I utgangspunktet er dette det som er kjent om Niels Pedersen:

«Pedersen, Niels. Konsumpsjonsskriver i Sandefjord i 1681[i]»

En «konsumpsjonsskriver» var en statlig funksjonær som var involvert i innkreving og registrering av en innførselsavgift, egentlig en toll, på forbruksvarer – først og fremst det som kunne beskrives som luksusvarer.

Det er ikke usannsynlig at konsumpsjonsskriveren er den samme som nevnes i en passasje hos Knut Hougen[ii], i et avsnitt om levesett og kultur på denne tiden, og spesielt om den nordiske hangen til drikkfeldighet og medførende slossing:

        «Verst var det når kvinnene kom ut av likevekt og egget sine menn. Omkring 1670 bodde der 3 temperamentsfulle søstre på Oddefjell, Else, Kristensen og Jakobi (sic!) Nilsdøtre. Især hadde Kristense den ovenfor nevnte matros Halvor Olsens «quinde», lett for å komme i affekt. Hun forekommer flere ganger i rettsprotokollen i denne tid.

En dag omkr. 1670 var der et oppstyr på Oddefjell; de tre furier hadde mobilisert sine menn mot en skredder, Lars Gjertsen, som Kristense hadde lagt for hat. Efter dette var det stilt en stund; men i 1678 blev atter ekteparret innstevnet, fordi de en hellig søndag eftermiddag hadde trengt sig inn i en viss Mikkel Tolfsens hus og uten spor av grunn (de var vel fulle begge to) mishandlet ham og konen med hugg og slag, så de blev «deris Ansigt skamferit, ver (): verre) end som nogen Fiende eller U-Krist».

Det mishandlede paret tyet først til til den grevelige amtsforvalter på Hjertnes, men han sa «han intet hafde offuer Strandfolket at sige» og henviste dem til byfogdens fullmektig i Sandefjord, Nils Pedersen Bech. Denne gav dem en skrivelse med til borgermester Frederik Pettersen i Larvik, og for ham fremvista da ekteparret næste dag sine ophovnede lepper og blå øine. Følgen blev en stevning mot Halvor og Kristense; stevningen blev lovlig lyst og forkynt for Halvor i hans bopel «udi hans Quindes, Christenze Nielsdaatters Paahør, og hende Copie udi egne Heder lefuerit. Hvortil hun suarit og spurde, hvem der hafuer skrefuit Stefningen, dertil vi suarit at den epter Laruvigs Byes Øffrigheds Befahling var skrefuet, huortil hun klappet sig med sin Haand for hendis Rompe, og sagde: «Saameget agter jeg Stefningen. Dette vil vi med høyeste Ed bekrefte» (2 underskrifter).

Halvor møtte dog for retten (Kristense kom ikke), nektet ikke overfallet, men vilde slett ikke innrømme Kristenses uhøviske adferde ved stevningens forkynnelse. Saken var dog altfor oplagt, og det blev en temmelig dyr historie for det brutale ektepar. Og det har visst hjulpet; vi hører ikke mer om dem efter dette».

Knut Hougen[iii] nevner Niels Pedersen en gang til, i en litt annen sammenheng, nå følgene av at eneveldet ble innført:

        «Som ladested var Sandefjord med hensyn til styre, økonomi og rettsvesen en del av Larvik, i kirkelig henseende – derunder innbefattet skole- og fattigvesen – en del av Sandehered. Ved enevoldsmaktens innførelse 1660 var de siste rester av kommunalt selvstyre forsvunnet og alt lagt i hendene på kongelige embedsmenn.

For et ladested hadde jo dette lite å si; de hadde i intet fall kunnet vente annet enn fullstendig avhengighet av byen og var kanskje, når alt kom til alt, vel så godt tjent med å styres av statsembedsmenn som av Larviks borgerskap.

I grevskapet blev alle embedsmenn utnevnt av greven, og de hadde selvfølgelig sitt sete i Larvik.

I Sandfjord var byfogden representert av en fullmektig, som dig ingen selvstendig myndighet hadde. Den første av disse funksjonærer som omtales, er Nils Pedersen Bech, som døde omtr. 1696. Den næste vi kjenner, er Anders Mørch».

Hougen[iv] gir et lite billede av folkelivet i byen, først blant de lavere lag, med slagsmål og sinte kvinnfolk og drikk, før han balanserer dette med noen inntrykk fra samværet mellom de antatt bedrestilte, og i den sammenhen finner man Nils Pedersen i en annen rolle enn den offisielle:

     «En kveldstund like under jul 1681 finner vi stedets sognedegn (klokker og skolemester) Ole Jensen Smidt på vei «ned efter Sandefjord» ifølge med den ungen Simen Simensøn (formodentlig sønn v en skredder av samme navn). De blev enige om å hilse på skipper Hans Amundsen, som nyss hade kjøpt Søfren Pedersens tidligere hus; der satt de og drakk, efter unge Simensøns sigende, et par glass mjød.

Klokkeren har vel funnet at drikken hadde mersmak, for om litt gikk han, og han sa han vilde gå til byfogdfullmektigen Niels Bech og kjøpe sig en «en potte vin». Bech har altså solgt vin eller hatt en beverting. Han har da formodentlig drukket opp denne «potte», og kanskje en til, full var han iallfall blitt, og da Bech ikke vilde la ham få mere, begynte han å gå beserkergang.

Lars Nielsens «qvinde» Maren Henriksdatter; «laa same Nat udi sin Seng med sin Mand; da hørte hun at det hued (huiet) og skreg ude paa Marken, men om det var Ole Skolemester ved hun ey (nei, naturligvis!) mens (): men) hun var saa dristig, stod op af sin Seng og gick till sin Dør at ville se og erfare huem det var». Der løp hun paa Bechs hustru Sara, som var styrtet ut forsøke hjelp hos Lars mot den rasende skolemester. Maren sa hun ikke fikk ta sa paa vei; mannen hennes sov, og man fikk da ikke ense drukne folk. Nei, det skjønte Sara også, men løp likevel videre til Niels Gulliksen, som meget motstrebende gikk ut i bislaget, og konstaterte at nogen «hued og skreg», gikk så inn og la sig of kunde gjøre sin saligheds ed på at han ingenting hadde sett.

En gutt kom nu og hentet den besværlige Sara hjem.

Imens var den unge Simen Simonsøn på hjemveien fra Hans Amundsen, og da han passerte Niels Bechs Port, kunde han ikke undgå å se Klokkeren stod ved sengekammervinduet og maste om å få en «potte vin». Og siden kom Smidt efter ham, hugget med kården i Simensøns plankegard og ropte «Skurk, hundsfot» osv.; men hvem han mente med det, kunde unge Simensøn ikke si. – Der blev uttat ut en stevning mot Ole Jensen; men man har visst latt saken falle; ingen kunde jo vidne noget av betydning mot ham.

     Slik fortoner livet i Sandefjord sig i det 17de århundre, sett i det svake lysskjæret fra de bevarte efterretninger. Flere av de benyttede trekk er fra 1680-årene; men de hører hjemme på dette sted; ti der det svinnende århundres tilstander de karakteriserer».

Og noe mer er ikke funnet som har sammenhen – selv mulig sammenheng – med Niels Pedersen.


[i] Melby, Osv. I.; Tollere gjennom 300 år, 1563 – 1886; © Norsk Slektshistorisk Forening 1977-1982; Trykt som tillegg til Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXV-XXVIII]; Se http://genealogi.no/kilder/Tollere/index.htm
[ii] Hougen, Knut, Sandefjords historie. 1: Ladestedet: omtr. 1400 til 1845, Oslo: i kommisjon: Cammermeyer, 1928, p 49, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060605124
[iii] Hougen, Knut, Sandefjords historie. 1: Ladestedet: omtr. 1400 til 1845, Oslo: i kommisjon: Cammermeyer, 1928, p 91, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060605124
[iv] Hougen, Knut, Sandefjords historie. 1: Ladestedet: omtr. 1400 til 1845, Oslo: i kommisjon: Cammermeyer, 1928, p 51, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060605124