« Der er et betydeligt jernverk i Laurvig, som fremstiller rujern, og en innsjø nær buen skaffer det vann som behøves til å drive flere vannhjul tilhørende verket.
Dette etablissement tilhører greven av Laurvig. Uten en formue og innflytelse tilsvarende hans, kunne et slikt verk ikke ha blitt satt i gang; de personlige formuer er ennu ikke tilstrekkelig store til å underbygge slike foretagender; likevel omtaler byens innbyggere størrelsen av hans gods som et onde, fordi det er til hinder for handelsvirksomheten. Beboerne på de små gårder er nødt til å bringe sitt tømmer til nabohavnene for å få det utskibet; men grever ønsker å øke verdien av sin skog og vil ikke tillate at den gradvis hugges ned; hvilket leder handelen in i en annen kanal. Hertil kan føyes at naturen er imot dem, siden bukten er åpen og usikker. Når der er så mange fremragende havner langs kysten, er det synd at en av de største byer har vokst frem omkring en dårlig havn.
Den nuværende greves far var en fjern slektning av familien; han bodde konstant i Danmark; og hans sønn følger hans eksempel. De har ikke vært i besittelse av godset på mange år; og deres forgjenger bodde i nærheten av byen, hvor han intorduserte et tøylesløs levesett som er blitt katastrofalt for innbyggerne i enhver henseende, siden dere formuer ikke er istand til å bekoste en slik ekstravaganse som da ble utfoldet.
Det lille jeg har sett av folks adferd her, tiltaler meg på langt nær så meget som det jeg så i Tønsberg. Jeg er blitt advart om at jeg kommer til å finne dem stadig mer forslagne og svikefulle eftersom jeg kommer lenger mot vest, og i samme grad som sjøfarten avløser jordbruket; og innbyggerne er alle sammen sjøfarende menn, eller skibseiere som driver butikker.
Det vertshus i Laurvig hvor jeg tok inn på denne reise, var ikke det samme som det jeg besøkte tidligere. Det er et godt vertshus; menneskene er hyggelige og bekvemmelighetene gode. De later til å være bedre utstyrt enn i Sverige, men i rettferdighetens navn bør jeg tilføye, at de også tar seg adskillig bedre betalt for det. Min regning i Tønsberg var likeledes høyere enn det jeg hadde betalt i Sverige; og meget høyere enn den burde ha vært her hvor matvarene er så billige. Det later faktisk til at de betrakter utlendinger som fremmede som de aldri kommer til å se mer, og derfor trøstig kan ribbe. Og vestkystens innbyggere, isoler som de bor, betrakter dem i øst nesten som fremmede. Hver by på de kanter later til å være en stor familie, mistenksomme mot alle andre.. De lar seg ikke lure av noen andre enn sine egne; og konfrontert med justisens institusjoner støtter de hverandre, enten det er riktig eller galt[i]».
[i] Wollstonecraft, Mary|Oversetter Hartun, Per A.; Min nordiske reise : beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795; 1. norske utg. Oslo : Gyldendal, 1976 Elektronisk reproduksjon [Norge] Nasjonalbiblioteket Digital 2017-03-29; Pax, 1997; p 74; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017032948168