Nicoline Kirstine ble født 11 mai 1824. Hun ble døpt[i] i Sandar Kirke 20 juni samme år og fikk da fadrene Gunnild Hansdatter; Berte Asbiørnsdatter; Rollov Gjermundsen; Thor Johnson; og Simen Andersen – alle fra Sandefjord.
Foreldrene var Ole Steensen og Andrea Andreasdatter – de hadde giftet seg tre år tidligere. Som forlovere hadde paret matros Svend Ellefsen og [NN] Johansen. Vielsen[ii] fant sted i kirken i Stavern 22 november 1818. Forloverne var matros Sven Ellefsen og [NN] Johansen.
Ole hadde vært gift tidligere, med Maren Jacobsen: matrosen Ole Stenertsen Myren giftet seg i Stavern kirke da han var rundt 37 år gammel, hans utkårede var Maren Jacobsdatter. Som forlovere hadde de matrosen Even Henriksen og Ole Petersen. Vielsen[iii] fant sted 16 september 1814. Seremonien ble betalt for.
To år senere fikk de sitt første barn, en sønn. Han ble født 1 og døpt[iv] 28 juli det året og fikk da fadrene Antonette Andersdatter; Ingeborg Caspersen; Tømd. Ole Bøe; Tømd. Ole Tygesen; og matros Gullik Knudsen.
Maren Jacobsdatter, 34 ½ år gammel – og altså født rundt 1784 – døde 10 juni 1818 og ble begravet[v] 20 samme måned. «Der ringtes med den store Klokken. Betalt»
Enkemannen Ole Stenersen giftet seg på ny; og dette paret fikk sitt første barn – i Stavern – 23 juli 1819 og det var en gutt. Han vikk navnet Andreas ved dåpen[vi] 19 september samme år da fadrene var Helene Jensdatter; Inger Christophersdatter; Matros Peer Pedersen; Matros Daniel Hansen; og Soldat Lars Hansen.
Denne gutten døde antagelig som meget liten, men begravelsen er ikke funnet.
Neste barn var også en gutt og fikk, som det døde barnet, navnet Andreas. Han ble født i januar 1821 og hjemmedøpt. Dåpen[vii] ble bekreftet i Stavern kirke 11 mars samme fikk han fadrene Berte Kjær; Malene Jacobsdatter; Matros Svend Ellefsen; Ole Bull; og Canonér Müller.
Så flyttet familien til Sandefjord, der Nicoline kom til verden.
I 1825[viii] finner man Johan Martin hos foreldrene Ole og Andrea og resten av familien i hus nummer 2 i Sandefjord – Ole er 48 år og Andrea 41, som passer godt med tidligere opplysninger, det samme gjelder barna.
To år senere fikk familien sin siste forøkelse: dette var en pike og hun fikk navnet Gunnil Maria. Hun kom til verden 30 juli og ble døpt[ix] 2 september og fikk da fadrene Andrea Lindberg; Anne M Jansdatter; Tolv Gulliksen; Christian Rasmussen; og Bertel Jonsen – alle fra Sandefjord.
Nicolines far, Ole Steenersen, døde lenge før sin kone, men det er ikke funnet noen begravelse; han kan vel ha kommet vekk på sjøen.
Nicoline Christine ble konfirmert[x] 30 september 1839. Hun fikk karakteren god og er ført opp som nummer 10 av de 45 pikene – sammen med de 40 guttene ble kullet på 85 ungdommer for presten denne høsten.
Ti år senere giftet Nicoline seg, 25 år gammel. Hennes tilkommende var den to år yngre Ole Eriksen, en Stavangermann, og sønn av Ole Eriksen. Som forlovere hadde de Mathias Andersen og Andreas Olsen. Vielsen[xi] fant sted 19 februar 1849.
Dette unge paret fikk sitt første barn 19 august 1849 – de hadde tyvstartet, men ikke svært – og det var en gutt og han ble hjemmedøpt av jordmoren. Dåpen[xii] ble bekreftet i kirken 21 oktober samme år. Da fikk han navnet Otto Anton og fadrene Dorthe Hansdatter; Johanne Christensdatter; Erik Bøkmann; Erik Andersen; og Rasmus Rasmussen. I forbindelse med dåpen får man vite at Ole er matros av yrke og at de bor i Sandefjord.
Det ble ikke noe langt, og kanskje ikke noe lykkelig, ekteskap: Ole forsvant, ganske enkelt. I forbindelse med at Nicoline giftet seg påny i 1861 er det notert at «Hendes Mand Ole Olsen bortveget til Søs uden at have ladet høre fra sig siden 1850 og Ægteskabet ved Dom af 25/1 60 ophævet[xiii]».
Så fant, efterhvert, Nicoline en ny: denne gangen var det Antoni Hansen fra Sandar, sønn av Hans Hansen – han var et par år yngre enn henne; begge var i midten av tredveårene. Som forlovere hadde de Andreas Olsen og Johan Olsen, begge fra Sandefjord og begge matroser. Vielsen[xiv] fant sted 30 desember 1861.
Disse to skulle få to barn i løpet av de neste årene, begge gutter. Den første var Anton som så dagens lys 7 september 1862. Da han ble døpt[xv] 28 den måneden var fadrene Gunild Marie Nilsen; Ingeborg Eriksen; Anders Paulsen; Ludvig Jørgen Larsen; og «Barnets Fader».
Nestemann var også en gutt. Gudbrand kom til verden 8 november 1864 og ble døpt[xvi] 11 desember det året. Denne gangen var fadrene «Barnets Moder»; Pigen Dorthe Elisabeth Larsen; «Barnets Fader»; [NN] Hans Jørgensen; og Ludvig Jørgen Larsen – alle, kanskje, fra Sandefjord.
I folketellingen for 1865[xvii] plasseres Nicoline og familien gård 18b i Bjerggaden. Der bor – foruten hun selv og mannen – sønnen av første ekteskap, Otto, for anledningen med efternavnet Antonisen: han kan av den grunn være vanskelig å finne for dem som er interessert i ham. Stefaren er matros, og Otto er «Sømand» – det løp i familien. Anton og Guldbrand er nevnt – så de vokste opp, så langt, i det minste.
Det ble ikke noen flere barn, men de hun hadde vokste opp og i 1875[xviii] finner man dem alle sammen i samme hus i Bjerggaden, gård nummer 18b. Antonie er fremdeles matros og huseier, Nikoline har fått sitt annet navn modifisert til Kirat; hennes sønn Otto Anton Olsen – han har fått tilbake efternavnet – er matros men bor hjemme; og de to yngste gutten er hjemmeværende.
De har tatt in leieboere: matrosen Jørgen Hansen er 45 år gammel og beskrives som «mand til Maren Hansen»; Maren Hansen selv er 53 år gammel og født i Fredriksværn. De har en datter, Hild Hansen, født i Sandeherred i 1855, og på denne tiden sypike av yrke.
Enda ti år senere, i 1885[xix], bor Nicoline og Antoni fremdeles i Bjerggaden, men nå synes de å være leieboere i gård nummer 18 som eies av den 54 år gamle matrosen Hans Nielsen, gift med Anne som er 39. Eiendommen huser 21 mennesker, flere enn det er naturlig å nevne.
Men, man kan merke seg at Nicolines sønn Gulbrand, som nå er 21 og sjømann, fremdeles er registrert på foreldrenes adresse.
To år senere døde Nikoline Kristiana, 64 år gammel. Hun lukket øynene for siste gang 11 april 1887 og ble begravet[xx] 16 samme måned. Dødsårsaken var tæring.
