Claus Hartvig var hjemmedøpt, men ble brakt til kirken i Vestre Egede på Sjælland 3 desember 1798 for å bli døpt[i]. Faren het Niels Christen Bisgaard og hun ble båret til dåpen av Mari, Peders Daatter; mens fadrene var Margrethe Matthisdatter [?]; [NN] NN]; Jørgen Jensøn; Olaf Jacobsen; [NN] Jørgen Jenssøns; [NN] Morten Snedker; og [NN] [NN].
Geni har opplysninger – som vanlig helt uten kildeangivelse – om familien[ii], der det går frem at moren het Marie Pedersdatter Bisgaard , og at Claus hadde brødrene Jens Hartvig Bisgaard og Peder Nielsen Bisgaard.
«Norske tollere gjennom 300 år[iii]» introduserer ham på dette viset:
«Bisgaard, Claus Hartvig, døpt 3. des. 1698 i Sjælland. 8 år i det kongelige liveri. Toller i Larvik 18. juli 1735, bekreftet 28. feb. 1747. Død i embedet før 30. mai 1757».
Gjetningsvis er en annen Bisgaard, Nils Christian denne gang, en slektning – men det finnes ikke noe belegg for det, og henvisningen til 18 år i Larvik beror nok på en forveksling med «vår» hovedperson, nevnt[iv] samme sted:
”Bisgaard, Nils Christian, døpt 8. nov. 1743(44) i Horsens. Skipsfører. Tollskriver i Larvik i 18 år. Visitør i Egersund 29. juli 1796, tolloppebørselsbetjent sammesteds 18. juli 1798 og tolloppsynsbetjent 7. april 1802 til 17. des. 1813. Død 20.juni 1825 i Egersund (Larvik?), 81 år, 7 måneder og 17 dager”.
Claus Hartvig mistet sin kone, Dorthea Christina Dyrhuus, sannsynligvis forsommeren 1738 for det er notert at han «hadde sittet i uskiftebo etter henne, ifølge bevilling dat. 20.06.1738» i forbindelse med skiftet[v] som, antageligvis, ble utført fordi Claus aktet å gifte seg påny. Dette skiftet ble påbegynt 30 april 1739 og avsluttet 8 juni samme år – så det gikk rimelig raskt.
Ved siden av Claus er det nevnt bare èn arving, sønnen Hans Christian Theodorius som er ett år gammel. Det er nevnt to «andre», begge borgere i Larvik: Hans Angel og Gaven Wright.
Den nye konen het Maria Wærn, og hun var fra Fredrikshald – det var nok der de ble viet, men noen kirkebokinnførsel er ikke funnet. Datoen synes å ha være 30 juni 1739, i det minste er den dagen nevnt i et bryllups-vers[vi] i anledning dagen:
En av Bisgaards forgjengere, Torben Eriksen Grønvold, en praktisk anlagt mann, som kan gå frem av en litt lang passus hos Hougen[vii] om utenrikshandelen på hans tid; det var i prinsippet tillat å skipe ut trelast fra en havn som Sandefjord, men ikke å ta inn varer, uten å gå innom Larvik og få dem fortollet – noen prosedyrer endrer seg bare meget langsomt, selv om steder og ruter gjør det:
«Men denne lov kunde sove i lange tider, inntil plutselig en nidkjær embedsmann blåste liv i den. Lenge før 1700 var en sådan lovstridig innførsel i full gang i Sandefjord, med tolderens stilltiende samtykke. Således blev der opkrevet aksise (avgift av utenlandske varer) 1686 i Sandefjord av varer som en Hinlopen-skipper bragt: sild, ost, kavringer, ris, humle, «brissholt», stry, fransk brennevin og vineddik, ja endog lemoner (citroner), rosiner, korinter, svisker, fiken, anis, alun og pepper; dessuten taksten, mursten, stentøi og tobakspiper. Alle disse varer var tatt hjem av 2 hollandske «sutlere[viii]», og kunde altså fåes tilkjøps hos dem.
Men i 1693 gjorde revisjonen (kammerkollegiet) invending mot denne ulovlige trafikk; det var spansk salt, taksten og humle, som denne gang var innført direkte til Sandefjord.
Tolderen i Larvik, Torben Grønvold, forsvarte sin handlemåte med at man ikke kan forlange at skipperne «for de ringe Varer og Skibenes sværhet» vil gjøre omveien om Larvik før de losser i Sandefjord; kan de ikke få varene fortollet på ladestedet, frykter han «at de samme Vare ganske skulle udi Fjordene og Udviger unsnige, førend de til Sandefjords Toldstæd ankomb».
Kammerkollegiet har visst funnet at dette var fornuftig talt, for posten er forbigått i rentekammerets desisjon».
Om Grønvold hadde hatt aldri så rett, så vendte saken tilbake flere ganger. Hougens fortelling fortsetter:
«Formodentlig fortsatte da trafikken som før; i 1720-årene er iallfall den direkte innførsel fra Holland i full gang. Det er de same varer som før, men ofte i så små partier at man kan være i tvil om ente det er til butikken eller til privat-husholdningen varene er bestemt. Det hender aldri at et skib innfører full last av utenlandske varer. Men så fant revisjonen i 1748 det umaken verdt å grave den gamle bestemmelse i tollordinansen op igjen. Den daværende tolder Bisgaar innrømmet at innførselen foregikk, men henvist til gammel praksis, som upåtalt hadde funnet sted lenge før hans tid, og hvorfor har man da anskaffet eget toll-stempel for Sandefjord, hvis ingen varer skal fortolles der? Men denne gang lød decisjonen: «Tollordinansen skal følges».
Claus Hartvig Bisgaard døde i Larvik i mars 1761[ix], skiftet efter ham – et samfrendeskifte – ble registrert 25 mars det året. I skiftet er det nevnt åtte arvinger: hans enke, Maria Wærn; hans avdøde første kone Dorothea Christine Dyrhuus; og seks barn.
Den eldste av barna var Dorothea Christina Bisgaard, hun var tyve år gammel og bodde i Friderichshald; der hennes yngre søster, Christina (18) også hadde tilhold. Den eldste sønnen, Peter Wærn, var 15 og bodde hos «Kiøbmanden Sr: Iørgen Schiønning i Kiøbenhavn».
De to siste barna – sekstenåringen Maria og elleve år gamle Niels Christian er ikke knyttet til noe bosted: man må nesten gjette at de holdt til i Larvik.
Og utenom arvingene finner man en hel rekke individer, alle klassifisert som «Andre»: Ancher, uten fornavn, yrke eller bosted; Wærn, hun er nevnt som svigermor og bosatt i Friderichshald; Carl Friderich Gether, toller i Laurvigen; Kanselliraad Riis er i Friderichshald og avødes svoger; og det er også Matthias Wærn som bor i Moss.