Strandsitteren Hans Lukassen var, i 1701[i], 34 år gammel. Lorens Berg[ii] nevner ham som «stamfar til Hellevad-ætten i Sandefjord». En dansk webside[iii] som interesserer seg – inter alia- for Sfamilien Mørch fra Sandefjord og Larvik opplyser at Hans Lucasen Hellevad, ble født i 1667 i Bohuslen[iv] og at han døde i Sandefjord i april 1725, det siste kan bekreftes: begravelsen[v] fant sted 14 april det året. Det ble ringt for ham men «ej betalet N:B: givet Lin [?] til Kirken», er det føjet til.
I løpet av de 26 årene fra 1709 til han døde i 1725, deltok Hans Lukassen, hans kone, eller medlemmer av hans husstand, i minst 37 dåpshandlinger. I denne perioden var det rundt 120-30-40 slike i Sandefjord, slik at Hans og familien var involvert i rundt 25-30%. Med andre ord: en person og en familie med en sentral plass i det lille samfunnet.
Disse dåpshandlingene viser også hvem Hans var gift med, nemlig Johanne Knudsdatter – det er vanskelig å tenke seg, gitt Hans’ sosiale position, at hun kunne være noen annen enn en datter av Knud Allexandersen Mørch.
1 desember 1722 finner man at Hans Lucassen igjen er nevnt «Hans Lucassens Kieristes Systerdaatter fra Sandefjord» er fadder ved Johanna Nielsdatter Kielbergs dåp[vi] den dagen. Om den «Kieristen» er hans kone Johanna, eller om han har blitt enkemann og funnet seg en venninde er ikke kjent.
Bortsett fra sin sosiale rolle, var – og det var naturligvis basis – Hans Lukassen involvert i både kommersielle, rettslige og politiske prosesser. Lorens Berg[vii] skriver, i forbindelse med Øvre Gogstad:
«Hans Amundssøn kjøpe gaarden av Sogneprest Dop’s arvinger først paa 1690-aarene. Det var bymand, og han hadde vist Jægerup til familjenavn, men brukte det ikke. Han fortæller selv at han hadde løst borgerbrev i Larvik omkring 1675, flyttet til Sandefjord 1685. Først bodde han i byen, saa i 90-aarene paa Øvre Gogstad, men fra 1702 atter i Sandefjord hvor han døde 1719. Ligesom flere andre Sandefjordinger drev han trælasthandel. Dette ærgret de sig over borte i Larvik, baade grevens funtionærer og borgerne, og 1699 fik de futen Johan Hanssøn til at reise tiltale mot tre som de vel ansaa som de farligste: Hans Amundssøn, Hans Lukassøn Hellevad og Alleksander Mørch. De beskyldtes for ulovlig trælasthandel, og futen vilde ha dem idømt bøter paa henmod 7700 daler. Som den ældste tok Hans Amundssøn støiten for alle tre og lot saken gaa helt til høiesteret. Ved dom 1702 vandt han med glans, blev frikjent og fik ilagt futen 50 daler i omkostninger».
To barn av Hans og Johanne er kjent: Elisabeth og Knut. Elisabeth er kjent fra sin vielse[viii] 28 mai 1718; Knud fra datteren Karens dåp[ix] 10 januar 1736.
Hans Lucassen Hellevad døde våren 1725 og ble begravet[x] 14 april. Det ble «ringet, men ej betalet, N: B: givet lius til Kirchen».
Hans’ enke, Johanne Knudsdatter Mørch, levet i mange år efterpå. Hun døde på Nedre Gogstad, 82 år gammel, 21 november 1753 og ble begravet[xi] 28 samme måned.
Knut Hougen har også informasjon om Hans Lucassen Hellevad.
Rundt 1700 overtok han, fra Alexander Knudsen Mørch, bestyrelsen av Sandefjords-forretningen for Larviksmannen Oberraad Claus Berthelsen, og noe senere begynte han å handle i eget navn[xii]. Det var på vegne av Berthelsen at Lucassen, sammen med Alexander Mørch og Hans Amundsen, var blitt stevnet for å drive ulovlig handel med trelast[xiii]. Sommeren 1699 ble de funnet skyldige på et ekstrating på Brønnum. Hans Amundsen, som ledet de tre, anket til birkeretten der de ble betinget frikjent, Sorenskriver Bøchman holdt i dommen åpen muligheten for at Greven ville kunne mene noe annet[xiv].
I 1720 ble Hans Lucassens «Formeentlige Ejendom og Formue» anslått til 500 riksdaler, det nest høyeste i byen, bare overgått av Ole Rasmussen Alsing med 700; og fulgt av Hans Christensen og Christian Schjøller med 200 hver[xv].
Hans Lucassen Hellevad døde tidlig på våren i 1725 og ble begravet[xvi] 14 april det året.
