« De unge kvinner har her, likesom i Sverige, i almindelighet dårlige tenner, hvilket jeg tilskrev de samme årsaker [i.e., mye mat og lange måltider]. De interesserer seg sterkt for en vakker klesdrakt, men vier ikke sin egen person den nødvendige oppmerksomhet, for å unngå at skjønnheten bliver mindre kortlivet enn en blomst; og det interessante uttrykk som følelser og erfaringer gir, inntar sjelden dens plass.
Likesom i Sverige får tjenerne her en dårligere mat enn deres herskap; men deres herrer kan ikke ustraffet legge hånd på dem. Jeg burde ha tilføyet: herskerinner; for det var en klage av denne art, forelagt borgermesteren, som gjorde meg oppmerksom på dette.
Lønnene er lave, hvilket er spesielt urettferdig siden prisen på klær er meget høyere enn på matvarer. En ung kvinne som er amme for husfruen i vertshuset hvor jeg bor, får bare tolv daler årlig, og betaler ti for underhold av sitt eget barn; faren hadde stukket av for å bli kvitt ansvaret og omkostningene. Der var noe i denne mest pinefulle form for enkestand som vakte min medlidenhet, og som utløste en rekke refleksjoner over ustabiliteten i selv de lykkeligste planer, som var ytterst smertefulle, inntil jeg var rede til å spørre om denne verden ikke ble skap for å stille tilskue enhver mulig kombinasjon av ulykke. Jeg stillet disse spørsmål til et hjerte som krympet seg av vånde, mens jeg hørte denne stakkars pike synge en sørgmodig vise. Du var altfor ung til å bli forlatt, tenkte jeg, og jeg skyndte meg ut av huset for å ta min ensomme aftentur. – Og her er jeg igjen, for å tale om hva som helst, bare ikke det forlatte hjertes ensomme sorg[i]».
[i] Wollstonecraft, Mary|Oversetter Hartun, Per A.; Min nordiske reise : beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795; 1. norske utg. Oslo : Gyldendal, 1976 Elektronisk reproduksjon [Norge] Nasjonalbiblioteket Digital 2017-03-29; Pax, 1997; pp 63-64; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017032948168