1719-5 Charlotta Eleonora Christensdatter Callundan

Charlotta Eleonora kom til verden på vårparten 1719 og ble døpt[i] 3 mai det året. Da var fadrene «Min Moder, som bar det», Anna Hedevig Hausman; Fru Capit. Hackes; Mad: Jochum Jansøns; Inger Christina; Obriste Zeplin; Forvalter Turessøn; min Broder Ole; og Min Svoger Uldrich Grüner.

Foreldrene var Kristen Simonsen Calundan, Sognepresten til Sandeherred 1717-1732. Han ble gift med Anthonette Amalia Grüner – hun var datter av Sognpresten i Hedrum – men nøyaktig når eller hvor de giftet seg er ikke klarlagt.

Christian Simonsen Callundan var sogneprest til Sandeherred fra 3 desember 1717 til han døde 16 april 1732. Christiernus Simonidis Calundan var da 39 år gammel og ble begravet[ii] 23 april.

Han har like godt skrevet sin egen selvbiografi, og den kan man finne i kirkeboken[iii] for Sandar: innskriften er plassert i en seksjon som ellers tilhører året 1720, men går frem til tidlig 1731:

«Forteignelse paa hvor ieg er født og har væred jndtil jeg blef præst paa Sande.
Ao. 1693 d. 10 Febr. er ieg barn fød udj Callundborg Min fader var Simon Olessøn, borger og handelsmand der samme steds, min Moder, Inger Christensdaatter Juel”.

Charlotta Eleonora var første barn og ble fulgt av Friderich som ble døpt[iv] 29 august 1720, og for ham var fadrene Mad Lene Bøhms, som bar det; Helena Heide; Dem: Johanna Jocumsdatter; Birchedommer Sr Gotlender; Hr Christopher paa Thiøllinge; og Hr Jochum Schien, Lauerwig.

Så var det Inger, som ble døpt[v] 7 desember 1721. Fadrene var Majorinde Rømer, som bar det; Johanna Knudsdatter; Johanna Tideman; Anna Magrete Pedersdatter; Ole Rasmussen Alsing; Capitain Bonde; og min Svoger, Cap: Grüner.

Anna Hedevig ble døpt[vi] 14 mars 1723. Fadrene hennes var Min Sviger Moder, som bar det; Magrete Fyhnen; Dem: Dorothea Böckman; Byfoged Jens Kielman; Abraham Bøckman;  og Niels Friis fra Langestrand.

Magrete Sophie ble døpt[vii] 15 august 1724. Fadrene var Forvalter Thuressens Hustrue, som bar det; Mad: Hendrich Jacobsens; Mad: Bluhms; Dem: Gerner; Michel Pedersen; Uldrich Stockfleth; og Peder Jacobsen.

Magrethe Sophie levet antagelig ikke opp – det er ikke funnet noen begravelse men det er heller ikke sett videre tegn fra henne.

Ferdinand Ulrich døde også som liten, straks over et år gammel. Han ble begravet[viii] 20 september 1726. eller som faren skrev inn i sin egen levnedsbeskrivelse, slik man finner den i kirkeboken[ix] for Sandeherred:

”Rign. D: 18 Aug. 1725. født til verden min Søn Ferdinand Uldrich, som døde d: 20 Sept: 1726. da hand var gl. 1 aar 1 maaned og 3 dage. Gud glæde Hans Siæl i sit ævige eije, og forfølger os som igjen vare, til den samme glæde for Jesu Skyld!”

Samme år ble Margareta ble døpt[x] 21 oktober; hun fikk fadrene Min Moder Anna Hedevig Hausman; Mad: Anna Sophia Mørch; Mad: Ingeborg Flor; Dem: Anna Elisabeth Terchelsdatter; Forvalteren Mons Fabricius; Hr Friderich Engelstrup; Monsr Hans Christensen, Sandefjord; og Mons Knud Hansen Hellevad, også Sandefjord.

Calundan skriver videre i biografien[xi] sin:

“… 27 Nov  1727 blef min hustrue som [xx] med 2de sønner, som og d= 4 December blefne døbte, den  enes med det nafn Simon Christian, den andre med det nafn Lenerd Severin, som døde siden
d: 19: Jan 1728. [xx] Gud, der [xx] [xx] disse Børn i Moders Lif, Hand dem og med [xx] i døden, Hand samle dem og [xx] andre til de levendes forsamling i det Rige, hvor Jesus er, der han samlet sin menighed af alle Stammer, og [xx] [xx], alle [xx] og [xx]!”

«Barnerovet» – Stud Ole Iversen Tidemans forførelse av sin arbeidsgivers drøyt tolv år gamle datter – må ha funnet sted rundt februar/mars 1732 og blitt åpenbart for noen henimot mai samme år: om Charlotta Eleonoras far noensinne visste om det er ikke sikkert: som nevnt ovenfor døde han i april dette året. «D: 16 April: 1732 mortuus est Dominus Christiernus Simonidis Calundan et Sepultus d: 23. April[xii]

Barnet som var sentrum for denne historien kom til verden utpå høsten 1732 og ble døpt 22 oktober. Da fikk han navnet Christen – sikkert efter sin morfar – og fadrene Madame Hans Christensens; Mad: Hellevad; Mad: Mørch; Mons. Hans Christensen; og M. Tommesen.

Sr Ole Iversen Tidemand og Madeselle Charlothe Eleonora Callundan. ble viet[xiii] efter kongelig tillatelse, og seremonien ble utført i hjemmet.

Tideman skulle få en fin karriere i kirken, på tross av sin karakter[xiv]:

«Det begynte riktignok lovende med studier i København, etter at han hadde gått på Kristiania katedralskole. Da han kom tilbake til Norge, fikk han jobb som huslærer hos sogneprest Chr. Callundan i Sandar (nå Sandefjord) som hadde 10 barn.
I 1731 tok Tidemand teologisk embets-eksamen i København med laud. Etterpå vendte han tilbake til sin huslærerpost. Men her må han åpenbart ha startet seksual-undervisning med innlagte praktiske øvelser – i hvert fall overfor én elev. For allerede året etter ble han nødt til å gifte seg i all hast med Callundans datter, Charlotte Eleonora, som bare var vel 13 år gammel. Hun var da høygravid – og fødte deres førstefødte 22. oktober 1732, 13 1/2 år gammel, like etter at hennes far var død.
Om Chr. Callundan tok sin død som følge av dette “barnerovet” fra Tidemands side, sier kildene ingen ting om. Men den brave barnefar – sikkert tillike med barnemoren, måtte stå skrifte for hele menigheten og be om tilgivelse – som de fleste andre i samme situasjon. Han var likevel heldig. For mens en slik forseelse seinere (fra 1741) utelukket muligheten til å bli prest, fikk Tidemand (som Petter Dass i sin tid) kongelig oppreisning. Og med biskop Herslebs hjelp ble han i 1734 personell-kapellan hos sin kones morfar, prost Fredrik Grüner i Hedrum og Larvik.
Ole Tidemand kom seg fram i verden ved hjelp av sine talegaver – og venner. Under oppholdet i Vestfold kom han inn i en krets med pietistiske prester. Tidemand utfoldet stor aktivitet og klarte til slutt å skaffe seg noen prestestillinger i Bergen, ja faktisk flere på samme tid.”

Mindre enn halvannet år efter at den første sønnen ble døpt, fødte Charlotte Eleonora parets annet barn, også denne gangen en gutt. Friderich Grüner – klart oppkalt efter hennes morfar, og av åpenbare grunner – ble døpt[xv] 18 januar 1734. Han fikk fadrene Anne Hedwig Grüners, nee de Husmann; Marie Dop; Simon Bay; Ole Calundan; og Jørgen Leth.

Charlotta Eleonora var 14 ½ – og tobarnsmor.

På tross av hans forgåelser tok kirken vare på sin egen, og Tideman – som ikke kunne bli i Sandeherred i det uendelige – ble nokså snart kapellan hos Prosten Grüner i Hedrum, Charlotta Eleonoras morfar. Lorens Berg har et avsnitt om Tideman i Hedrum-boken[xvi]:

« 10. Ole Tidemand 1741-43- Født 1710 av forældre Ivar Tidemand og hustry Elisabet Olsdatter (de bodde dels i Kristiania, dels i Sandefjord og Aasgaardstrand). Som student var han huslærer hos Sande-presten Calundan hvis unge datter Carlotte Eleonora (en elev) han nødtvungent maatte egte. Tog gode eksamener og tilhørte som teolog tidens pietistiskee retning. Blev kapellan hos provst Grüner i Hedrum 1734 (Tidemands hustru var Grüners datterdatter). Som kapellan bodde han i Larvik, og Grüners eftermand i embedet, Humble, klaget bittert over hans opsætsighet og vrangvilje. Men han forstod fra første stund av at holde sig i kridthuset hos kirkeinspetions-kollegiet i Kjøbenhavn, og disse herrer tænkte endog paa, mens Tidemand var kapellan, at give ham stiftsprovstembedet i Kristiania. Men biskop Hersleb sa nei og truet med at gjøre kongen opmerksom paa Tidemands leiermaal-historie.
Da Provst Grüner hadde lukt øinene, satte Tidemand sig øieblikkelig til at skrive ansøkning til greven om Hedrums Kald: « … Jeg fordrister mig vel ikke til at gjøre nogen endelig ansøgning om denne vacance, da jeg visselig maa erkjende mig uværdig endog til den ringeste tjeneste i Guds kirke …»         – Ydmygheten stak ikke dypt, som vi snart skal se.
Ole Tidemand fik kaldet. Her i Hedrum forelaa det vanskelige hverv at grundløgge bygdens skolevæsen, og han manglet ikke iver, mendd rendte siggg fast ved mangel paa smidighet (se skolehistorien). Den lyst til processer han senere la for dagen, kom ogsaa frem i Hedrum (se side 44). Men hans ophold i bygden varte bare 1 ½ aar. Rimeligvis reiste han, fordi hans gamle forseelse her var kjendt av alle. Da en styrmand Klaus Grubbe blev tiltalt for usedelighet, forvarte han sig med at henvise til presten Tidemand.
Vaaren 1743 blev tidemand første kapellan ved Nykriken i Bergen med løfte om denere at faa stiftsprovstembedet. Han seg straks til provst, senere til biskop, først i Bergen, saa i Kristiansand.
Ole Tidemand var en begavet mand og fremragende som geistlig taler. Men han var en vrangstav – «stolt, selvod, forfængelig, upaalidelig og uforligelig», skriver Faye. Og den bekjendte Erik Pontoppidan gir ham følgende attest: «Han misbrukte sin hyrdestav ei laene til at herske, men ogsaa til at terske dermed paa dem av sine medbrørdre som han ikke var god». I et brev kalder Pontoppidan ham «en farlig mand», som vover at benytte  «dristig digt og usandhet», og som kunde true de underordnede prester med avsættelse og skjelde dem ud for knegter og kanaljer».

 

Lorens Berg forteller videre, i bygdboken om Hedrum[xvii], om Tideman som prest der i sognet:

«Ole Tidemand blev prest efter ham. Han var bare 30 aar og hadde en tide været Grüners kapellan, saa haan var kjent i bygden. Han manglet ikke kraft og nidkjærhet, men var litet likgt og ikke rette mand til at faa en vanskelig sak til at gaa. Tidemand tok op Grüners forslag til en skole-ordning, hvorefter det skulde ansættes 5 skoleholdere, derav tre i hovedsognet og en i hvert anneks. Men endnu våren 1743 stod saken i stampe. Tidemand skulle da flytte til Bergen, og overinspektøren skyndte paa ham; han maatte se at faa skole-indretningen istand før han reiste; de kunde gjerne faa bøter for forsømmelighet. Tidemand svarte: Det maatte som han hadde foreslaat, 5 skoleholdere til».

Det er ikke kirkebøker bevart fra Hedrum og Larvik i den tiden familien holdt til der, men det er kjent at de fikk minst ett – antagelig flere – barn før de reiste videre, inklusive en datter Elizabeth (se nedenfor).

Uansett, familien ankom Bergen før 2 oktober 1743, for det var den dagen at sønnen Christian Langemach – navnevalget mer enn antyder en hjelpende hånd fra professoren og sognepresten til Trinitatis  i København, den tidligere sognepresten til Sandeherred, Christen Langemach Leth  – ble døpt[xviii] i Nykirken. Her, i de nye omgivelsene, ble fadrene Mad: Holberg; Jomfr. Inger Calundan; Hr Etatsraad Lijhme; Hr Jens Rehnordt; og Hr Lyder Fasting.

Jomfr.  Inger Calundan var vel gjerne Charlottas eldre søster – hun synes å være blitt gift med sognepresten til Lindaas ved Bergen, Jørgen Egelsdorf (som var fadder ved neste dåp) – det får frem i forbindelse med at et barn av dem er notert som elev[xix] ved Bergens Katedralskole i 1760.

Tidlig neste år mistet Charlotta og Ole en liten pike, navnet er ikke nevnt, som ble begravet[xx] 20 januar 1744.

Neste barn var også en gutt. Johan Bartholomæus ble døpt[xxi], også han i Nykirken, 18 november 1744. Denne gange var fadrene Mad: Abelsens; Jomfru Anna Elisabet Krog; Hr Gert Kramer; Hr Dirich Fasmer; og Monsr Jørgen Egelsdorf.

Litt over tre år senere ble det en pike, Anthoneta Amalia. Hun ble døpt[xxii] 11 mai 1748 – i Domkirken. I motsetning til i Nykirken, der Ole og Charlotta var nevnt ved navn som alle andre, er denne gangen barnefaren skrevet inn som Hr. Stift-Proust Ole Tidemand – hun er som tidligere Charlota Eleonora Calundan. Fadrene var Frue Bispinde Borneman; [NN] Gierdings Kone; Madme Christian Brodersens; Deres Excellence Christian Mønechen [?]; Hr Cancellie-Raad Bager; og [NN] [NN].

Ole Tidemands karriere er oppsummert i et verk[xxiii] om biskopene og prestene  i Bergen efter reformasjonen. Her går det frem at han overtok som sogneprest i Nykirkens menighet – efter Sogneprest Holberg – 28 oktober 1746; ble stiftsprost 9 juni 1747; vise-biskop 2 mai 1755; og virkelig biskop lille julaften 1757. Han fikk sin doktorgrad i teologi 18 oktober 1760, og ble forflyttet til bispestolen i Kristiansand 24 juni 1762, der han ble til sin død.

Lampe har identifisert til sammen åtte barn av Ole og Charlotta, ikke i fødselsrekkefølge:

Anna Hedvig
Elisabeth
Antonetta Amalia
Kristian Langemach
Johan Bartholomæus
En datter som døde 3 aar gammel i 1744, hun var født i Hedrum.
En sønn som døde, 8 dager gammel, i 1746
Christen, som antagelig er den første og kom til verden i Sandefjord – og ble sekretær i det Danske Cancelli i 1762.

Sønn nummer 2, Friderich Gruner, er ikke med – kanskje han døde som liten, og i så tilfelle heller i Hedrum enn i Sandeherred, for der er det ikke funnet noen passende begravelse.

Rundt 1750 ankom en Sandefjords-dame, Petronelle Pedersdatter Sandberg[xxiv], og hennes mann Georg Laurentius Mandal[xxv], Bergen – han ble antagelig klokker i Nykirken. At hun var av Floor-familien og med litt tilknytning til prestefamilien Dop var sikkert ikke klokker-stillingen helt uvedkommende, selv om det kan tenkes at mannen – om hvem lite er kjent – hadde sine egne forbindelser. Uansett, Petronelle var født i 1716 og sikkert kjent i familien Calundan, Charlotta medregnet. Og stiftsprosten hadde nok adskillig innflytelse på klokker-stillinger – ikke minst i sin egen tidligere sognekirke.

Som hustru ble Charlottas liv formet av mannens karriere, hvor hun bodde, når hun flyttet, hvilket hus hun bodde i, hvem hun omgikkes. Og da Anthonetta Amalia ble født var hun fremdeles ikke mer enn 29 år gammel – da de flyttet til Kristiansand, tidlig i firtiårene. Foretellingen – gjengitt i en hovedfagsoppgave[xxvi] om Ole Tidemand –  om slitsom reise og dårlig bolig påvirket nok henne vel så mye som biskopen:

«I april 1762 døde biskop Jens Christian Spidberg og Tidemand utnevntes til hans etterfølger i juni s. å. Reisen til det nye stift skjedde ikke før på høsten og skal ha vært hard, hvilket fremgår av et brev fra Tidemand til den nye oversekretær og formann i kirkekollegiet, grev Thott (Holstein døde januar 1763), av 16 desember 1763.22 Her oppsummeres de sjebnesvangre omstendigheter som skulle ødelegge mye av biskopens helse og arbeidskraft: Da han og hans familie ankom til bisperesidensen lå den der som råtten, fuktig og mer eller mindre ubeboelig:
“Hvad jeg og mine derudi have lidt og daglig har staaet fare for, er fast utroelig, uden for øyensynlige Vidner; hvorover jeg er bleven nødsaget til at udflytte af Bispe-Residencen, for ikke ganske at tilsætte baade Helbred og Livet”.
Biskopens familie leide seg så inn i et hus ved elven, men til alt uhell var dette også en fuktig “spøkelsesbygning”. Tilsist fikk Tidemand kjøpt byens gamle kommandantbolig av kongen og lot den delvis nedrive og pusse opp. Men han var for resten av livet sykelig (antageligvis reumatisme) og kunne bare sporadisk gjennomføre de lange visitasreiser.»

To år efter at Charlotta og familien ankom Kristiansand giftet[xxvii] datteren Elisabeth seg, hun var visst født i Larvik 12 august 1737.Det skjedde seg i Kristiansand 26 juli 1764 med Michael Stub Arentz[xxviii], en prest som opprinnelig var fra Askevold. Han hadde blitt cand. theol 25 januar 1759 med beste karakter. Han hadde vært sogneprest i Haus på Osterøy, et sogn omkring  omkring 12 kilometer i luftlinje nordøst for Bergen og, på den tiden, en 25-30 kilometer langs landeveien fulgt av 13-1400 meter rotur. Elisabeth fikk minst to barn før Michael døde i Haus i 1799. Selv overlevet hun ham med rundt 18 år og døde på Hammer, der en svigersønn var lensmann, 12 desember 1817.

Hvordan det ellers gikk med Charlotta på denne tiden er ikke kjent, men hun holdt vel hus for mannen inntil han døde 9 januar 1778. Han var i sin alders 68 år, og ble nedsatt[xxix] under sakristiet 30 januar. Alt sammen, kan man notere med en viss lettelse, uten betaling.

Charlotte levet videre som enke i 12 år og døde klokken seks om morgenen 20 mars 1789. Hun ble gravlagt[xxx] sammen med sin mann, under sakristiet, 2 april. Hun ble 70 år gammel.


[iii] Sandar, Ministerialbok nr. 1 (1709-1733), Kronologisk liste 1720, uten sidenr. 
Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8223&idx_id=8223&uid=ny&idx_side=-62
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070426650348.jpg
[ix] https://media.digitalarkivet.no/kb20070426650349
[xi] https://media.digitalarkivet.no/kb20070426650381
[xiii] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 1 (1709-1733), Kronologisk liste 1732, uten sidenr.
[xiv] ”Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av å formidle:Pontoppidan & Co Av Bjørn Davidsen », http://home.online.no/~fndbred/skanda.htm, kopiert 28 juni 2012
[xvi] Lorens Berg, «Hedrum : en bygdebok : historisk skildring av bygdens utvikling fra gammel tid ned til kjendte nutidsforhold»; Kristiania : Cappelen, 1913; pp 129-130, http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010011504036
[xvii] Lorens Berg, «Hedrum : en bygdebok : historisk skildring av bygdens utvikling fra gammel tid ned til kjendte nutidsforhold»; Kristiania : Cappelen, 1913; p 70, http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010011504036
[xxiii] Lampe, Johan Fredrik; «Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen : biografiske Efterretninger. 1»; Kristiania : Cammermeyer, 1895; pp 20-21; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009031003040
[xxiv] 1716-2 Petronelle Pedersdatter Sandberg;
[xxv] 1748-27 Georg Laurentius Mandal
[xxvi] Per Asbjørnsen: «Biskop Ole Tidemand 1710 -78. Hans biografi og embedshistorie. Hans taler, samt en innføring i samtidens ledende predikanter». Hovedoppgave i historie, høsten 2003, Universitetet i Oslo. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23371/14215.pdf?sequence=1
[xxvii] Delgobe, Ch., Stamtavle over familien Holberg, Bergen : Floor, 1884, p30, elektronisk utgave i Nasjonalbiblioteket:  http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011120206074