“Norske tollere gjennom 300 år[i]” har dette å si om Torben Eriksen:
«Grønvold, Thorbjøm Eriksen, født ca. 1640. Overtollbetjent i Trondhjem 11. des. 1677, skipsmåler i Tønsberg 6. juni 1680, visetoller i Larvik og skipsmåler i Langesund 17. feb. 1683, utnevnt 13. des. 1684, bekreftet 19. des. 1699. Død før 27. juli 1720”.
“Rentekammerets norske bestallinger[ii]” har omtrent de same opplysningene:
Man får et lite glimt av Torben i 1688 gjennom skattemanntallet av det året, som referert til av Johnsen og Aagards Larvikshistorie[iii]:
«Skattemandtallet fra 1688 gir et meget bedre billede av den lille by end de fleste andre mandtalslister fra datiden. De tre i anden klasse var kommisarius Frederik Pedersen, tolderen Torbjørn Grønvold og skibsrederen og kjøbmanden Iver Torsen; av dem var bare den sidste rik, de andre blev av sin stilling som statsfunktionærer tvunget ind i en skatteklasse som var mere besværlig end ærefuld».
Noen år senere måtte man finne en ny klokker, og man grep anledningen – med Gyldenløves aktive støttet – til å kombinere klokkeri og skolemester, blant annet ved å kombinere inntektene til disse funksjonene. Dette kan man lese hos Johnsen og Aagaard[iv], som også lar en vite at greven refererte til denne undervisningsinstitusjonen som «Nordisk Skrif- og Regneskole», en merkelig «moderne» betegnelse. Videre – og et stykke forbi beskrivelsen av en toller – kan man lese:
«Det ser ut som skolen fra først av hadde undervisningsrum i skolemesgterens private hjem. I et til overinspektør Johan Bøckmann stilet bønskrift, dat. 5. februar 1691, klager skolemester Hans Olsen Øsles over at Hercules Barchman har «frahyret» ham den gaard hvori han har holdt skole. Han og hans sengeliggende hustru – en gammel korsdrager – staar i fare for at bli kastet paa gaten, skolen kommer til at maatte stanse, og han selv vil miste sit levebrød. Han minder om at indvaanerne for nogle aar siden har bygget byens kirke og paakalder nu deres godgjørenhet for at faa hjælp til indkjøp av skolestue. I alle byer er bygs kirker og gudshus for de ældre og skoler og undervisningsrum for de yngre. Skolens btydning fremholder han i følgende ordelag: «Ved lærdom og god optuchtelse kand det, som er got, blifve bedre, og det som er ont i mange maader forbedris. Eet vildt træ kand ved forplantelse blivfe got, og et ungt kroget træ blifve rettet. – – – I skolerne maa grundvolden leggis til den sande Guds kundskab. I Kierkecherne maa paa denne grundvold meere og meere byggis. Skolerne kaldes den christen kierchis seminaria og kernehuus; thi der bør kiernerne i de unge hierter saais til en guddommelig vext. – – Hielper, hielper saa vil Gud hielpe eder igien; og I endogsaa hos efterkommerne skal, for denne hielp, hafve den berømmelse som høfvidsmanden i evangelico Luc. 7., at i hafver opbygt synagogen og forskaffet skole i Laurwiig.
Overinspektøren, som selv lot sine sønner undervise «paa andre steder», anbefalte bønskriftet og tegnet sig for bidrag. Michel Andersen og Magnus Bugge fik i opdrag at indkassere de tegnede beløp og kjøpe et passende skolehus. Ved indsamlingen indkom fra ca. 60 av byens indvaanere i i beløp fra 12 rdlr. og ned til 12 skill. tils. 145 rdlr. 32 skill. De største bidragsydere var Jacob Christenssøn, tolder Grønvold og Claus Bertelssøn, hver med 12 rdlrs., Rialph Wright og Mogens Nilssøn gav hver 6 og J. Bøckmann, sogneprest Wilhelm Dop, kapellan Søren Lyche, lars Schjerven og Hans Nilssøn hver 4 rdlr.».
Med andre ord: Torben Eriksen var en mann av noen betydning i Larvik i hans samtid – eller ville gjerne være det, koste hva det koste ville.
Han var også en praktisk anlagt mann, som kan gå frem av en litt lang passus om utenrikshandelen på hans tid; det var i prinsippet tillat å skipe ut trelast fra en havn som Sandefjord, men ikke å ta inn varer, uten å gå innom Larvik og få dem fortollet – noen prosedyrer endrer seg bare meget langsomt, selv om steder og ruter gjør det:
«Men denne lov kunde sove i lange tider, intil plutselig en nidkjær embedsmann blåste liv i den. Lenge før 1700 var en sådan lovstridig innførsel i full gang i Sandefjord, med tolderens stilltiende samtykke. Således blev der opkrevet aksise (avgift av utenlandske varer) 1686 i Sandefjord av varer som en Hinlopen-skipper bragt: sild, ost, kavringer, ris, humle, «brissholt», stry, fransk brennevin og vineddik, ja endog lemoner (citroner), rosiner, korinter, svisker, fiken, anis, alun og pepper; dessuten taksten, mursten, stentøi og tobakspiper. Alle disse varer var tatt hjem av 2 hollandske «sutlere[v]», og kunde altså fåes tilkjøps hos dem.
Men i 1693 gjorde revisjonen (kammerkollegiet) invending mot denne ulovlige trafikk; det var spansk salt, taksten og humle, som denne gang var innført direkte til Sandefjord.
Tolderen i Larvik, Torben Grønvold, forsvarte sin handlemåte med at man ikke kan forlange at skipperne «for de ringe Varer og Skibenes sværhet» vil gjøre omveien om Larvik før de losser i Sandefjord; kan de ikke få varene fortollet på ladestedet, frykter han «at de samme Vare ganske skulle udi Fjordene og Udviger unsnige, førend de til Sanefjords Toldstæd ankomb».
Kammerkolegiet har visst funnet at dette var fornuftig talt, for posten er forbigått i rentekammerets desisjon».
Mye av transporten mellom stedene på kysten foregikk med ganske små båter som nok hadde seil men ofte ble rodd, selv med laster på borti hundre bokeplanker, hver åtte meter eller lenger, og 6-7 cm tykke; slik ble trelast fraktet over strekning som, for eksempel, Sandefjord – Kragerø, Risør eller Arendal. Om disse karen forteller Knut Hougen[vi] videre:
«Man gjør visst ikke rorsmennene urett, om man formoder at de har været til fortrinlig for skipperne, når det gjaldt å smugle litt. Tolderen Torben Grønvold hadde sagt et sant ord da han i 1693 advarte mot å stoppe den lovlige innførsel til Sandefjord; men fra 1748 var var dette allikevel skjedd til fordel for den ukontrollerte innførsel. Ganske visst er konfikasjon av varer sjelden, men forekommer dog. Således beslagla Larviks-tolderen 1779 om bord i Isak Waales galiot 1 ankere fransk brennevin, 5 ½ anker fransk rødvin, 2 ankere annen fransk vin, 2 ankere vineddike og 2 halvankere rom. Efter alt hvad vi vet om tiden og dens syn på smugling som en ingenlunde vanærende sport, tør vi formode at de få konfiskasjoner ikke betyr liten smugling, men snarere, utilstrekkelig kontroll og liten lyst hos tollpersonalet til å se mer enn høist nødvendig».
Tidlig i 1700 opptrer Torbiøn Grønvold, toller i Laurwigen, som «andre» i en begravelse. Avdøde var hans tidligere svigerinne – Grønvold beskrives som «enkens tidligere manns bror» – og het Richard Willer, bosatt «Wed Porsgrund Paa Sohlumbsiden». Arvingene var avdødes kone, Lisbet Iacobsdatter; og hans stedatter, Sara Erichsdatter. Skiftet[vii] ble registrert 2 februar 1700.
Med andre ord: Torben hadde hatt en bror som het Erik.
Og utover det, siden kirkebøkene mangler i Larvik, er det ikke slått fast når Torben Eriksen Grønvold døde og ble begravet.