1719-5 Charlotta Eleonora Christensdatter Callundan

Charlotta Eleonora kom til verden på vårparten 1719 og ble døpt[i] 3 mai det året. Da var fadrene «Min Moder, som bar det», Anna Hedevig Hausman; Fru Capit. Hackes; Mad: Jochum Jansøns; Inger Christina; Obriste Zeplin; Forvalter Turessøn; min Broder Ole; og Min Svoger Uldrich Grüner.

Foreldrene var Kristen Simonsen Calundan, Sognepresten til Sandeherred 1717-1732. Han ble gift med Anthonette Amalia Grüner – hun var datter av Sognpresten i Hedrum – men nøyaktig når eller hvor de giftet seg er ikke klarlagt.

Christian Simonsen Callundan var sogneprest til Sandeherred fra 3 desember 1717 til han døde 16 april 1732. Christiernus Simonidis Calundan var da 39 år gammel og ble begravet[ii] 23 april.

Han har like godt skrevet sin egen selvbiografi, og den kan man finne i kirkeboken[iii] for Sandar: innskriften er plassert i en seksjon som ellers tilhører året 1720, men går frem til tidlig 1731:

Charlotta Eleonora var første barn og ble fulgt av Friderich som ble døpt[iv] 29 august 1720, og for ham var fadrene Mad Lene Bøhms, som bar det; Helena Heide; Dem: Johanna Jocumsdatter; Birchedommer Sr Gotlender; Hr Christopher paa Thiøllinge; og Hr Jochum Schien, Lauerwig.

Så var det Inger, som ble døpt[v] 7 desember 1721. Fadrene var Majorinde Rømer, som bar det; Johanna Knudsdatter; Johanna Tideman; Anna Magrete Pedersdatter; Ole Rasmussen Alsing; Capitain Bonde; og min Svoger, Cap: Grüner.

Anna Hedevig ble døpt[vi] 14 mars 1723. Fadrene hennes var Min Sviger Moder, som bar det; Magrete Fyhnen; Dem: Dorothea Böckman; Byfoged Jens Kielman; Abraham Bøckman;  og Niels Friis fra Langestrand.

Magrete Sophie ble døpt[vii] 15 august 1724. Fadrene var Forvalter Thuressens Hustrue, som bar det; Mad: Hendrich Jacobsens; Mad: Bluhms; Dem: Gerner; Michel Pedersen; Uldrich Stockfleth; og Peder Jacobsen.

Magrethe Sophie levet antagelig ikke opp – det er ikke funnet noen begravelse men det er heller ikke sett videre tegn fra henne.

Ferdinand Ulrich døde også som liten, straks over et år gammel. Han ble begravet[viii] 20 september 1726. eller som faren skrev inn i sin egen levnedsbeskrivelse, slik man finner den i kirkeboken[ix] for Sandeherred:

Samme år ble Margareta ble døpt[x] 21 oktober; hun fikk fadrene Min Moder Anna Hedevig Hausman; Mad: Anna Sophia Mørch; Mad: Ingeborg Flor; Dem: Anna Elisabeth Terchelsdatter; Forvalteren Mons Fabricius; Hr Friderich Engelstrup; Monsr Hans Christensen, Sandefjord; og Mons Knud Hansen Hellevad, også Sandefjord.

Calundan skriver videre i biografien[xi] sin:

«Barnerovet» – Stud Ole Iversen Tidemans forførelse av sin arbeidsgivers drøyt tolv år gamle datter – må ha funnet sted rundt februar/mars 1732 og blitt åpenbart for noen henimot mai samme år: om Charlotta Eleonoras far noensinne visste om det er ikke sikkert: som nevnt ovenfor døde han i april dette året. «D: 16 April: 1732 mortuus est Dominus Christiernus Simonidis Calundan et Sepultus d: 23. April[xii]”

Barnet som var sentrum for denne historien kom til verden utpå høsten 1732 og ble døpt 22 oktober. Da fikk han navnet Christen – sikkert efter sin morfar – og fadrene Madame Hans Christensens; Mad: Hellevad; Mad: Mørch; Mons. Hans Christensen; og M. Tommesen.

Sr Ole Iversen Tidemand og Mad^eselle Charlothe Eleonora Callundan. ble viet[xiii] efter kongelig tillatelse, og seremonien ble utført i hjemmet.

Tideman skulle få en fin karriere i kirken, på tross av sin karakter[xiv]:

Mindre enn halvannet år efter at den første sønnen ble døpt, fødte Charlotte Eleonora parets annet barn, også denne gangen en gutt. Friderich Grüner – klart oppkalt efter hennes morfar, og av åpenbare grunner – ble døpt[xv] 18 januar 1734. Han fikk fadrene Anne Hedwig Grüners, nee de Husmann; Marie Dop; Simon Bay; Ole Calundan; og Jørgen Leth.

Charlotta Eleonora var 14 ½ – og tobarnsmor.

På tross av hans forgåelser tok kirken vare på sin egen, og Tideman – som ikke kunne bli i Sandeherred i det uendelige – ble nokså snart kapellan hos Prosten Grüner i Hedrum, Charlotta Eleonoras morfar. Lorens Berg har et avsnitt om Tideman i Hedrum-boken[xvi]:

 

Lorens Berg forteller videre, i bygdboken om Hedrum[xvii], om Tideman som prest der i sognet:

Det er ikke kirkebøker bevart fra Hedrum og Larvik i den tiden familien holdt til der, men det er kjent at de fikk minst ett – antagelig flere – barn før de reiste videre, inklusive en datter Elizabeth (se nedenfor).

Uansett, familien ankom Bergen før 2 oktober 1743, for det var den dagen at sønnen Christian Langemach – navnevalget mer enn antyder en hjelpende hånd fra professoren og sognepresten til Trinitatis  i København, den tidligere sognepresten til Sandeherred, Christen Langemach Leth  – ble døpt[xviii] i Nykirken. Her, i de nye omgivelsene, ble fadrene Mad: Holberg; Jomfr. Inger Calundan; Hr Etatsraad Lijhme; Hr Jens Rehnordt; og Hr Lyder Fasting.

Jomfr.  Inger Calundan var vel gjerne Charlottas eldre søster – hun synes å være blitt gift med sognepresten til Lindaas ved Bergen, Jørgen Egelsdorf (som var fadder ved neste dåp) – det får frem i forbindelse med at et barn av dem er notert som elev[xix] ved Bergens Katedralskole i 1760.

Tidlig neste år mistet Charlotta og Ole en liten pike, navnet er ikke nevnt, som ble begravet[xx] 20 januar 1744.

Neste barn var også en gutt. Johan Bartholomæus ble døpt[xxi], også han i Nykirken, 18 november 1744. Denne gange var fadrene Mad: Abelsens; Jomfru Anna Elisabet Krog; Hr Gert Kramer; Hr Dirich Fasmer; og Monsr Jørgen Egelsdorf.

Litt over tre år senere ble det en pike, Anthoneta Amalia. Hun ble døpt[xxii] 11 mai 1748 – i Domkirken. I motsetning til i Nykirken, der Ole og Charlotta var nevnt ved navn som alle andre, er denne gangen barnefaren skrevet inn som Hr. Stift-Proust Ole Tidemand – hun er som tidligere Charlota Eleonora Calundan. Fadrene var Frue Bispinde Borneman; [NN] Gierdings Kone; Madme Christian Brodersens; Deres Excellence Christian Mønechen [?]; Hr Cancellie-Raad Bager; og [NN] [NN].

Ole Tidemands karriere er oppsummert i et verk[xxiii] om biskopene og prestene  i Bergen efter reformasjonen. Her går det frem at han overtok som sogneprest i Nykirkens menighet – efter Sogneprest Holberg – 28 oktober 1746; ble stiftsprost 9 juni 1747; vise-biskop 2 mai 1755; og virkelig biskop lille julaften 1757. Han fikk sin doktorgrad i teologi 18 oktober 1760, og ble forflyttet til bispestolen i Kristiansand 24 juni 1762, der han ble til sin død.

Lampe har identifisert til sammen åtte barn av Ole og Charlotta, ikke i fødselsrekkefølge:

Sønn nummer 2, Friderich Gruner, er ikke med – kanskje han døde som liten, og i så tilfelle heller i Hedrum enn i Sandeherred, for der er det ikke funnet noen passende begravelse.

Rundt 1750 ankom en Sandefjords-dame, Petronelle Pedersdatter Sandberg[xxiv], og hennes mann Georg Laurentius Mandal[xxv], Bergen – han ble antagelig klokker i Nykirken. At hun var av Floor-familien og med litt tilknytning til prestefamilien Dop var sikkert ikke klokker-stillingen helt uvedkommende, selv om det kan tenkes at mannen – om hvem lite er kjent – hadde sine egne forbindelser. Uansett, Petronelle var født i 1716 og sikkert kjent i familien Calundan, Charlotta medregnet. Og stiftsprosten hadde nok adskillig innflytelse på klokker-stillinger – ikke minst i sin egen tidligere sognekirke.

Som hustru ble Charlottas liv formet av mannens karriere, hvor hun bodde, når hun flyttet, hvilket hus hun bodde i, hvem hun omgikkes. Og da Anthonetta Amalia ble født var hun fremdeles ikke mer enn 29 år gammel – da de flyttet til Kristiansand, tidlig i firtiårene. Foretellingen – gjengitt i en hovedfagsoppgave[xxvi] om Ole Tidemand –  om slitsom reise og dårlig bolig påvirket nok henne vel så mye som biskopen:

To år efter at Charlotta og familien ankom Kristiansand giftet[xxvii] datteren Elisabeth seg, hun var visst født i Larvik 12 august 1737.Det skjedde seg i Kristiansand 26 juli 1764 med Michael Stub Arentz[xxviii], en prest som opprinnelig var fra Askevold. Han hadde blitt cand. theol 25 januar 1759 med beste karakter. Han hadde vært sogneprest i Haus på Osterøy, et sogn omkring  omkring 12 kilometer i luftlinje nordøst for Bergen og, på den tiden, en 25-30 kilometer langs landeveien fulgt av 13-1400 meter rotur. Elisabeth fikk minst to barn før Michael døde i Haus i 1799. Selv overlevet hun ham med rundt 18 år og døde på Hammer, der en svigersønn var lensmann, 12 desember 1817.

Hvordan det ellers gikk med Charlotta på denne tiden er ikke kjent, men hun holdt vel hus for mannen inntil han døde 9 januar 1778. Han var i sin alders 68 år, og ble nedsatt[xxix] under sakristiet 30 januar. Alt sammen, kan man notere med en viss lettelse, uten betaling.

Charlotte levet videre som enke i 12 år og døde klokken seks om morgenen 20 mars 1789. Hun ble gravlagt[xxx] sammen med sin mann, under sakristiet, 2 april. Hun ble 70 år gammel.

---