« Jeg hadde fått vite at jeg kom til å reise gjennem det mest fruktbare og best oppdyrkede landområde i Norge. Distansen var tre norske mil; de er lengre enn de svenske. Veiene var meget gode; bøndene er pålagt å holde dem istand; og vi ilte gjennom et stort landområde i en mere forbedret tilstand enn noe annet jeg hadde sett siden jeg forlot England. Likevel var det tilstrekkelig mange åser, daler og berg til man ikke kunne tale om noen slette, ja, ikke engang om et slikt sceneri som England og Frankrike frembyr. Panoramaet ble også beriket av vann, elver og sjøer, før havet stolt gjorde krav på mitt blikk; og veien gikk hyppig gjennem skyggefulle lunder som gjorde landskapet vakkert, skjønt de ikke var så romantiske som dem jeg nylig hadde betraktet med en slik glede.
Det var sent da jeg nådde Tønsberg, og jeg var glad for å komme til sengs i et godt vertshus. Neste morgen, den 17. juli, da talte jeg med den herre som jeg hadde forretninger å gjøre meg, oppdaget at jeg ville bli oppholdt i Tønsberg i re uker; og jeg beklaget at jeg ikke hadde tatt min lille datter med meg.
Det var fredelig og stille i vertshuset; og mitt værelse var så vakkert, med utsikt til havet, som på begge sider var kranset av et amfiteater av hengende skoger, at jeg gjerne ville bli der, til tross for at ingen i huset talte hverken engelsk eller fransk. Min venn borgermesteren sendte imidlertid en ung kvinne til meg som talte litt engelsk, og hun gikk med på å komme to ganger daglig for å motta mine ordrer og oversette dem for vertinnen[i]».
[i] Wollstonecraft, Mary|Oversetter Hartun, Per A.; Min nordiske reise : beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795; 1. norske utg. Oslo : Gyldendal, 1976 Elektronisk reproduksjon [Norge] Nasjonalbiblioteket Digital 2017-03-29; Pax, 1997; pp 46-47; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017032948168