Prest 7 Eirik Kolbjørnsson

«Eirik Kolbjørnsson. Ca. 1395 – 1419. Han fortæller selv at han tidligere hadde været prest i Onsø (omtales der 1376), og han hørte visst ogsaa hjemme paa østsiden av fjorden, for han skjænkte jord til Onsø kirke for en slegtning. Om sira Eirik har vi et par tylvter brev, og de handler om saapas forskjellige emner at de blir gode glimtlys, og vi faar en mening baade om presten og menigheten. Sira Eirik gir indtryk av at ha været en kraftig, myndig personlighet som ikke betænkte sig længe paa at gribe til haarde midler og tvinge sig fem. Han kom derfor ofte paa kant med bygdefolket, og de fleste av brevene handler om tvistemaal og processer med enkeltmænd eller hele almuen. Skylden for det spændte forhold kan vel bygdefolk og prest dele.  Bøndene her som ellers i landet omkring 1400 var aapenbart lite velvillig stemt overfor geistligheten; blev de behandlet uklokt, slo de fort vrangsia til, og naar de fik en paagaaende, stiv og sterkt egeninterresert mand som sira Eirik, gik det let over til krig.

         Det første nappetaket to Eirik oppe paa Kjelberg; er hadde bonden Asgeir som vist bodde paa Fetja tat uloves vei; blev indstevnt 1396, fik dom paa sig aaret efter, men holdt krangleriet gaaende ogsaa efterpaa.

         Samtidig hadde presten tvist med fru Margreta paa Manvik, eier af Pukkestad og Bugaarden, om jordstykket Merdstød ved Bækken.

         I 1400 fredlyser sira Eirik prestegaardens jorder, og nu begynder en grundig opvask om prestegaarden, varende gjennem flere aar. Det kunde nok trænges. Bøndene var slappe med at holde de gamle veier istand, kjørte paa sidene, tok ogsaa nye veier. Eirik maatte faa hjælp av bisp Øistein som 1401 skrev et formaningsbrev til almuen om at sætte hovedveien istand og bøte paa mangler ved kirken – – «gjør dette og alt ander som kan være Eders kirke til gagn, saa Gud faar ære derav og I selv sjælehjelp; ellers maa i ræddes for Guds straf; og betal de bøter som Vi maa paalægge Eder». Men bispebrevet hjalp vist ikke stort. Striden gik gjennm flere aar, og i juni 1404 kom et nyt brev fra Øistein; han forbyder almuen at øve vold mot gjerder og grinder, og han lover aa faa tvistemaalene avgjort, naar han kommer paa visitas. I august samme aar kom bispen til Sande. Tunsbergprovsten og naboprestene møtte, likesom ombudsmænd for almuen som gik med paa at la bispen avsi dom, og efter at ha hørt forklaringer og vidneprov, skifet den kloke Øistein ret mellem prest og almue: ukjærlige ord og gjerninger skulde glemmes, og de lovlige veier over prestegaarden blev nøie bestemt (DN. I. 430).

         Med Unneberg-folket hadde sira Eirik en uhyggelig stod om en gave av jord (se Unneberg).

         Hans sidste tvist gjaldt Brekke, og da den skulde avgjøres i Tunsberg i mars 1410, var nok presten syk, for han sendte Arne Drengsson som ombudsmand. Utpaa vaaren døde han[i]».

Historien med Unneberg beskrives også av Lorens Berg[ii], under gården av det navn mens brukeren var Helge Torgautsson og hans efterkommere:

«Helge Torgautsson bor på Unneberg 1380, da 60 aar. Det er nok en gjæv-ættet bonde, for hustruen hans Signe Torsteinsdatter var utvilsomt søster til storbonde Ulv Torsteinsson paa Bø. 1380 betaler Helge for 10 ørtugsbol jord i næst vestste gaard til Jørund Tolvssøn og hans kone Svalaug. Og 1385 kjøper Helge nye 10 ørtugsbol i samme gaard av Amund Gautesson og Brynhild Skjegsdatter. Helge Torgautsson sees at ha være en flittig benyttet tillidsmand i tiden 1380 til 98, da han nævnes sidste gang, og snart efter skal han være død. Signee opholdt sig i 1402 som enke paa Kaupang i Tjølling, mens sønnene Arnfinn og Borgar vaar paa Unneberg. Med disse to fik Sandepresten Eirik Kolbjørnssen en bitter strid.

Presten hadde nemlig reist ut til Signe paa Kaupang og faat hende til at avstaa til prestebordet 4 aurabol i Unneberg, væsentlig som sjælegave (han hadde dog git hende klæskjortel og lovt hende litt mer). Herom var blits at op hjemmelsbrev. Det maa være skedd uten sønnenes samtykke, for de negte at godkjende avstaaelsen og vilde ikke betale presten landskyld. Presten hadde jo brevet at tvinge md, og han erhvervet 1403 to dommer paa brødrene. De ga sig ikke for det, og høsten 1404 maatte provsten og seks mand møte i Prestegaarden for at prøve at faa presten og Unneberg-karene forlikt. Det endte med at Arnfinn og Borgar lot presten for 2 kjyr faa kjøpt den restpart paa 2 aurabol som de fremdeles eide i vedkommende bruk av Unneberg, og som vennegave ga presten Arnfinn ei ku til».

En annen sak Eirik Kolbjørnsen var oppe i dreiet seg om veien over Ketilsberg – Kjellberg – hadde Asgeir Peterssøn som motstander, og et brev[iii] av 9 Marts 1396 dreier seg om at Asgeir får utsettelse med å føre ytterligere vitner i saken:

Brevtekst (fra den trykte utgaven):

«Ollum monnum þæim sæm þetta bref sea edr høyra senda

Arne Drengsson Þorer Þoresson Þordr Andorsson Kaupman a Firiksstadhum Gudþormr a Stangom ok Aswalder Amundar son q. g. ok sina. kunnigt gerande aat meer varom a Fitium þorsdaghen nest firir Gregorius mæsso a siaunde are rikis vars virdulighs herræ Æiriks med gudz nadh Noregs konongs. toko meer þa vitni þæira. hæidhalighs mansz sira Æiriks Kolbiornasonar preste a Sandom ok Asgeirs Peterssonar, eftir þui sæm þæir hafdo os til nemfdha ok vndir os lagt, at þeir skuldo þæt allt halda ok hafwa sæm meer gerdom þæira j millom loghligha, þæira vitni skodha ok taka, læiddi þa sira Æiriker ii vitni er sua æita. Andres ok Stæinar ok suoro a bok a þa var þæira retter stemfno dager, eftir þui sem logmaðren hafde þæim sæt, ok at Asgeir skuldi þær læida vitni vm þen flotta vegh sæm han sagde at laa ifuir Kætiulbærgh ok til strandharennar, læiddi þa Asgeir vitni er sua æita Haluardr Gudhormer ok Gunna. þæira ordom ok hærmning høyrdo ok skodhado. þa þotte oos eintet vera værdh, vølnadhesz þa en Asgeir annur fornnare vitni vm þen sama flotta vægh, var þet þa vaar domr. at Asgeir opnemder skal læidha þaug vitni er han vølnasz hafua Botolfs soko æftan nu nest er komer a Ketiulbergi. elliger see fallen at þui male ok stande sira Æirike fullrette firir siin skadha ok mødho eftir sex manna dome. Ok til sannynda her vm settom meer var jnsigli firir þetta bref er giort var a dæighi ok are sæm fyr sæighir».

Fortsettelsen av saken mot Asgeir Peterssøn endte med at presten ble tilkjent 40 mark. Det går frem i et brev[iv] datert 13 oktober 1397:

Brevtekst (fra den trykte utgaven):

“Ollom monnom þæim sæm þetta bref sea æder høyra sendir Jon Karlsson logman j Tunsbergi q. gudes ok sina kunikt gerande at a laugurdagen nesta firir væter neter a niunda are rikis mins vyrduligs herra herra Eriks meder guds nadh Noreks konongs. komo firir mik a almenneliga stemno j sezstouonne j nørdra lutanom j Jonsgarde j Tunsbergi ok morgom godom monnom hiauærandom af æinni holfuo hæiderligin mader sira Eirikar Kolbiornason prester a Sondom en af annare holfuo *Asgæirs Peters son. Tede þa sira Æirikar fyrnæmder fram bref vnder godra manna insiglom sua vattanda at fyrnæmder dager var þen sidarste stemnodager æfter þui sæm vaar vyrduliger herra ok andaligin fader herra Østæin meder gudz nadh biskuper j Oslo hafde þæim sæt. til profastans ok min vndir æin ændiligan dom. huarium meder sino profue ok skilrike. vm vægh ifuir Kiætiulsberg ok vm vj manna dom sæm honom var dømt vm rettafar af Veruikom. Fanszmer ok flæirom godom monnom. æi sannare j þui male, vttan at fyrnæmder Asgæir a at luka þen døm, en vm vægen ifuir Kæitiulbergh sagde Asgæir æi vilia suæria firir hundrada merker, en sira Eirikar bæidiz af honom feritigi merker ok væra þer meder kuitter vm alla ifuir færdh en Asgæir sagde1 vilia æi fe festa æder æidh vinna. þotte mer þa at han sannade þa skuldh a hendr ser. fanz meer þa æi sannare j meder þæira godra manna samþykt sæm hia mer varo, en adernæmder Asgæir a at luka fyrnæmdom sira Eirike þær fioretigio merker sæm fyrnæmder sira Æirikar bæiddiz. ok til sanynda her vm sætti ek mit insigli firir þetta bref er giort var dæigi ok are sæm fyr sæigir».

Noen år senere, i 1401, var biskopen på besøk i Stokke, og mens han der skrev han – eller, gjetningsvis fikk skrevet og sendt – et brev[v] som gjaldt almuens bidrag til vedlikehold av veien mellom kirken i Sandeherred og prestegården, et spørsmål som synes nokså lite, gitt dagens beliggenhet av begge dele – men kanskje prestgården den gangen lå lenger vekk. Uansett, ble almuen også pålagt – og kanskje var det det viktigste i brevet – å bidra til å bygge et kirketårn:

Brevtekst (fra den trykte utgaven):

«Weer Øystein meder gudz naadh biskup j Oslo hæilsom ollum monnum j Sanda sokn meder gudz kuediu ok vare. funnom ver nu nest er ver hia yder varom at missæmia var millium sokna prest ydars ok ydar vm þen spærro væg sem ligger millium prestgardzens ok kirkiunne. endadom ver þett sua. at vm þeer vilir þen vææg hafua. þa skulu þeer han føran gera meder prestenom meder paala. bar stein ok gamalt liim. huaro þeer vilir þett æi gera allir. þa vilium ver æingalæidis at þer verder æikin spærra æder skatuidha. þui at þett ma koma kirkiunne ok prestgardenom til nider faldz sem gudh firir biudhe. framleidis vitir at ver hafuum talat vider kirkiunne vmbodz men her, at þæir skullu vp byggia steinstopulin ællighi æit kluknohuuss meder storom stolpom. kunno þæir þett æi fram koma vttan meder almughans hiælp, þui bidium ver yder radhom ok biodhom. at þeer styrkir þeim þer til meder føringh a treuidunna ok rydhir steinen wt af stopplinom ok leggir þen sigh sem til mwrgerninger er, en annen stein ok limæth fører wt j væghin sem iordhen er fallen framlæidis firir þui at blyyt skiæghs. þa er klukkunna ringiasz þer sem nu hangha þæær. budhum ver vmbodz monnum nider at sethia klukkunna til þess þæir geter þæim hænkt þer sem kirkiunne er skadhalaust. Vere gud meder yder allum, gerer vm þetta ok alt annet sem ydar kirkiu maa at gaghnæ væra. sua at gud hafue þer æro af, ok þeer sialfuer saala hiælp ok væraldzhæider. ællighi mughu þeer rædadzst ræfst af gudi. ok sua peningha laat j þæim sakar øyre sem oss bær af yder at søkia þer firir. þetta bref var gort a Stokkom daghen nest efter Nikulossmesso anno domini mo. quatringentesimo primo vndir varo secreto. Ok af þui at fanytsamligha gefss retten wt. vm þen er æi sem honom fram fylgyr biodom ver þik vaar kiære son sire Æirike preste a Sondini. at þu less þetta bref firir þinom sokna monnum sua ofta sem vider þærf».

En annen av tvistene kom til en slags løsning året efter, i et brev[vi] datert 1 februar 1402:

Brevtekst (fra den trykte utgaven):

“Ollum monnum þæim sæm þetta bref sea ædher høyra sænda Skeldulfuer Þorfinzson prester aa Þiodlingi ok Þorder Gunnalsson quædiu guds ok sina kunnikt gerande at mit varom a Kaupangre j fyrnæmfdre sokn a manadaghen nest firir Valentini martiris a xiii aare rikis okkars vyrdaligs herræ herræ Eriks meder gudz naad Noregs konongs saghom ok høyrdum aa at Signi Þorstæins dotter helt j hond sira Eriks Kolbiornasonar preste a Sandom ok afhende þer firir okker tuæggia aura boll j Vnnabærghi firir Hælgha husbonda siins saal ok sina j þeiræ sama jord sæm kirkian atte fyr j Sander. ok annen tuæggia aura bol sældi hon sira Eriki fyrnæmfdom en j sama jord j swa mata at sira Eriker þratnæmfder skall halda Signi fyrnæmfdre vax ok offer j henna ytarsta tima ok þer meder lauk han henna æin nyghian klædes kiurtill ok þer meder lofuade han henna æin brothuitiull, er þetta fyrnæmft halft merka bol j þui Vnnabærghi er Hælghi ok Signi fyrnæmd

budi vppa, lysti ok þratnæmd Signi at þaa hon kom till Vnnabærgs varo vlokner ix1 kyyr j iærdauerdet a nnabærghi. ok till sannynda sætto mit okor jncigli firir þetta bref er gort var aa aare ok dæghi sæm fyrsæghir.”


[i] Berg, Lorens: Sandeherred: en bygdebok: historisk skildring av bygdens utvikling fra gammel tid ned til kjendte nutidsforhold; Kristiania: I kommission hos Norli, 1918, pp 122-123, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013100924001
[ii] Berg, Lorens: Sandeherred: en bygdebok: historisk skildring av bygdens utvikling fra gammel tid ned til kjendte nutidsforhold; Kristiania: I kommission hos Norli, 1918, pp 423-424, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013100924001
[iii] Sammendrag: Sex Mænd give Asgeir Peterssön Udsættelse til Botolfsdag med at före nye
Vidner i sin Sag mod Presten paa Sande Eirik Kolbjörnssön, angaaende en Vei over Gaarden Ketilsberg i Sandeherred. (jfr. I. No. 559.) Kilde:  Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv, sigillat. forenet med Breve af 16 Juni 1396 og 14 Marts 1397, tilsammen med 7 Segl. Nummer: 546. Dato: 9 Marts 1396. Sted: Fitjar.; https://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst_2016.prl?b=1670&s=n&str=
[iv] Sammendrag: Jon Karlssön, Lagmand i Tönsberg, tildömmer Eirik Kolbjörnssön, Prest paa Sande, 40 Mark af Asgeir Peterssön, i Anledning af Veien over Ketilsberg i Sandeherred. Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Levning af Seglet vedhænger. Nummer: 559. Dato: 13 Oktbr. 1397. Sted: Tunsberg; https://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst_2016.prl?b=560&s=n&str= .
[v] Sammendrag: Eystein, Biskop i Oslo, befaler Almuen i Sande Sogn (Sandeherred) paa Vestfold at bidrage med Sognepresten til Veiens Vedligehold mellem Kirken og Prestegaarden, (jfr. No. 593. 595.) samt til Opbyggelse af et Stentaarn eller Klokkehus ved Kirken. Kilde: 
Efter Orig. p. Papir i norske Rigsarkiv. Seglet mangler. Nummer: 577. Dato: 7 Decbr. 1401. Sted: Stokke. https://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst_2016.prl?b=578&s=n&str=   
[vi] Sammendrag: Skeldulf Thorfinnssön, Prest paa Thjödling, og Thord Gunnaldssön kundgjöre, at Signe Thorsteinsdatter skjænkede til Presten i Sandeherred Eirik Kolbjörnssön 2 Öresbol i Unneberg for sin og sin Husbondes Helge (Thorgautssöns) Sjæl, samt solgte ham andre 2 Öresbol i samme Gaard for Vox og Offer ved hendes Död, hvorimod han gav hende en ny Klædes Kjortel og lovede en brothvitiul (Borddug?) (jfr. No. 492. 583. 586. 587. 596.) Kilde:  Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Seglene mangle. Nummer: 579. Dato: 13 Februar 1402. Sted: Kaupanger. https://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst_2016.prl?b=580&s=n&str=