Mickel var, i 1701[i], 25 år gammel: han må være født rundt midten av 1670-årene, kanskje i Larvik, der hans far, Hans Amundsen, holdt til før han flyttet til Sandefjord rundt 1680.
Hans Anundsen var, på samme tid, 59 aar og «Borger til Sandefiord og Laurvigen». Mickel bodde hos ham, i «strandhuuset», sammen med tre drenger, Peder Christensen (49), Erick Hansen (16) og Niels Janssen (14).
Samtidig[ii] var Hans oppsitter paa Øfre Gogstad, der sønnen Mickel også figurerer, og der det var ytterligere 6 drenger – Aage Halvorssen (25); Hans Gulliksen (20); Hans Anfindsen (17); Olluf Nielsen (7); Peder Jonsen (25) var ugift og, også, soldat; og Hans Helgessen (24) fra «Reserva i Tønsberg Lehn».
Både Hans Amundsens og Mikcel Hansens tid som brukere på Øvre Gokstad er beskrevet av Lorenz Berg[iii], i ganske stor detalj:
«Hans Amundssøn kjøpte gaarden av sognepest Dop’s arvinger først paa 1690-aarene. Han var bymand, og han hadde vist Jægerup til familjenavn, men brukte det ikke. Han fortæller selv at han hadde løst borgerbrev i Larvik omkring 1675, flyttet til Sandefjord 1685. Først bodde han i byen, saa i 90-aarene paa Øvre Gokstad, men fra 1702 atter i Sandefjord, hvor han døde 1719, 77 aar. Likesom flere andre Sandefjordinger drev han trælasthandel. Dette ærgret de sig over borte i Larvik, baade grevens funtionærer og borgerne, og 1699 fik de futen Johan til at reise tiltale mot tre som de ansaa for de farligste: hans Amundssøn, Hans Lukassøn Hellevad og Alleksander Mørch. De bekyldtes for ulovlig trælasthandel, og futen vilde ha dem idømt bøter paa hen mot 7700 daler. Som den ældste tok Hans Amundssøn støiten for alle tre og lot saken gaa helt til høiesteret. Ved dom 1702 vandt han med glans, blev frikjent og fik ilagt futen 50 daler i omkostninger.
Mikkel Hanssøn 1702-36, søn av Hans Amundsen. Han bodde her paa Gokstad, drev dessuten Mønnerød som ogsaa faren hadde brukt. Foruten jordbruk prøvde han ogsaa med litt trælasthandel. Men enten han nu ikke dugde stort, eller det var uheld, det gik overende med Mikkel. 1724 var han blit skyld Ola Alsing i Sandefjord 4 a 500 daler, og Alsing slog Gokstad til auktion. Som vi vet eide Mikkel selveierparten: 1 ½ pund smør med bygselsretten. Overinspektør Turessøn passet paa og fik paa grevens vegne tilslaget for 190 dler. I et brev til greven kjyte han av handelen: Øvre Goksrtad har god aker og eng og hjælpelig skog, og gaarden er vel bebygd, saa bae husene er værdt 300 daler, ja Turessøn vilde gjerne bo selv der.
Mikkel Hanssøn hadde vel i yngre dage været sjømand, og nu tok han igjen til sjøs. Han døde i 60 aars alder paa reis mellem Vestindien og Holland, det er skifte efter ham vaaren 1736. Boet viser i overskud 107 daler, Mikkel var gift med Helvig Vilumsdatter, datter efter skipper Villum Perssøn Oddefjeld; hun levde til 1753. Tre døtre: 1. Maren Mikkelsdatter Jægerup, gift 1727 m. Kristoffer Janssøn, se nedenfor; Vilhelmine Katarina Jægerup, levde ugift; Dortea Jægerup, g. 1741 m Korporal Ingebret, bodde paa Freberg, siden Mønnerud».
Knut Hougen[iv], i sin Sandefjords-historie, har også en del å fortelle om Mikkels far, hans videre interesser i ulike gårder i Sandeherred, men også en litt annen versjon om hvordan han efterhvert overlot forretningene til sønnen:
«Fra 1709 blir Amundsen borte fra skattelistene i Sandefjord. Han har da overdradd forretningen til sin sønn Mikkel Hansen, og tok selv ophold på Øvre Gogstad, hvor han bodde til sin død (1719). Om sønnen vil vi senere få høre. Amundsens sønnedatters dattersønn var Ole Thorsen Gogstad, som omkring 1800 var en av Sandefjords største redere og kjøbmenn, og som også har æren av å ha forvandlet Nedre Lunden (det nuværende barnehjem) fra et vannsykt kratt til en veldyrket eiendom. Han og hans familie flyttet fra Sandefjord i 1815, og nu er ingen av ætten igjen her».
Om det nå var slik at Hans Amundsen overlot bruket til Mikkel i 1702 og flyttet til byen, eller om han overlot ham forretningene i 1709, og flyttet til Gokstad er vel vanskelig å avgjøre, og i praksis ikke av de største spørsmål: det dreier seg om en spasertur på 1 ½ – 2 kilometer. Skillet var ikke dpt og uoverstigelig i noen retning.
Hvorom allting er, Mikkel giftet seg på et eller annet tidspunkt med Helvig Villumsdatter – gjetningsvis i løpet av 1708 for første barn kom til verden våren 1709. Dette var en gutt og ved dåpen[v] 4 april fikk han navnet Hans og fadrene Annichen Bøchman; [NN]; Hans Amundsen; Michel Pedersen; og [NN]. Noe bosted er ikke oppgitt – det er ofte et tegn på at det er Sandefjord det dreier seg, og det passer jo overens med Hougens fremstilling – at Michel var flyttet til byen for å drive handel.
Det vil si: han kan ha giftet seg enda tidligere, og fått barn før Hans kom til verden: «Hans Michelsens lidet Barn» ble begravet[vi] 7 juli 1709.
Året efter ble det en pike, Willummine Catharine. Hun så dagens lys tidlig på våren og ble døpt[vii] Palmesøndag 1710, den falt 13 april dette året. Denne gangen var fadrene «Min Hustru Denne gangen var fadrene «Min Hustru[viii]»; Aniken Bøchman; Anders Knudsen; Hans Hansen; og Hendrik Villumsen – alle, synes det, fra Sandefjord.
Så gikk det fem år frem til neste barn, som også var en datter. Dorte så dagens lys i Sandefjord våren 1715 og ble døpt[ix] 13 mai det året. Som fadre hadde hun Anniken , Peder Christensens som bar det; Anna Hansdatter Bugaarden; Leutenant Been; Jacob Hanssen; og Claus Nielsen Oubye.
Bare tre måneder senere døde eldstegutten, Hans. Han ble begravet[x] 15 august 1715.
Så fulgte enda en pike, Hanna Maria, forsommeren 1716 i Sandefjord. Da hun ble døpt[xi] 21 juni det året var fadrene Johanne, Hans Lucassens; Sitdsil Oddefield; Maren Oddefield; Jonas Due; og Hendrich Oddefield.
Tre år senere ble det, endelig, en gutt igjen. Hans kom til verden våren 1719 og ble døpt[xii] 8 april det året. Rent bortsett fra alt annet er Mickel, denne gangen, notert som «Monsr Michel Hanssøn». Fadrene var Cap: Mejns Frue; Monsr Hendrick Willemsens Kieriste; Monsr Sobye; Ingvold Biørnsen; og Peder Willemssen.
To måneder senere døde Mickels far, Hans Amundsen, de var en gang i juni 1719. Han ble begravet[xiii] 1 juli, i en grankiste. Det ble ringt for ham i kirken.
To år senere fikk Michel og Helvig datteren Martha – men nå var de på Gogstad, ikke lenger i byen. Hun kom til verden sensommeren 1721 og ble døpt 23 august. Som fadre ble valgt Major Römers Frue; «Min Hustru», Anne Magrete Pedersdatter; Lieut. Been; og Lieut: Stabel. Ved innførselen av dåpen er det føyet til: «NB: Død», men det er ikke funnet noen passende begravelse.
Et mulig siste barn kan ha vært Abraham: han meldte sin ankomst senhøstes 1723, men det er ikke notert hvor. Barnets far var imidlertid Michel Hansen, og fadrene «Min Hustru», som bar det; Abel Nielsdatter i Præstegaarden; Enevold Biørnsen; Peder Willemsen; og Jon Søfrensen – en samling som er forenlig med Michels sosiale posisjon på denne tiden. Dåpen[xiv] fant sted 21 desember 1723.
Året efter måtte altså Mickel selge Øvre Gogstad, og selv om han tok til sjøs igjen, så var det vel her han holdt seg når han var hjemme – Lorenz Berg[xv] forteller at konen ble boende hos den neste brukere, svigersønnen Kristoffer Janssøn, som altså hadde giftet[xvi] seg med datteren Maren.
Michels eldste sønn, Hans, døde tidlig på vinteren 1726 og ble begravet[xvii] 18 februar det året. Som kirkebokføreren noterer: «For ham ringed, og til mig bet:». Noe bosted er ikke notert – kanskje familien likevel var tilbake i byen.
Den mulige sønnen Abraham – navnet er ikke nevnt – døde tidlig på høsten 1731 og ble begravet[xviii] 25 september. «Ringet, men ei betalet», er det notert.
Noen år senere døde altså Michel selv, et sted ute på havet. Skiftet som nevnes av Lorentz Berg er ikke funnet.