1725-10 Christian Jensen

Christian Jensen var av dansk opprinnelse.

Lorenz Berg forteller om ham, under kapitlet[i] om klokkerne i sognet:

«     Kristen Jenssøn 1725-34. det må ha været en dygtig mand, for han hadde en for en klokker usedvanlig karriere. Han var født 1696 i Alsø i Danmark, blev student 1716 og studerte teologi. Men han var fattig og hadde for sikkerhets skuld ogsaa lært bøkkerhaandverket. Da klokkeriet i Sandeherred blev ledig, blev presten Calundan spurt om indtægtene, og han svarte: i det høieste 60 a 70 riksdaler. Lønnen fik han slik, av hver fuldgaard 11 kvarter havre og 12 skilling, dersom han flittig reiste omkring og underviste ungdommen; høitidsoffer ikke over 6 daler gangen; barnedaab 5 skilling, brudevielse 1 ort, for at skrive testament og tillige synge over lik i høiden 16 a 24 skilling. Han maatte selv holde sig hus og skyss. – likevel kom Kristen Jenssøn og fik i beskikkelsen eneret til at holde skole, men vel et aars tid efterpaa skriver overinspektøren at klokkeren hadde begyndt at bøkre … «hvorved formenes han og kan fortjene mere end ved sit skoleholderi i Sandefjord … armod driver ham dertil at han maa arbeide eller hungre; i disse dage reiser han omkring for at bede godt folk at give sig ½ daler paa sit urverk som han maa sætte paa spil for at samle noget til nødtørftig livsophold». – Men da Leth blev sogneprest 1732, skjønte han snart at Kristen Jenssøn kunde bli ham en verdifuld medhjælper, og vi hører snart at han fem dager i uken sendte ham rundt i bygden for at undervise ungdommen. 1734 gjorde han Jenssøn til sin personelkapellan, og det var sikkert Leth som 1737 skaffet Jenssøn et sognekald i Danmark, Asminrød og Grønholt; han var desuten slotsprest til Fredriksborg. Han døde 1769».

Man kunne tenkt seg at det ville vært mulig å spore Christians opphave i Alsø, men kirkebøker for Fuglse Sogn, som landsbyen tilhører, er ikke bevart fra den tiden det gjelder.

Christian kommer til syne første gang 4 oktober 1725, den dagen han trolovet[ii] seg med Margareta Wind i Sandefjord. «Studiosus Christian Jensen, Sogne-Degn til Sandeherreds Menighed og hans Kiæriste Margareta Wind» hadde, som kausjonister, Monsr Olle Rasmussen Alsing og Monsr Hans Christensen, begge fra Sandefjord. Vielsen[iii] fant sted i Sandeherred 26 oktober 1725.

Sogneprest i Sandeherred, på denne tiden, var Christian Callundan[iv], som hadde fått kallet i slutten av 1717, og overtok efter Jacob Stockfleth, som var død[v] i oktober efter ni år i Sandeherred.

Christians forgjenger som klokker, Jonas Due, hadde hatt stillingen fra 1718 til 1725, da han døde[vi], 79 år gammel.

Både Jonas Due og hans forgjenger – Lars Olsen Asch – hadde opprinnelig kommet til byen som «studenter», dvs. en som har en viss lærdom fra universitetet og derfor kan brukes, for eksempel, som huslærer. Dermed er det vel ikke usannsynlig det var i denne rollen han kom i kontakt med Callundan, som er kjent for å selv ha holdt huslærere for sine egne barn.

Efter at Christian og Margarete hadde giftet seg kom barna trillende. Først, en pike – Mette Maria ble døpt[vii] 18 desember 1726 og hadde, ved den anledningen, fadrene Fru Obriste Lieut: Römers, som bar det; Min Hustrue, som stod hos; Obriste Lieutenant Römer; Capitain de Klein; og Monsr Hans Christens, Sandefjord: et utvalg av fiffen i det lille samfunnet.

Mette Maria døde antagelig som liten, for i 1729 fikk en annen liten pike[viii] samme navnet.

Neste barn var Anna Catharina: hun ble døpt[ix] 21 april 1728 og fikk fadrene «Min Hustrue, som bar det»; Mad: Johanne Tideman, som stod hos; Lieut: Stabels Daatter; Anders Knudsen; og Peder Jacobsen – alle fra Sandefjord.

Også Anna Catharina døde nok som liten, for bare noen år senere fikk samme par en annen pike som de ga samme navn – men noen begravelse er ikke funnet.

Mette Maria – den annen – ble døpt^[x] 26 juni 1729 og fikk fadrene Mad: Karen Hellewad, som bar det; Dem: Dorothea Sophia, som stod hos; Søfren Nielsen, Sandefjord; Owe Hansen, Sandefjord; og Peder Claussen Strutt [?] fra Drammen.

Jens Nicolai ble døpt[xi] 4 september 1730. Fadrene var Else Bugaarden, som bar det; Kisten Søfrensdatter, som stod hos; Guttorm Knudsen; Cort Nicolai; og Monsr Kielman fra Laurvig – siste navn er muligvis overstrøket i originalen.

I disse årene hadde Christian Jensen en kollega, Ole Tidemand, som studerte teologi når han hadde råd til det, og en tid arbeidet for Callundan som huslærer i Sandeherred. Han skulle stå for ti-årets skandale i det lille samfunnet:

“BARNEROVET”^[xii]

Når Pontoppidan hadde vansker med å forsone seg med Ole Tidemand som stiftsprost, hadde det nok mest sammenheng med Tidemands fortid. Men Tidemand var kommet først til “møllen” (Domkirken i Bergen), så Pontoppidan måtte bare innfinne seg med at han var der allerede – som hans stiftsprost. For den veltalende kjøpmannssønnen Tidemand fra Kristiania hadde klart å karre seg fram i den teologiske verden mot alle odds.

Det begynte riktignok lovende med studier i København, etter at han hadde gått på Kristiania katedralskole. Da han kom tilbake til Norge, fikk han jobb som huslærer hos sogneprest Chr. Callundan i Sandar (nå Sandefjord) som hadde 10 barn.

I 1731 tok Tidemand teologisk embets-eksamen i København med laud. Etterpå vendte han tilbake til sin huslærerpost. Men her må han åpenbart ha startet seksual-undervisning med innlagte praktiske øvelser – i hvert fall overfor én elev. For allerede året etter ble han nødt til å gifte seg i all hast med Callundans datter, Charlotte Eleonora, som bare var vel 13 år gammel. Hun var da høygravid – og fødte deres førstefødte 22. oktober 1732, 13 1/2 år gammel, like etter at hennes far var død.

Om Chr. Callundan tok sin død som følge av dette “barnerovet” fra Tidemands side, sier kildene ingen ting om. Men den brave barnefar – sikkert tillike med barnemoren, måtte stå skrifte for hele menigheten og be om tilgivelse – som de fleste andre i samme situasjon. Han var likevel heldig. For mens en slik forseelse seinere (fra 1741) utelukket muligheten til å bli prest, fikk Tidemand (som Petter Dass i sin tid) kongelig oppreisning. Og med biskop Herslebs hjelp ble han i 1734 personell-kapellan hos sin kones morfar, prost Fredrik Grüner i Hedrum og Larvik.

Ole Tidemand kom seg fram i verden ved hjelp av sine talegaver – og venner. Under oppholdet i Vestfold kom han inn i en krets med pietistiske prester. Tidemand utfoldet stor aktivitet og klarte til slutt å skaffe seg noen prestestillinger i Bergen, ja faktisk flere på samme tid.»

Med andre ord: den velkjente figuren, en pedofil biskop, er ikke noe rent katolsk fenomen!

Sognepresten Callundan døde altså midt opp i dette. «D.16 April: 1732 mortuus est Dominus Christiernus Simonidis Calundan et Sepultus[xiii] D: 23 April. »

Christian og Margretes siste barn – i det minste i Norge – Dorthe Magrete, ble døpt[xiv] 5 desember,  1733. Fadrene hennes var Dorothea Sophia Lethes; Pernelle Sørensdatter; Knud Hansen Hellevad; og Ole Tidemand.

Callundans efterfølger skulle bli nok en danske, Christian Langemach Leth – han fikk kallet[xv] fra 30 mai 1732. Han var ungkar da han kom, men giftet seg snart med Jomfru Dorothea Sophia Mørck, de ble viet^[xvi] i Sandeherred kirke 10 desember 1733.

Leth skjønte vel at livet som ektemann ville bli annerledes, og stille andre krav til ham, enn det han hadde som ungkar, og kanskje var det derfor han utnevnte[xvii] Christian Jensen til Personlig Kapellan 4 desember 1733 – altså uken før bryllupet, og dagen før Christians yngste datter ble døpt.

Leths opphold i Sandefjord skulle ikke bli langt, for allerede i 1736 ble han utnevnt til professor i teologi ved universitetet i København, og sogneprest til Trinitatis der i byen, og reise med kone og barn for å bo der.

Om Leth var en pietist – en fundamentalist ville man kanskje si – var hans efterfølger Peter Flor neste det motsatte, og da han overtok kallet[xviii] 24 august 1736 kan vel forholdene for Christian Jensen ha endret seg.

Om det hadde noe med saken å gjøre eller ei, så fikk Christian sitt eget sognekall året efter. Med Leths hjelp ble han sogneprest til Asminrød og Grønholt; han var desuten slotsprest til Fredriksborg, nordvest på Sjælland.

Christian tok med seg kone og barn og flyttet fra Sandefjord og Sandeherred: efter dette er det ikke lykkes å spore ham.

For en som hadde følt seg nødsaget til å lodde ut sitt eget ur for å tjene til livets opphold gjorde Christian Jensen det likevel godt!