem af Baaden, maa de selv skaffe dem deraf». Saa kommer Bysvenden, Boe, og de befaler ham at kaste Plankerne af Baaden. Som Joseph Bourne faar se det fra Skibet, kommer han roende i land med sin Jolle, springer op paa Flaaden og slaar Boe med sit Spanskrør to Slag over Halsen». Der han faldt neder, sagde Boe: «Hvorfor slaar i mig? «Hvem har befalt dig at tage min Last paa Land? spurgte Bourne. «Lad dem komme, de Fyldehunder, saa skal de nyde samme Ret som du! Men hvor er de henne? Jeg saa Claus Grubber et nu, at han krøb bag en Bordstabel!» raabte Bourne. Og saa sagde han til Peder Gjelstad og Claus Rønningen: «Tag Bordene og før dem om bord; har de mig noget at tiltale, saa lad dem søge mig med Loug og Ret».

        Joseph Bourne havde vistnok ret i, at Lasten tidligere var anmeldt i Sandefjord; ialfald frikjendtes han for at have ført Lasten om bord og modsat sig «Inqvisition». Derimod dømmes han til at bøde 8 Ortuger og 13 Mark Sølv for at have slaaet Byens Tjener og paabydes at betale Mr. Grubbe 10 Rdlr. i Procesomkostninger»

Noen år senere, vinteren 1683/1684 nevnes Claus Grubbe i en komplisert rettsak mellom to helt andre personer, selv er han involvert som vitne – men man får vite at han, ved siden av toller-gjerningen, også er krovert. Og man får et tidsbillede av kommers og rettsvesen, av mellom-menneskelig forhold og drukkenskap, og en mengde frem og tilbake omkring en kontrakt.

«To Medredere.

        Ole Mortensen i Larvik havde kjøbt af Mr. Moritz Jørgensen i Kallundborg Halvparten i Kreierten «Emanuel», ogsaa kaldet «Kjempeskuden».

        Det oprindelige Kjøbebrev af 10de Mai 82 blev, efter Ole Mortensens Fremstilling, ikke opfyldt af Moritz Jørgensen, hvorfor der ble utstedt nyt Kjøbebrev af 12te Septbr. s. A. Heller ikke denne Kontrakt opfyldtes, og A. 5te Sept. Aaret efter blev der da oprettet en ny skriftlig Kontrakt. Ole Mortensen havde, siden han kjøbte Halvparten i Skibet, ikke havt en Skilling eller en Skillings Værd i Fortjeneste «men mere derpaa med reiser og andet gjort stor Omkostning». Nu haabede han da efter den nye Kontrakt at faa god Fortjeneste, da han selv skulde have Fordelen af den første Reise. Men istedenfor at lade Ole Mortensen faa fragte Skibet og faa Fortjenesten deraf, lader Morits Jørgensen Skibet seile du fra Langesund og ned til Kallundborg og der oplægge, idet Moritz Jørgensen paastod, at Kontrakten var bleven omgjort d. 13de Oktober 1683 ved mundtlig Samtale i Hans Simensens Hus i Helgeraaen, hvorefter han havde fragtet Kreierten for Reisen.

        Dette kan ikke Ole Mortensen huske og herom var de da Ugreie. Saa var derogsaa Strid om Tredieparten av Skibet skulde sælges.

         Saa kommer Moritz 24de November s. A. kjørende med en Hest og Slæde, som han har leiet i Helgeraaen, til Larvik og stander paa Almenveien bag Ole Mortensens Hus mod Statholdergaarden. Der møder han en Strandsidder fra larvik. «God Dag, Dannemand! Ved I, hvor Ole Mortensen bor?» «Ja men ved jeg saa». «Vil I gjøre vel og bede Ole Mortensen komme til mig, jeg vil snakket et Ord med ham». Dette gjorde Drengen. Ole Mortensen tøvede lidt, o imedens kom Hans Isacksen, som nogle Timer før havde været der og fordret Svar paa en beskikkelse fra Mortiz om Salg af ⅓ Part i Skibet. Ole Mortensens Kone, Mette, gik nu bort til Moritz i Slæden og hilsede ham. Saa stod Moritz op af Slæden og tog hende i Haand. Saa bad Mette, om Moritz vilde gjøre vel og drage hjem med hende. Men Moritz svarede, han havde ikke Tid denne Gang. Saa kom Ole Mortensen og Hans Isacksen bort til Slæden, og Ole Mortensen bad Moritz gjøre vel og følge med ham ind; han skulde intet andet end Godt vederfares; og bad ham mange Gange kjøre ind i hans Gaard. Men Morits svarede: «Nei, jeg har ikke Leilighed; dersom I vidste, hvor høit det var mig angelegen, saa skulde I lade mig fare». Og saa satte Moritz sig i Slæden og vilde kjøre vest efter. Saa tog Ole Mortensen i tømmen og vigte Hesten af Veien. Saa talte Ole Mortensen om det Brev, som Hans Isachsen var nede efter og sagde til Moritz: «Du skal bie, du skal ikke fare, før du har en Mand i Pladsen for dig». Saa svarede Moritz: «Hans Isachsen skal være i mit Sted». «Vil du være i hans Sted og give mig din Haand derpaa?» spurgte Ole Mortensen og rakte sin Haand over Slæden til Hans Isachsen, men denne svarede Intet til det. Da greb Ole Mortensen anden gang om Tømmen, og vilde vige hesten. Saa sprang Moritz op af Slæden og hen paa Marken og raabte til dem, der de stod: «Ran og Vold!» «Drages det til Minde, I Dannemænd! At han raner mig min Hest og Slæde ifra!» Og dette raabte han mange gange. Og Ole Mortensen raabte til Moritz: «Havde jeg Bud til Byfogden, skule jeg faa Eder i Arrest, efterdi I stiller Eder saa an». Og Moritz løb ned til Broen, vendte sig saa om, trækker sin Kaarde op of viftede med Kaarden

         Saa kommer Moritz 24de November s. A. kjørende med en Hest og Slæde, som han har leiet i Helgeraaen, til Larvik og stander paa Almenveien bag Ole Mortensens Hus mod Statholdergaarden. Der møder han en Strandsidder fra larvik. «God Dag, Dannemand! Ved I, hvor Ole Mortensen bor?» «Ja men ved jeg saa». «Vil I gjøre vel og bede Ole Mortensen komme til mig, jeg vil snakket et Ord med ham». Dette gjorde Drengen. Ole Mortensen tøvede lidt, o imedens kom Hans Isacksen, som nogle Timer før havde været der og fordret Svar paa en beskikkelse fra Mortiz om Salg af ⅓ Part i Skibet. Ole Mortensens Kone, Mette, gik nu bort til Moritz i Slæden og hilsede ham. Saa stod Moritz op af Slæden og tog hende i Haand. Saa bad Mette, om Moritz vilde gjøre vel og drage hjem med hende. Men Moritz svarede, han havde ikke Tid denne Gang. Saa kom Ole Mortensen og Hans Isacksen bort til Slæden, og Ole Mortensen bad Moritz gjøre vel og følge med ham ind; han skulde intet andet end Godt vederfares; og bad ham mange Gange kjøre ind i hans Gaard. Men Morits svarede: «Nei, jeg har ikke Leilighed; dersom I vidste, hvor høit det var mig angelegen, saa skulde I lade mig fare». Og saa satte Moritz sig i Slæden og vilde kjøre vest efter. Saa tog Ole Mortensen i tømmen og vigte Hesten af Veien. Saa talte Ole Mortensen om det Brev, som Hans Isachsen var nede efter og sagde til Moritz: «Du skal bie, du skal ikke fare, før du har en Mand i Pladsen for dig». Saa svarede Moritz: «Hans Isachsen skal være i mit Sted». «Vil du være i hans Sted og give mig din Haand derpaa?» spurgte Ole Mortensen og rakte sin Haand over Slæden til Hans Isachsen, men denne svarede Intet til det. Da greb Ole Mortensen anden gang om Tømmen, og vilde vige hesten. Saa sprang Moritz op af Slæden og hen paa Marken og raabte til dem, der de stod: «Ran og Vold!» «Drages det til Minde, I Dannemænd! At han raner mig min Hest og Slæde ifra!» Og dette raabte han mange gange. Og Ole Mortensen raabte til Moritz: «Havde jeg Bud til Byfogden, skule jeg faa Eder i Arrest, efterdi I stiller Eder saa an». Og Moritz løb ned til Broen, vendte sig saa om, trækker sin Kaarde op of viftede med Kaarden. Og Ole Mortensen saa sig om, og han kunde faa noget i Haanden at værge sig med, men Hans Isachsen sagde, «han vifter ad Pigen og ad Eder». Saa gik Pigen fra Hesten og Slæden, som blev staaende igjen paa Veien.

                    Da ingen kom for at at hente Slæden og Hesten, vidste Ole Mortensen ikke bedre end at kjøre Hesen og Slæden til Byfogden, men efter en Stund kom Byfogdens Søn tilbake med den. Saa lod han sin Stedsøn kjøre den du til orstrand til det Hus, hvor han vidste Moritz Jørgensen var; men dat Gutten kom dit, havde Moritz faaet fat i en anden Hest, som han steg op paa, og red afgaarde med til Helgeraaen.

        Stedsønnen kom da kjørende tilbage med hest og Slæde igjen til Faderens Gaard, hvor Hesten blev staaende til du paa Kvelden. Ole Mortensen bad da sin Thener kjøre den du til Helgeraaen til ejeren Nils Gjesten, men her havde nok Moritz før været ude og afkjøbt Nils Gjesten baade hest og Slæde.

        Tjeneren, som kjendte til, hvorledes Alt var passeret, da han havde fulgt med Husbond du til Slæden «for at lye paa» og siden gaaet tilbage «for at gjøre mit Arbeide, som jeg burde gjøre», fortæller, at han kom om Aftenen til Helgeraaen og «leverede Hesten og Slæden og Høiene*[1]) i Nils Gjestens Gaard og gik ind til Gjesten og sagde: «Her er Eders Hest og Slæde, som Moritz Jørgensen havde i Larvik». Nei, de havde alt faaet Betaling for hesten. Saa sagde jeg: «Der star Hesten og Slæden og Altsammen; vil I ikke annamme den, saa gaar jeg herfra», og saa gik jeg min Vei igjen. Og den Tid jeg kom et Stykke paa Veien, kom en karl, som jeg ikke kjendte, efter mig kjørendes med samme Hest og Sllæde og kjørte forbi mig og sagde: «Der er en hest og Slæde, jeg leverer Eder». «Nei, jeg har leveret den fra mig, jeg befatter mig ikke mere med den. Saa gik jeg om Natten hjem, og hesten gik og den anden fra».

        Et par Dage efter sad Mr. Moritz Jørgensen i Sr. Claus Grubbes Hus og drak en Krukke Vin. Samme Tid kom Ole Mortensen ind og gik paa Gulvet og spadserede. Og som han saa gik, da sagde Ole til Moritz: «ja vit to skal drages sammen». «Ja» svared Moritz. Da sagde Ole: «I har givet mig an, men jeg har sat Jer i Arrest, som jeg har udi min Lomme, som I skal faa at vide inden en eller to Timer, at  jeg mener I er en Æretyv; men I giver meg absolute an for Ran og Vold. Havde i Sat som jeg, at i mener det, saa havde det maaske været bedre for Eder». Da svarede Moritz: «Tier stille, Ole, Tiden skal lære os det». Da sagde Ole: «I har gjort som en Skjelm og en Æretjuf, og I skal faa en Ulykke for det». Da sagde Moritz: «Det hører I vel, Godt Folk; dog at det gjøres maaske ikke behov; ti jeg har alt desforuden nok imod hannem».

        Saa blev der Stevning over en lav sko.

        Mr. Moritz instevner Ole Mortensen «for den store Vold og Overlast, som hannem er vederfarer strax overfor Ole Mortensens Hus paa hans alfare Vei fra Torstrand til Schien» og stevner derefter for de Ord han havde talt hos Grubbe. Ole Mortensen skriver, at Moritz Jørgensen havde sendt ham «æreskændende og beskyldende Brev, hvorpaa han havdet forhvervet en lovlig Arrest paa hans Person». Og da der ikke handles om Penge, men om en Æressag, maa han søge ham med Rigets Stevning, og dette skulde for længe siden være skeet, hvs «Rigens Segl ei saa lang fraværende udstedes»

        I et nyt Indlæg skriver Ole Mortensen, at han hun «i Beredelsens Uge før Juleaften er belven stevnet med fire Stevninger: en Mandag, en anden Tirsdag, en igaar under Prædiken og formoder, at han nu St. Thomasaften ei med retten skal overiles, men gives Dilation, og at saaledes ingen Vidner forhøres i hans Fravær».

        Moritz Jørgensen svarer, at Ole Mortensen har sendt ham først tvende Stevninger i hans Legemente, hvorfor han ogsaa maatte stevne, sin reise at befordre, og formoder, at han som fremmed kongelig Arveundersaat, wohnhaftig udi Callundborg i Sjælland ikke bliver opholdt formdelst Ole Mortensens ugrundede Protestation, men får nyde Gjæsteretten efter ChristianIV’s Reces.

        Retten «nødsages dog denne Sinde at stille dette i Bero til næstkommende Aar, til næste Søgne efter Juelfreden».

        I det nye Aar møder begge parter igjen op. Moritz Jørgensen har nu overdraget thomas Bugge at føre sin Sag «eftersom jeg selv udi saadanne Sager, som angaar Ære og Velfærd og udi dette Lands Lov ei selv er dreven eller kyndig. Of hvos Thomas Bugge herudi annerledes gjør og procederer end forsvarligt er, da han han selv derfor at stande til Rette. Og om han min ret ikke saa strikte paastaar, som det sig bør til en revanche mod Ole Mortensen for hans ubillige Øvende mod mig Hans Kong. Maj.s Undersaat, wohnhavtig udi Callundborg, da min Ret mig forbeholden, og sligt ei at komme mig til Hinder eller Skade i nogen Maade».

        Ole Mortensen førte sin Sag selv, hva dog ikke kom noget godt fra.

        Først var det Sagen om «Ran og Vold» som Ole Morten havde øvet, da han vigte hesten tilside. Ole Mortensen anfører, at han ikke havde gjort andet, end han «af et godt Hjertelga brugte al Høflighed til a persvadere Moritz Jørgensen til at gaa ind i Huset at tage til takke, hvad Tractement efter Leilighed kunde gives», og at «Moritz’ Adfærd kommer ham fore som et forstilt Raad, naar han forvendte saadant til Skjelderi og Sagsanlæg». Han fører ogsaa Vidne for, at han ikke rørte Tømmen, da han skjønte Moritz ikke vilde det, og ligesaa, at Pigen havde taget i Tømmene, efterat baade Moritz og han havde gaaet fra Slæden.

        Modparten fører derimod Vidner for, at de «droges» om Tømmerne, at Moritz havde Tømmerne»om sin Haand vreden»; og Pigen Vidner at hun rørte hverken Tømmen eller Slæden.

        Thomas Bugge gjør tilsidst følgende Paastand:

        «Eftersom de 4 Vidnesbyrd overensstemmer, a Ole Mortensen haver raner mauritz Jørgensen hannem sin Hest, Slæde, Bjørnekind og Pudhynde ifra, sætter derfor i Rette, om Ole Mortensen ikke pligtig at være hannem at indestaa, første efter Louge for den Begaaelse at straffes, og endelig til hesten, Slæde, Pudehynde og Bjørneskind at svare og betale saavelsom den Spot og Skade, Tidsspilde hannem derpaa tilføiet, forbeholden Tiltale om Arresten og des Beskyldninger; ellers indives en kort Specification paa allerede gjort og anvendte Bekostninger».

        Ole Mortensen «formener, at Vidnerne, ihvorvel de have været villige, ikke har bevist nogen ran og Voldsgjerning, of formoder en retsmæsssig Kjendelse for, at Moritz bør erstatte ham al foraarsaglig Omkostning, Tidsspilde, Næringssvækkelse og Forsømmelse, saasom jeg sidder med fattig Hustru og smaa Børn, og han mig den bedste Tid af Aaret med sin Bekyldning har forhindret som jeg estimerer for 300 Rdlr».

        Dommen lyder:

        «Saasom Vidnerne har bekjendt, at Ole Mortensen vel først har medet Moritz Jørgensen ind, mens dog han sig undskyldte, og saa Ole sagt, at han skulde, og videre øvet sig med tømmen og Kjørsel af Veien og talt at ville have Moritz i Arrest, saa ser jeg ei andet, end Ole Mortensen sig derudi har forgreben og imode Lougen handlet, idet han bemægtigede sig Moritz Jørgensens hest, Slæde med videre og saaledes paa almindelig Vei forment hannem sin Reise at fortsætte.

        Thi tilkjendes Ole Mortensen efter Lougen, Landsbalkens 40de Cap., at bøde en halv Mark Sølv og indestaa og betale Moritz Jørgensen for Hest og Slæde med Pudehunde og Bjørneskind; samt desuden at betle for denne Sags Omkostning 49 Rdlr.,[2]*) hvilke 49 Rdlr er imod den store Opskrift, som er indgiven og ei saaledes videre for billig kan ansees, hvilke Ole Mortensen har at betale inden ½ Maandes Dag under Lougens Excution og des Følge».

        «Begge parter begærede den Act beskreven» heder det i Protokollen.

        Saa var det de Ord, som Ole Mortensen havde sagt i Claus Grubbes  Hus, at Moritz Jørgensen havde handlet «som en Skjelm og som en Æretiuf og skulde faa en Uløkke for det».

        Moritz Jørgensen havde stevnet ham ind for denne «grove Beskyldning paa Ære, Velfærd og Liv» og indkald Sr. Claus Grubbe og Mester Johan Meier, Barber, som Vidner.

        Thomas Bugge gjør paa sin Principals Vegne Fordring paa, at Ole Mortensen for slig Æreskjelding og Undsigelser skal lide Straf efter Manhelgbelkens Cap. 21 og desuden stille Borgen, at Moritz Jørgensen efter Lougen paa sit Liv kan være forsikret, eftersom han paa Livet har undersagt».

        Ole Mortensen lader indføre, at han en Dag var kommen i Mr. Grubbes Hus, og som han ikke rettere saa befandt Moritz Jørgensen samt rubbe og Consorter sig da ved en god Rus. Han blev da angreben af Moritz med nogen Ubekvemsord, som de muligt nu for Rusens Skyld ikke erindrer; formener at saadant Kroprat ikke bør komme hannem til Hinder.

        Desuden nedlægger han Indsigelse mod, at Johan Barber og Claus Grubbe skal føres som Vidner, this Johan Barber er beskyldt i en Sag mellem ha, og Jacob Balberer, og Grubbes Hus er et Krohus, hvor der holdes Øl og Brædevin tilfals; formener, han ska være fri for Skvalderprov, som kommer fra Møllerkroer og Smiddehuse.

Retten afgiver Kjendelse for, at saavel Johan Meier som Claus Grubbe kan aflægge Vidnesbyrd, og Thomas Bugge lader afhente Grubbes Gut, for at han kan vidne om, hvormeget der den Dag var drukket.

Gutten fortæller:»Som Moritz Jørgensen kom ind om Morgensen, begjærede han en Krukke udlendsk (?) Vin og fik den som var en halv Pot, og sad ved Bordet. I det samme kom Ole Mortensen og begjærede for 2 Skill. Brædevin, som han fik. Da hørte jeg, at de begyndte at skjendes, og idetsamme jeg kom op af Kjelderen, hørte jeg, at Ole Mortensen skjælte Moritz Jørgensen for enSkjælm og en Æretyv og sagde: «I skal faa en Ulykke». Saa gik Ole Mortensen med det samme, og de fik ikke mere af Vin eller Brændevin den gang.

Retten finder, at da det her handles om «Æreskjenderi», er Sagen af saa graverende Art, at den maa sendes til Overdommeren.

«Saa er det Striden om «Kjæmpeskuden», som skal afgjøres.

Ole Mortensen vil have gjort Ansvar gjældende mod Moritz Jørgensen fordi den Tid «han var her i Byen og spillede paa en Okse til Anund Olsen, havde givet Skipperen paa Skibet, hvori snart al hans Velfærd bestaar, Ordre til at komme til ham igjen udi Ladepladsen Brevig, tvers imod hans egen haand og Kontrakt, og at han ligeledes den 5te Oktober havde ladet Kreierten for Skjemt udsegle fra Langesund».

Thomas Bugge svarer paa sin Parts Vegne, at alt dette blot var en Skrøne af Skipperen, og «for ugjort Gjerning bødes ufød Fæ».

Ole Mortensens Hovedanke mod Moritz Jørgensen var den, at han havde ladet Kreierten seil ned til Callundborg, skjønt Ole Mortensen efter Kontrakten af 5te Sept. skulde have ret til at disponere over Skibet den reis. «Det var da den fordelagtigste Tid, som har været paa en 10 Aars Tid, eftersom Godset koster i Danmark og nu kan bekommes her paa Lofterne; formener derfor at Moritz Jørgensen maa erstatte ham 1 Rdlr, i Fragt for hver Tønderum, samt betale ham igjen de 500 slette dlr., som han havde givet for Halvparten i Kreierten, da den saaledes uden min Vilje er mig ulovligen fra kommen, samt desuden tilbørlig Rente, Reise og anden Omkostning».

        Thomas Bugge fører paa sin Principals Vegne et Par Vidner for, at Ole Mortesen den 13de Oktober i Helgeraaen med «Handerband» havde indgaaet en ny Akkord med Moritz Jørgensen, hvorefter denne skulde have den første Reise imod 24 Rdlr., og desuden have Kreierten i Pant for 200 Rdlr. til 11Juni næstkommende eller da at auktioneres til Høistbydende».

        Ole Mortensen formener at «en Kroaccordatie», som mulig er funderet paa en Aftenrus, ikke bør findes at den Kraft, at den kan dæmpte Haand og Segl, helst naar observeres Datum, da det vel kan bevises, at Kreierten er udseglet tilforn. tilmed om saa havde været, at vi derom skulde have accorderet, kunde vi begge skrive, og havde vi vel havt et Ord skriftlig fra hverandre derom».

        Thomas Bugge svarer: «Naar Ole Mortensen urgerer, at ingen skrift dennem imellem er opsat om den Reise, som nu tvistes om, saa skeede Accorden udi Helgeraaen, hvor ikke stemplet Papir er at bekomme; formener derhos, at de lovfaste Vidner, som derved var overværende, er nok for denne Kreierts Fragt, endog om det var for det bedste Skib af Laurvigen segler».

        Ole Mortensen indvender: «Skulde jeg den Aften med hannem være accorderet derom, havde jeg ikke havt fornøden at tage mig den besværlig Reise til Langesund for at søge efter Kreierten; og havde vi været forligt, kunde vel Moritz Jørgensen anden Dagen, der han igjen fulgtes med mig til Laurvig faaet forseglet Papir at skrive paa. Og jeg ved ikke at saadant skal være passeret, men har Moritz Jørgensen eller Thomas Bugge ringeste Hand eller Skrift fra mig at bevise med, skal jeg være førnøiet».

        Han tilspurgte ogsaa Moritz Jørgensen, «hva Sted i Helgeraaen, og paa hvad Tid han slig Ruse-Vinde har erholdt. Da jeg reiste derfra om Natten til Langesund, ved jeg ikke rettere end jeg jo den Tid jeg gik paa Døren, betalte, hva Øl og Brændevin jeg der havde consummeret.

        Thomas Bugge gjør Rette opmerksom paa, at «Ole Mortensen bekylder den fornemme Mand Hans Simensen, en af Byens bedste Borgere, for at holde Krohus, givende som Aarsag, at han betalte, hvad han der fik».

        Ole Mortensen fører Thingsvidner for, at han den Nat var reist til Langesund, for at lede efter Kreierten og at der da blev svaret ham, at Kreierten var udseglet Fredag Eftermiddag den 12te Oktober. Han fremlægger ogsaa copi af Toldseddelen, som er utstedt 1ste Oktober».

        Thomas Bugge concluderer, at Ole Mortensens ugrundede Paastande ei mod saa laug faste Vidner bør agtes gyldig, thi «Gjort Gjerning haver ingen Vending» om der noksaa megen Smykker derpaa sættes.

        Ole Mortensen indigiver tilsidst et vidløftigt indlæg, hvori han protesterer mod de 3 Prov, som «underfundige Kroprov». Han lader ogsaa indføre, at han af Skriveren udi Dag udi Byfogs og Dannemæsnds Bivær, ikke som hans Modpart faar Lov til mundtlig at indføre «Og efterdi dette af mig Jørg. Orse for nær talt, og han derudi følger sin Vei mod rette Sandhed, som aldrig skal bevises at være – det er vel, at Ole Mortensen stod for Retten og havde fattet sit Indlæg paa Slet Papir og ville diktere den derefter, at jeg den ord efter anden skulde indføre – svarede jeg ikkun: «Ved sligt afgaar Hans kgl. May.s Interesse af det cronet Papir etc. forhaaber at Hr. Byfogden sligt vel observerer». (En ny Proces blev følgen af denne Ole Mortensens Beskyldning).

        Den 25de Febr. 1684 falder Rettens Kjendelse: «Efter Contract af 5te Sept. 1683 eiede Ole Mortensen Halvparten i «Kjæmpeskuden». Ole Mortensen mener, at Moritz Jørgensen ikke har efterlevet denne Kontrakts bestemmelser, idet han har ladet Kreierten forsegle 12te Oktober og udi Callundborg oplægge og formener, at Moritz Jørgensen bør betale hannem sin Part af Kreierten og desuden 1 Rdlr, for hver Tønderum; hvormimod Moritz Jørgensen ved Thingsvidne beviser med trende laugfaste Prov, at han og Ole Mortensen blev ved handerband forligt og accorderet den 13 Okt, udi Helgeraaen, at Ole Mortensen skulde have for den Reises Afstaaelse 24 Rdlr., og om Skuden noget skulde tilkomme da at betale til Oluf 200 Rdlr. – Saa endog Ole Mortensen ved sine Vidner, som alene hørt af andre, sogar bevise, at Kreierten var den 12te Oktbr. udseglet, ser jeg ikke, at jeg som en ringe Udnerdommer saadanne ergagne lovlige Prov kan undstaa mig at fælde, men samme Accord, som udi Helgeraaen skeede bemeldte 13de Okt, at bør stande ved Magt”.

        I 1685 har Ole Mortensen en ny proces»

Når Claus Grubbe døde er ikke slått fast.


* Hynden
* Man erindre, at en Ko kostede i de Tider 4 Rdlr, og en Hest 10.

[i] Melby, Osv. I.; Tollere gjennom 300 år, 1563 – 1886; © Norsk Slektshistorisk Forening 1977-1982; Trykt som tillegg til Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXV-XXVIII]; Se http://genealogi.no/kilder/Tollere/index.htm
[ii] Berg, Lorens: Sandeherred: en bygdebok: historisk skildring av bygdens utvikling fra gammel tid ned til kjendte nutidsforhold; Kristiania: I kommission hos Norli, 1918, p 126, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013100924001
[iii] Berg, Lorens: Sandeherred: en bygdebok: historisk skildring av bygdens utvikling fra gammel tid ned til kjendte nutidsforhold; Kristiania: I kommission hos Norli, 1918, p 652, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013100924001
[v] Hougen, Knut, Sandefjords historie. 1: Ladestedet: omtr. 1400 til 1845, Oslo: i kommisjon: Cammermeyer, 1928, p 70, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060605124
[vi] Johnsen, Oscar Albert | Aagaard, Aage; Larviks historie. 1 (1962): Larviks historie indtil 1814; Larvik:Kommunen, 1962; p 86; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016102448004
[vii] Johnsen, Oscar Albert | Aagaard, Aage; Larviks historie. 1 (1962): Larviks historie indtil 1814; Larvik:Kommunen, 1962; p 69; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016102448004
[viii] Sørensen, S.A.; Af Larviks Historie: Uddrag af Larviks gamle Skifteprotokoller; , 1901; pp 77-81; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011101223053

En av mange genealogiske indekser[i] har følgende å fortelle om Kierulf – uten at noen kilde er oppgitt:

«Var 1709–10 Fourageskriver ved Arméen i Skaane, blev derefter 23. Febr. 1711 Mønsterskriver i Frederikshald Distrikt, hvilken Stilling han beklædte til 10. Febr. 1719, var 1713 Magazinforvalter i Larvik og 1721 Krigskommissær samme Steds, boede 1723 paa Menstad ved Porsgrund, var 1731 og 1733 Tolder i Larvik og blev 11. Novbr. 1735 udnævnt til Byfoged i Christiania, hvilket Embede han beklædte til sin Død.

I sin Ansøgning om dette Embede siger han, at han i 26 Aar, har staaet for store Regnskaber, hvorfor han har gjort god Rede, men siden han kom fra sit Embede som Tolder Larviken, har han med Hustru og Børn i næsten 2 Aar maattet savne det kære Brød, og nu driver hans store Nød og Trang ham til at anholde om dette Embede. 3. Decbr. 1732 afvises han med sin «Prætension paa Regeringen og kaldes da Krigskommissær».

1739 gjorde han Indskud for sin Hustru i «Den civile og adskillige Stænders Enkekasse», og hans Efterkommere har saaledes Adgang til Understøttelse herfra. Kierulff og Hustru stod, medens de boede i Larvik, i nært Venskabsforhold til Købmand og Postmester Henrik Fuiren og nævnes stadig som Faddere til hans Børn. 1722 døde Postmesterens Datter, der var opkaldt efter Kierulffs første Hustru, og Kierulff  «bekostede hende meget pyntelig til Jorden».

Da Kirkebøgerne fra Larvik ikke er i Behold fra hin Tid, og da Skifter efter Kierulff og Hustru ikke har kunnet findes, kendes af hans ovenfor nævnte «Børn» kun 1 Søn, der hidrørte fra hans første Ægteskab.»

Hvor mye av dette som er riktig, kan diskuteres. Noe kan bekreftes, annet kan ikke – men kan være riktig likevel. Det er godt mulig at det dreier seg om to ulike Arent’er – men så langt har ikke det vært dokumentert, det heller.

Arent Kierulf, han som behandles i det følgende, vokste opp der Østre Strandgate 1 ligger, på hans tid var det tre hus på denne tomten og han bodde med sine foreldre og søsken i det vestligste av disse. Faren var rådmann, og annen generasjon Kierulf i Kristiansand, hans far hadde kommet tid fra Jylland[ii].

Arent Kierulf nevnes i Johannes Schiøtz’ verk[iii] om «Elleveårskrigen», bedre kjent som «Store nordiske krig», det handler om forholden våren og forsommeren 1712, da mannskapsmangelen i den dansk-norske marinen var på bunn:

        «Det var ut over vinteren blitt anbrakt syke mangesteds. Sykehusene – eller det er riktigere å si administrasjonen va de syke – ble avviklet etter hvert som de syke kviknet til og syketilsynet ble etter hvert samlet i Larvik. Mønsterskriver Arent Kierulf, overtok administrasjonen omkring 1 juni, da proviantforvalteren ikke lenger greidde å overkomme arbeidet ved siden av sine andre gjøremål».

Det var rekrutteringsproblemene som gjorde at Kierulf i det hele tatt hadde kommet til Larvik[iv]:

        «Da det gikk så dårlig med rekrutteringen, ga slottsloven 2/5 ordre til mønsterskriver i Fredrikshald distrikt om å reise til Larvik, hvor han skulle forestå mønstringsvesenet. Kierulf meldte seg for Wilster og fikk da, som nevnt, ordre om også å ha tilsynet med de syke».

I Larvik skal Kierulf ha både giftet seg og fått barn, men i mangel av kirkebøker kan ikke dette dokumenteres.

Frem til 1724, da han solgte til en Olav Jakobson, eiet[v] Arent Kierulf gården eller plassen Slettskor i Bygland i Setesdalen.

Noen år senere får man et glimt av Arent Kierulf i Kristiansand[vi]:

        «19. april 1727 var skiteretten samlet i anledning av en melding fra Rent Kierulf om at Karen Madzdatter, salig Jahn Butitenters, var død.

        Hun og hennes mann inntil han døde hadde hatt sitt hus i Kongens gate ved siden av rådmann Ole Mortensen og hans kone. Og disse hadde alltid vært hjelpsomme og snille, Siden hadde deres sønn, Arent Kierulf, etter foreldrenes død lovet å hjelpe fru Butienter med det hun behøvet i sin levetid. Derfor testamenterte hun til Arent Kierulf og hans søsken sitt iboende hus med tomt, have, løkke og brygge samt hva det ellers kunne bli etter henne. Hun bodde i Arent Kierulfs hus like til sin død, og fikk alt det hun trengte der.

        Testamentet måtte helt til kongen for å bli godkjent. Arent Kierulf og hans søsken arvet alt etter fru Butienter, da hun ikke hadde noen livsarvinger. Endog den av henne i 1716 kjøpte begravelsesplass i Domkirkens kjeller gikk over til Arent Kierulf og hans søsken.

        Arent Olsen Kierulf, en senere president, overtok eiendommen i 1727, men hadde den bare i 6 år. Vi skal få høre mer om ham når vi kommer lenger bortover i Østre Strandgate, der han bodde”.

Et par år senere var Arent Kierulf involvert i nok en eiendomshandel, denne gangen i Våle[vii], av alle steder:

«I 1729 solgte Mandal kalkverket på øya [d.e. Langøya] til krigskommisær Arent Kierulf, som i 1732 fikk auksonsskjøte på selve øya med jord, skog, fiskeri framhus og uthus for 252 rdl. Kierulf solgte Langøya med kalkverk i 1737 for 2000 rdl. til kongen».

Sverre Steen, i sin Kristiansands-historie, nevner Arent Kierulf som Rådmann[viii] der i byen fra omkring 1732 til 15 juli 1742, og derefter som President og Borgermester[ix] 15 juli 1742 til 13 august 1748. Separat fra det var han medlem[x] av en kommisjon som undersøkte sagburksnæringen i stiftet: den arbeidet i flere år, møttes 477 dager, og leverte en rapport på rundt 10’000 sider da den avsluttet i 1740.

Raadmand Arnt Olssøn Kierulf kommer til syne i Kristiansand, sammen med sin kone Anna Cathrine Ørum, i forbindelse med dåpen[xi] av datteren Margrete Kierstine en gang i januar 1736. «Holdt for Daaben Madme Bodel Hr Niels Røjems og blev læst ofer af Præsten efter at det tilforn giemme døbt af Mag Stanning. og deres … til døde Barn. Hr Capitain Biørnsøn; Borgermester Sonderburg; Apotheker Franz Friderich Schultz; Madme Sidzel JacobsdaaterLiagland [?]; og Sr Jens Schiøttes Madselle Zebillia Munch.

I 1737, 30 juli det året, for å være nøyaktig, finner man Raadmand Arnt Kierulf og hans kone, Madme Anna Cathrine Lykke Ørum[xii], som foreldre i en dåp[xiii] i Kristiansand. Barnet var [NN] – andre[xiv] har funnet «Apellona Maria – og hun ble «holdt for Daaben» av Madme Birgitte Marine, Hr Proviantforvalter Leon Kyod [?] Persøns; Senr Jens Olsen Viborg; Msr Toldskriver Jacob Gelmuyden; Toldskriver Anders [NN]; Ahlet Andersdatter Malmøe; og Senr Johannes Mortensen Kierulfs Madselle.

Året efter var det Christiana Hendrietta Lovisa: hun ble døpt[xv] 25 oktober 1738. Hun ble holdt for dåpen av Velbaarne Frue Stiftsamptmands H: Christiana Hendrietta Lovisa ; Høyædle og Velbaarne Herr Spr  Stifthauptmand Carl Juels; Fadrene var Høyædle Hr … Stifthauptmand Carl Juell; Høyærverdige Hr Biscop Jacob Kierrup; Frøken Nyrop; Velædle og Velbørdige Frue Else Bolette Bircherød, Hr Commerce Raad Brinchis; item  af Manfolchis fadderen Hr Raadstueskriver Sr Niels Berg.

Datteren Jacobina Catharina så dagens lys sensommeren 1740 og ble døpt[xvi] 27 august det året. Hun ble båret av Velbiurdige frue Bispinde Lena Cathrine Mag. Jacob Kierups. Fadrene var Herr: Obr. Leutn: Hans Friderich Badenhaut; Raadmand Hans [NN]; … Madme Birgite Pedersdater Topdahl; Velærværdige Hr Stifts Proust Mag Jons Christiansøn Spidbergs; og Madselle Giertrud Catharina Arntsdatter Kiærulf.

Det skulle gå tre år frem til neste barn. Henrich ble født våren 1743 og ble døpt[xvii] 5 juni det året. Denne gangen ble barnet båret av Velbyrdige frue Bispinde Sl. Biscop Christopher Nyrops. Fadrene var Grevelige Excellence Henrich den 6te Reus; Velbiurdigste Siø-Capitain Søfren Birchbrød; Madame Karn Olsdatter Lund, Raadmand Hans Femers; og Jomfrue Ellise Dorothea Brinch.

Henrich var visst det siste barnet i dette ekteskapet – men så var vel Arent ikke ung lenger, og sikkert heller ikke konen.

Tre år senere, mens han var borgermester, kjøpte Kierulf et hus på hjørnet av Elvegaten og Dronnings gate i Kristiansand for 520 riksdaler – «… vistnok en rimelig pris for det store etasjes hus med have, brygge og sjøbod. Kierulf bodde i selv i dette hus, men leiet det formodentlig bort[xviii]».


[ii] Leewy, Karl; Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider. 2; [Kristiansand]:Sparebanken, 1956, p 23, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020606090
[iii] Schiøtz, Johannes; Elleveårskrigens militære historie : avslutningen av den store nordiske krig. 3 : Hausman som fungerende Kommanderende General : Løwendalsfeiden : Løwendals siste opphold i Norge : Hausman påny Kommanderende General; Oslo:Forsvarsdepartementet, 1955; p 409; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012010308060
[iv] Schiøtz, Johannes; Elleveårskrigens militære historie : avslutningen av den store nordiske krig. 3 : Hausman som fungerende Kommanderende General : Løwendalsfeiden : Løwendals siste opphold i Norge : Hausman påny Kommanderende General; Oslo:Forsvarsdepartementet, 1955; p 448; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012010308060
[v] Bolling, Reidar; Gards- og ættesoge for Bygland; Bygland bygdesogenemnd, 1952; p 235, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011121408047
[vi] Leewy, Karl; Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider. 2; [Kristiansand]:Sparebanken, 1956, pp 33-34, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020606090
[vii] Unneberg, Sigurd H.; Våle bygdebok. 1 1 : Gårds- og slektshistorie / ved Sigurd H. Unneberg; Kommunen, 1961; pp 121-122; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012050924009
[viii] Steen, Sverre; Kristiansands historie. [1] : 1641-1814; Grøndahl, 1941; p 545; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030204012
[ix] Steen, Sverre; Kristiansands historie. [1] : 1641-1814; Grøndahl, 1941; p 544; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030204012
[x] Steen, Sverre; Kristiansands historie. [1] : 1641-1814; Grøndahl, 1941; Note 10 på p 312; se p 575 https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030204012
[xi] SAK, Kristiansand domprosti, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. A 1, 1734-1793, s. 10-11
[xii] Ministerialbok for Kristiansand prestegjeld 1734-1793 (1001P), https://www.digitalarkivet.no/view/255/pd00000001049873
[xiii] SAK, Kristiansand domprosti, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. A 1, 1734-1793, s. 18-19
[xiv] Ministerialbok for Kristiansand prestegjeld 1734-1793 (1001P), https://www.digitalarkivet.no/view/255/pd00000001049869
[xv] SAK, Kristiansand domprosti, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. A 1, 1734-1793, s. 26-27
[xvi] SAK, Kristiansand domprosti, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. A 1, 1734-1793, s. 36-37
[xvii] SAK, Kristiansand domprosti, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. A 1, 1734-1793, s. 48-49
[xviii] Leewy, Karl; Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider. 1; [Kristiansand]: Sparebanken, 1956; p 68; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014012208100

Tidlig 1761 døde Claus Hartvig Bisgaard, «toller i Laurvigens Toldstæd», og i skiftet[i] efter ham er Carl Fredrik Gether ført opp som «andre», og beskrevet som enkens «svigerbror», han var selv gift med Maria Wærns søster Anne. Gjetningsvis er han verge for ett eller flere av barna.

I 1762[ii], i manntallet for ekstraskatten det året, er Carl Fredrik Gether nevnt som toller. Han er gift med Anna Sophie Hesselberg, men noen hjemmeboende barn er ikke å se. De holder seg med fire tjenestefolk, sikkert en blanding av hjelp i huset og i toller-gjerningen. Anders Halvorsen var «Tienestekarl», men Christen Børk er «Skriverkarl»; Pigene er Karen Margrethe Davidsdatter og Ragne Erichsdater.

På den annen side, samme år er han nevnt som arving efter ektefellen Anna Wærn, det ble åpnet et skifte[iii] efter henne 19 oktober dette året. Her er det nevnt en annen Carl Fredrik Gether, også: han er sønn av avdøde og tre år gammel. «Dette er et samfrendeskifte», er det notert – så det er vel trolig at skiftet ble holdt fordi Carl Fredrik nå ville gifte seg påny. I en annen registrering av det samme skiftet[iv] fortelles det at «han hadde sittet i uskiftebo etter kona, ifølge kongel. bevilling dat. 04.12.1761»

Mot slutten av dette året, 20 desember, var Carl Fredrik Gether på Nøtterø, der han var fadder i en dåp[v]. Dåpsbarnet var Elisabeth Rasmusdatter Kielmann, datter av sognepresten til Nøtterø, Rasmus Kielman, og Anna Christina Eeg. De andre fadrene var Mad:me Friderica Anthonetta Rode på Teie, omkring tre kilometer unna; Anders Mow, Ramsus Kielmanns svoger; Vilhelm Kielmann, en bror; og Sophia Amalia Hartvig.

Det skulle ikke bli noe langt ekteskap, for allerede 26 juni 1765 ble det åpnet skifte[vi] efter Anne Sophie Hesselberg, bosatt i Kirkegaten. Igjen er Carl Fredrik arving, og det går frem at de to har en felles sønn – Henning Peter – som er ett år gammel.

I en Sandefjords-sammenheng kommer Carl Frederik Gether til syne i en liten episode som angår losen Rasmus Natholmen i 1779, beskrevet i Knut Hougens Sandefjords-historie, i et avsnitt om skipsfart og handel og hvordan tollerne ikke alltid var like nidkjære:

«Et eksempel på det siste tør følgende være: Toldbetjent Scwindt i Sandefjord beslagla 23de april 1779 Rasmus Natholmens bår, som lå ved natholmen: to låsferdige selskinnskufferter med kjøbmannsvarer, 1 do. skrin med varer, 1 liten kasse «med Et Spil og 1 Sæk med en Slump Vahre udi». Eieren, en sønderjydsk kjøbmand påtalte naturligvis ikke konfiskasjonen, men gjorde sig usynlig. Men så var det Rasmus Natholmens delagtighet; var han straffskyldig? I så fall vilde det koste ham 200 rdl. i mulkt eller 6 måneders festningsarbeide.

Rasmus avgav da sin forklaring for tolderen i Larvik: Han – Rasmus – var på vei fra Frederikshald til Kragerø med en båtladning bord. I Aarøsund kom denne sønderjyden om bord til ham og fikk ham til til å ta og hans varer med sig, og foreviste passerseddel fra Apenrade. Da nu vinden blev «contrair», la båten til ved Natholmen, og Møller – så het den fremmede – tok sig en tur til Sandefjord «for å bese sig». Rasmus så ikke mere til ham; derimot kom tollbetjenten fra Sandefjord og la beslag på varene, og Rasmus kunde ikke tenke sig annet enn at «toldbetjenten hafde forløbet sig».

Tolder Gether foreslår å la Rasmus gå; ti, sier han, «denne Rorsmand Rasmus Natholmen er en meget trængende og fattig Mand, ja tillige særdeles Eenfoldig, saa at det meget gjerne kan være Sandhed hvad som er forklaret». Og dermed slapp Rasmus. Men det er vel tillatt å tvile på om Rasmus var så ubegavet som tolderen i sin elskverdighet gjorde ham til».

Da «sjøkapteinløytnant» Friderich Hesselberg døde senhøstes 1782 ble det åpnet skifte[vii] 8 november det året. Her er Gether nevnt som «andre», han er svoger av avdøde, for han var «enkemann etter Anna Sophia Hesselberg», arvelaterens halvsøster. Friderich Hesselberg hadde visst ikke noen barn, så Carl Fredrik Gethers sønn Henning Peter var vel en arving gjennom sin avdøde mor, som selv er ført opp som arving.

En av tollerens plikter var å sende inn «komsumptions»-regnskapet, og for 1785 viste Gethers dokument[viii] en totalsum på over 7’300 riksdaler, fordelt på en hel rekke inntektskilder. Hvis man bygger på skatten[ix] fra 1787 var den største posten 926 daler i toll på ellers uspesifiserte «kasser» som var kommet til byen med skip; hollandsk brennevin, som ble beskattet med 1 skilling potten – de 392 daler og 13 skilling dette ga representerer, i moderne mål, over 48’000 helflasker, ikke småtterier i en befolkning på, rundt regnet, et par tusen mennesker. For overklassens bruk, må man tro, ble det importert fransk vin og brennevin tilstrekkelig til å gi en toll-inntekt på litt over syv daler, og ellers var det salt, inntekt av maltverket, og hornkveg.

Tolleren Carl Fredrik Gether gikk bort våren 1789, det er notert at han er «død Klokken 11 om aftenen 04.05.1789» og det ble holdt skifte[x] efter ham, med registreringsdato samme dag. Her får man kjennskap til en hel rekke barn av Carl Fredriks tre ekteskap; underveis hadde han giftet seg med Anne Suhm.  Barna var fire døtre og seks sønner.

Døtrene var Johanne Cathrine; Else Sophie; Catharina Elisabeth; og Anna. Sønnene var Hans Iacob; Børre Strøm; Christian Conrad; Iørgen Iohan; Henning; og Carl Fridrik. Henning var på denne tiden i Flensborg, mens Carl Friderik var i Holsteen; man kan vel gjette at de var militære. 


[i] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812, https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000610004
[ii] Byregnskap, nr. 183.1, Larvik m/ Sandefjord, 1762-1768: Ekstraskatt 1762; https://www.digitalarkivet.no/view/124/pt00000000107601
[iii] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812, https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000610107
[iv] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812, https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000610108
[v] Ministerialbok for Nøtterøy prestegjeld 1738-1790 (0722P), https://www.digitalarkivet.no/view/255/pd00000005114992
[vi] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812, https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000610477
[vii] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812, https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000612648
[viii] Hesselberg, F.M.; Kjøpstaden Larviks kommunalpolitik og byens ledende mænd. Første avdeling: Perioden 1671 til og med 1874; Larvik: Jarlsberg og Larviks Amtstidende, 1920; pp 28-29; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014060638065
[ix] Hesselberg, F.M.; Kjøpstaden Larviks kommunalpolitik og byens ledende mænd. Første avdeling: Perioden 1671 til og med 1874; Larvik: Jarlsberg og Larviks Amtstidende, 1920; p 29; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014060638065
[x] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812; https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000613979

Jens Mangaard var antagelig av dansk opphav, men noe dokumentarisk belegg for det finnes ikke – og heller ikke for noen andre deler av livet hans, før han kommer til syne i Larvik i 1762[i] og blir registrert for betaling av ekstraskatten av det året.

Jens Mangaard[ii] overtok som kontrollør i Larvik og Sandefjord efter Claus Jochumsen Sahlfeldt 14 november 1752, efter at Sahlfeldt gikk bort[iii] 14 oktober samme år.

Jens Mangaard giftet seg ikke, og hadde ingen livsarvinger da han døde, sannsynligvis i første halvdel av oktober 1774 – boet ble registrert for skifte[iv] 13 oktober det året.

Siden det ikke var noen livsarvinger ble hele forretningen basert på Jens’ testamente, som til gode så ikke færre enn ti arvinger, knapt noen bosatt i Norge eller Larvik. Men de var en sammensatt gruppe – to søstre og åtte nevøer og nieser, noen av de siste med ektefeller: militære, apotekere, smed og tømmerpolerer, de fleste bosatt i København. Èn av dem er 37-38 år gamle Iens Pedersen Kinchel, en militær kaptein som gjorde tjeneste på denne tiden, av alle steder, i den Ungarske arme.


[i] Byregnskap, nr. 183.1, Larvik m/ Sandefjord, 1762-1768: Ekstraskatt 1762, https://www.digitalarkivet.no/view/124/pt00000000107817
[ii] Grandjean, Poul Bredo, Rentekammerets norske bestallinger 1660-1814, Oslo: [s.n.], 1932, p 85, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017060748051
[iii] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812, https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000609161
[iv] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812, https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000611628

Om det nå en gang er klart at Ludvig ble født i København, og at det skjedde i midten av 1730-årene, så er egentlig ingen ting mer kjent om han, enn at han altså kom til Larvik og Sandefjord omkring 1770: slik blir han omtalt oversikten over norske tollere i 300 år[i]:

Muus, Ludvig, født i København. Kopist, 18 år i Generaltoldkammeret. Konsumpsjons­inspektør i Larvik og Sandefjord 1770. Inspektør i Larvik 1779 til død 1786”.

“Inspecteur Muus Liig” – han døde av slag 26 april 1786 – ble begravet[ii] 2 mai. Han ble 51 år gammel. Den eneste arvingen[iii] var søsteren Anne Dorthe i København; en Hansen er nevnt som svoger – det er vel hennes mann.


[i] Melby, Osv. I.; Tollere gjennom 300 år, 1563 – 1886; © Norsk Slektshistorisk Forening 1977-1982; Trykt som tillegg til Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXV-XXVIII]; Se http://genealogi.no/kilder/Tollere/index.htm
[ii] SAKO, Larvik kirkebøker, G/Ga/L0001: Klokkerbok nr. I 1, 1785-1807, s. 194
[iii] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812, https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000612983

Claus Jochumsen Sahlfeldts far, Controlleur Iochum Salhfelt, døde i 1716, en tid det ikke finnes kirkebøker fra Larvik, men dødsfallet er dokumentert gjennom registreringen av skiftet[i] efter ham, og det skjedde 25 september 1716. Avslutningen er datert 13 desember 1720, så det var vel ikke bare plankekjøring å behandle det.

Uansett blir Claus oppgitt å være 24 år gammel, slik at han må være født i 1692 eller 1796, sånn omtrent – avhengig av når alderen ble notert.

Farens kone, og gjetningsvis Claus mor, var Maria Magdalena Clausdatter Grubbe – hun er notert som avdød, uten at det er kjent når. Men Claus’ yngste søsken, lillesøsteren Magrete, var 11 år yngre enn ham, så moren må ha gå bort efter 1703 eller 1707.

De andre søsknene var, utenom Magrete, fire søstre og èn bror: Malene, uten angitt alder, er sannsynligvis gift med Iochum Andreas Blum; Elen (20 med Lars Lyche; Anthonetta (uten alder) er ugift, og det er – naturligvis – broren Peder også, han er ikke mer enn 16 år gammel.

Både far og sønn nevnes i «Rentekammerets norske bestallinger 1660-1814[ii]», om enn i motsatt rekkefølge:

«Sahlfelt, Claus, kontrolør ved Larvik og Sandefjords toldsteder i sin
               avg. far Johchum Sahlfelts sted 24 aug. 1716. Konf. 4 mai
               juli 1747. Se Mangaard, J, se Sahlfelt, J.
     –        Jochum, kontrolør ved Larvik og Sandefjords toldsteder i                       Marcus Arntsens sted 28 okt. 1709». p 108

 

Henvisningen Mangaard er til Jens Mangaard[iii] som overtok efter Claus 14 november 1752.

Jochum, altså Claus’ far var svigersønn av tolleren Stephan Schram, og forsøkte visstnok å presse denne ut av stillingen, men endte med å overta den mot en «diskresjon» på 100 daler[iv].

Familien Sahlfelt bodde i Kirkestredet 12[v], og tvers over gaten bodde svogeren Johan [Jochum?] Andreas Blume og Claus søster Malene; huset deres ble rammet av ildebrann i 1728 men familien klarte å redde seg ut og hadde tilstrekkelig finansiering til å bygge pånytt.

Rundt 1750 hadde Jockum Salfelt – det er vel en skrivefeil for Claus Jochumsen Salfelt – bygsel på et bruk under Rekkevik i Tjølling[vi], slik faren hadde hatt Grøtting[vii] da Claus var guttunge. Denne bygselen[viii] gikk over til familien Blume da Jockum døde.

I mangel av kirkebøker, er det igjen skifteregisteret som her hovedkilde til Claus familie og endelikt. Han døde 17 oktober 1752; skiftet[ix] efter ham er registrert 2 desember det året. Da var han og familien bosatt i Storgaten.

Noen kone er ikke nevnt, men hun var gått bort to år tidligere han: det var gitt bevilling til å sitte i uskifte bo efter henne 29 mai 1750. Claus og konen hadde flere barn og en svigersønn: Datteren Maren var nå gift med Sjøløytnant Erich Trojel og bodde i Porsgrunn; Maria Magdalena var 21 år gammel og ugift, det var også Magdalena, som var 25. Claus søster og bror – Marichen og Peter – er begge nevnt blant arvingene, mens Henrich Wright er ført opp som «Kurator».


[i] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812, https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000605893
[ii] Grandjean, Poul Bredo, Rentekammerets norske bestallinger 1660-1814, Oslo:[s.n.], 1932, p 108, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017060748051
[iii] Grandjean, Poul Bredo, Rentekammerets norske bestallinger 1660-1814, Oslo:[s.n.], 1932, p 85, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017060748051
[iv] Archer, James Ronald, “Larviks glemte barokkkunstnere» i Årbok. 1998 Vol. 152, Oslo:Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, 1998, p 121, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2017112381168_001
[v] Archer, James Ronald, “Larviks glemte barokkkunstnere» i Årbok. 1998 Vol. 152, Oslo:Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, 1998, p 112, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2017112381168_001
[vi] Krohn-Holm, Jan W.; Tjølling bygdebok. 2: Gårder og slekter; Tjølling:Tjølling kommune, 1970, p 102, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016010408082
[vii] Krohn-Holm, Jan W.; Tjølling bygdebok. 2: Gårder og slekter; Tjølling:Tjølling kommune, 1970, p 23, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016010408082
[viii] Berg, Lorens; Tjølling : en bygdebok : historisk skildring av bygdens utvikling fra gammel tid ned til kjendte nutidsforhold; Kristiania : Cappelen, 1915; p 230, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012070206060
[ix] Skifteregister for Larvik byfogd 1672-1812, https://www.digitalarkivet.no/view/27/pa00000000609161