Maren kom til verden 22 november 1842 og ble hjemmedøpt av sognepresten. Denne dåpen[i] ble stadfestet i kirken 18 desember og hadde hun fadrene Madame Karen Gogstad; Jomfru Karen Boman Grøn; Ole Thomassen Paust; Skibsfører Frederik Johannesen Grøn; og Hans Hansen Grøn.
Foreldrene var Henrik Olsen Paust og Anna Helene Hansdatter Grøn; de hadde giftet seg året i forveien. Vielsen[ii] fant sted 6 desember.
Maren var første barn. To år senere fikk de tvillingene Christian og Anette 29 august. De ble hjemmedøpt av jordmoren Madam Larsen. Dåpen[iii] ble stadfestet i kirken 27 oktober 1844. Denne gangen ble fadrene – for Christian: Mad Anna Maria Paust, f Grøn; Jfr Antonette Klavenes; Hans Johannesen Grøn; Ole Nielsen Gogstad; og Hans Christen. Grøn. Anettes fadre ble Mad Christiane Hougene, fød Grøn; Theodore Matilde Bull; Ole Thommasen Paust; Niels Hansen Grøn; og Laurits Larsen Grøn.
Anette fikk ikke leve. Hun døde bare fem måneder gammel 27 januar 1845, og ble begravet[iv] 4 februar.
I 1846 fikk de nok en sønn. Otto Anthon ble født 25 august og hjemmedøpt av jordmoren, Md. Larsen. Dåpen[v] ble bekreftet i kirken 14 oktober det året og da fikk Otto fadrene Md Teodora Matilde Grøn; Jomfru Anne Elisabeth Haraldsen av Thiømøe; Kiøbmand Ole Th Paust; Hans Johannesen Grøn; og Anders Chr Gogstad.
Henriks far, Kjøbmand Ole Tommesen Paust, Borger til Sandefjord, døde 24 august og ble begravet[vi] 29 august 1848.
Dermed fikk han ikke oppleve sønnesønnen Julius, som ble født 1 juli og døpt[vii] 5 august 1849 og fikk fadrene Mad: Gogstad; Jomfru Hansen; Hans Johannesen Grøn; Åge Klavenäs; og hans Christian Grøn.
Maren ble konfirmert[viii] 3 oktober 1858, da hun var knappe 16 år gammel. Hun fikk karakteren meget godt efter overhøringen. Hun er ført opp som nummer 48 av 54 piker.
Året efter mistet Maren sin far da Henrik Paust døde bare 44 år gammel. Han gikk bort 28 desember 1859 og ble begravet[ix] 4 januar 1860.
Drøyt fem år senere var det folketelling for 1865[x] og i den finner man 23 år gammel Maren som Lærerinde – hun bor hjemme hos sin mor, Skibsrederinde Anne Hellene Paust, f. Grøn (navnet Grøn var ikke et man gjemte bort i Sandefjord i denne tiden) og de yngre brødrene. Otto Anton var 18 år gammel nå og Julius 15: begge var sjømenn. De klarte seg med én tjenestepike, 25 år gamle Anne Helene Halvorsdatter fra Sandefjord. De bodde i gård nummer 96, som lå i Torvgaten – forsåvidt ligger den der fremdeles:
I Sandefjord, kan man lese hos Knut Hougen, var det mye frem og tilbake om skole og piker: man vara i mange år dypt skeptisk til å la gutter og piker gå i samme klasse, og mange piker gikk ikke på skole i det hele tatt. Andre fikk den mest grunnleggende undervisningen i private skoler og i private hjem. Men eftersom tiden gikk ble det gradvis en ordning på dette og i 1873 bevilget bystyret penger til en stilling som lærerinne.
Den stillingen fikk Maren Paust, og begynte i jobben samme høst[xi]. Henne oppgaver var å undervise begynnerklassen – altså de yngste barna – og hadde ansvaret for all håndarbeidsundervisning på skolen.
To år senere, ved folketellingen for 1875[xii], var Maren, moren og broren Julius flyttet til Badehusgaden, gård nummer 84d: omtrent der restauranten „Huset” ligger i nyere tid. Julius var nå blitt skipsfører, så han var nok ikke så mye hjemme. Mor og datter hadde sikkert nok å foreta seg, men de brukte ikke all sin tid på husarbeidet, for de holdt seg med en tjenestepike, 17-åringen Berte Nilsdatter fra Sandar. Mens moren er «Husejer og Rederinde» samt skipsførerenke, er Maren Lærerinde ved Almueskolen.
I Sandefjords Tidende[xiii] for 14 april 1877 kan man finne en «Liste over Bidrag til det nye Bedehus, tegnede fra Fredag den 6te til Fredag den 12te April», og på den listen er Maren Paust ført opp som giver av 8 kroner – en betydelig sum i de dager.
I 1885[xiv], neste gang det var folketelling, var mor og datter fremdeles i huset i Badehusgaten. Moren var ikke lenger skibsrederinde, men bare huseier, og Maren – Lærerinde av yrke – bodde sammen med henne.
Som lærerinne så naturligvis Maren hvordan det stod til blant elevene, og sammen med noen kolleger averterte hun en basar i Sandefjords Tidende[xv] 12 september 1889:
Annonsen ble gjentatt en rekke ganger, både i Sandefjords Tidende og i Vestfold.
To år senere, i 1891[xvi], finner man ikke Maren i folketellingen, for personlistene er gått tapt. Men moren er der, som huseierske, og det er vel rimelig å tenke seg at Maren fremdeles bor sammen med henne.
I 1900[xvii], var moren flyttet til Marens bror Otto på Vestre Rød[xviii], og Maren hadde flyttet til Strandvejen 58, der hun bodde i leilighet nummer 2 i første etasje i forhuset. Av yrke er hun Folkeskolelærerinde.
Maren ble ikke så svært gammel. Hun døde av brystkreft 18 januar 1907 og ble begravet[xix] 24 samme måned. Hun var litt over 64 år gammel og bodde nå ved Torvet.
Avisen Vestfold[xx] hadde en liten nekrolog over henne dagen efter at hun gikk bort:
Den samme annonsen ble gjentatt i Sandefjords Tidende og, til og med, i Aftenposten[xxii].
Mange år senere, 3 desember 1960, trykket Sandefjords Blad[xxiii] et billede – fra 1889 – av elever og lærere ved Sandefjords Folkeskole: Maren er ikke med, men nevnes i teksten.
Enda syv år senere hadde Sandefjords Blad[xxiv] et gruppefoto av lærerpersonalet ved Folkeskolen. Det ble publisert 11 februar 1867:
Man ser Maren bedre i et fotografi av en klasse fra 1898, trykket i Sandefjords Blad[xxv] 23 august 1973, nokså nøyaktig 100 år efter at hun ble Sandefjords første offentlig ansatte lærerinne:
