Anders var 14 år i 1701[i]. Han var sønn av strandsitter i Sandefjord, den 48 år gamle veveren Peder Anderssen. Hvem moren var, og om hun levet på denne tiden, er ikke kjent.
Man kan bygge en antagelse om Anders’ videre liv: en person ved samme navn – og båtsmann av yrke – trolovet[ii] seg 10 oktober 1717. 30 år er forholdsvis høy alder for en første-gangs brudgom på denne tiden, men innenfor det alminnelige. Den unge damen var – nesten – fra byen: hun var Pigen Anna Svendsdatter Røkla. Som kausjonister hadde de Ole Asbjørnsen Røkla og Ole Bentzrød. Vielsen[iii] fant sted 29 desember 1717.
Det er mulig at det var dette paret som fikk sitt første barn tidlig i 1720; Anna Maria som ble døpt[iv] 20 mars 1720. Denne piken fikk fadrene Else, Peder Smeds Qvinde; Anna Maria Nold; Kristen Mogensen Tue; og Sivert, som tiener hos Capitain Hach. Sosialt virker dette utvalget rimelig.
Nok et barn kom til verden følgende høst; han fikk navnet Peder da han ble døpt[v] 26 oktober 1721. Fadrene var Ole Asbiørnsen; Peder Andersen; Anna Pedersdatter i Sifeboe [?]; og Berte Rollougsdatter, tiendende Hans Kristensen i Sandefjord .
Det kan tenkes at det mangler et barn, for det neste som kanskje er funnet er Poul – han ble døpt[vi] først 1 januar 1726. Denne gangen var fadrene Min Hustrue, som bar det; Johanna Cathrina, Sandefjord; Iver Roan; Ole Pedersen i Præstegaarden; og Niels Nordlending. «Kanskje er funnet» – fordi en annen Anders Pedersen, også bosatt i Sandefjord, fikk sønnen Anders noeen uker senere, og fikk barnet døpt[vii] 7 mars 1727. Dette barnet fikk fadrene Live Moe, som bar det; Anna Tolfsdatter, tienende hos Enevold Biørnsen, Sandefjord; Niels Johannesen paa Præsteboeligets [?] Eige; og Ole Jagten. Forfatteren av disse linjer foretrekker den andre, simpelthen fordi fadrene synes en anelse lavere på den sosial rangstigen, noe som passer med Anders Pedersens sjømannskap.
Poul, nevnt ovenfor, døde muligvis som liten, for allerede året efter blir en gutt med samme navn og far døpt[viii] 18 mai, med nesten de samme fadrene: Min Hustrue, som bar det; Kirsten Søfrensdatter, Sandefjord; og Simon Roan – de var bare tre denne gangen.
Og med det blir sporet efter Anders Pedersen kaldt, og noe mer er foreløbig ikke å berette.