Andreas Friderich ble døpt[i] av Hr Risbierk i Rudkjøbing Kirke 8 februar 1761; han ble båret til dåpen av Peder Wisks [?] Hustrue. Fadrene var Tolder Bager; Monsr Thrankiær; Monsr Piilegaard; og Christian Bais Hustrue.
Familien bodde i boede i Smedegade 10 – et smukt hus fra 1720 – ifølge en privat meddelelse fra Byarkivet i Langeland Kommune.
Foreldrene var Johan Frederik Schroeter og Birthe Sophie Hansdatter Tranekier, også på Langeland – det sies[ii] at de hadde giftet seg i 1758, men siden hun var fra Tranekær, og det der ikke forefinnes kirkebøker derifra for den tiden, er det ikke mulig å kontrollere opplysningen.
Uansett: deres første barn var en pike, Frideriche Elisabeth Christiane, som ble døpt[iii] i Rudkøbing kirke 16 september 1759. Som fadre hadde hun Hr Lieutenant Steensen; Capitain Kragenschiold; Provstinde Bager; og Hr Wieds Hustrue.
Faren hadde muligens vært gift tidligere, det sies[iv] at hans første kone var Kirstene der Schroeter (Henschel), men det har ikke vært mulig å verifisere dette.
De hadde flerfoldige andre barn: Frideriche Elisabeth Christiane Schroeter; Hans Schroeter; Marie Elisabeth Schroeter; Johan Frederik Schroeter; Christine Sophie Schroeter; Marie Sophie Schroeter; Christian Schroeter og Johann Schroeter.
Så var det altså Andreas Fredrik som nummer to, fulgt av Hans. Han ble døpt[v] av Hr Hiort 30 juli 1762 og ble, ved den anledningen, båret av Frue Møller. Fadrene var Hr Risbierg; Josephsen Hansen; Jørgen Degn; Hans Henrich Olsens Hustrue; og Jomfrue Wiss.
To år senere ble det en pike igjen, da Marie Elisabeth så dagens lys tidlig på høsten og ble døpt[vi] av Hr Hiort 21 september 1764. Hun ble båret av Grævinde Ahlefeldt mens fadrene var Græve Christian af Ahlefeldt, Baron Bothmar; Hr Hansen i Tranekiær; Frue Steensen; og Baronesse Bothmar.
Andreas Fredrik skulle få nok en lillebror i 1766, da Johan Friderich ble født den våren. Han ble døpt[vii] av Hr Risbierg 8 mai og ble båret av Hans Tranekiærs Hustrue. Fadrene var Postmester Schrøder; Controlleur Korendrop; Karsten Bang; Rasmussens Hustrue; og Jomfrue Bagge.
Enda en lillesøster, Christine Sophie, ble døpt[viii] av Hr Hiort 4 september 1767 foran Baronesse Bothmar … . Fadrene var Capitan Zumbild; Klokker Stenderup Jørgenson; Mad: Lyngbye; og Jomfrue Inger Bagge.
Det skulle bli to småsøsken til, en pike og en gutt. Den første av disse, Marie Sophie, ble født rundt årsskiftet 1769/70, og ble hjemmedøpt. Dåpen[ix] ble stadfestet i kirken 26 januar 1770. Provstine Egtved bar henne, mens fadrene var General Auditeur Fl …; Christian Bay; Hans Thomessen Basballe; Postmester Schrøders Hustrue; og Jomfrue Marstrand.
Og, til sist, Christian. Han så dagens lys på forsommeren 1771 og ble hjemmedøpt[x]. Dåpen ble ekreftet i kirken, av Hr Grøn, 8 juni det året. Jomfru Hedewig Susanne Lassen bar ham, med Jomfrue Ane Marie Degn. Fadrene var Hr Reichel Hovmester; Hr Møller, Forvalter hos Græve Ahlefeld; Hans Thranekiær; og Mad: Nijborg.
Samme år var – eller ble – Andreas Fredriks far «Kollektør» for Klasselotteriet, antagelig som følge av at lotteriet ble overtatt av staten – og i den forbindelse brukte han dette seglet:
To år senere døde Andreas Fredriks mor, 38 år gammel. Hun ble begravet[xi] 5 juli 1773, samme med sitt nyfødte barn.
Et par uker senere fikk faren kongelig bevilling til å sitte i uskiftet[xii] «bo og siden foretage samfrændeskifte BHB’s forældre Hans Rasmussen Tranekiær sognedegn for Tranekær og Tullebølle og hustru Anne Marie Stub», altså hennes foreldre.
Faren giftet seg efter hvert på ny, denne gang med Christine Dorthee Sophie Henriksdatter[xiii] [?] som muligvis var enke: sted og tidspunkt er ikke kjent, ei heller hennes tilnavn. Men barn fikk de samme: en gutt og en pike.
Christopher ble født 26 november 1775 og hjemmedøpt 28 samme måned. Han var «Confirmeret[xiv] i sin Daabs Naade» i kirken 12 januar 1776. Da ble han båret av Frøken Eigtved sammen med Jf: Magadalena Grøn. Fadrene var Frøken Marthe, Sr Peder Ole Borch Møller Tranekiærs Enke; Tolder Hansen; og Peder Basballe;.
Og piken, Birthe Sophie, kom til verden utpå høsten 1777 og ble døpt[xv] 2 oktober. Hun ble båret av Inspecteur Lassens Hustrue, sammen med Jfr Inger Kirstine Wiidt. Fadrene var [NN] [NN] von Ahelfeldt; Fuldmægtig [NN] Streichel; Studiosus Ørsted; og Apotheker Ørsteds Hustrue.
Knapt syv år senere døde Johan Frederik Schrøeter, 67 år gammel. Han ble begravet[xvi] 12 januar 1784.
I forbindelse med skiftet[xvii] efter faren får man vite mer om både ham og om Andreas Frederiks famlie – og litt om ham Andreas Fredrik selv. Familien bodde i Brogade i Rødkøbing, og ved siden av år være byskriver var han også skifteforvalter på Grevskapet og Møllegaard. Andreas Fredrik, får man vite, var på denne tiden student og befant seg på Faarevejle, nordvest på Sjelland. Broren hans var i London; brørdene Johan Friderich og Christian, sammen med søsteren Maria Elisabeth, holdt til på Fyn mens søsteren Kirstine Sophia og halvsøsknene Christopher og Birthe Sophia bodde hos stemoren. Det var oppnevnt en lagverge, prokurator Hansen – han hadde «naturalisationsbrev» datert 17 november 1776.
Fem år efter at faren døde, og han selv allerede to år tidligere var blitt sogneprest i Hedrum, var Andreas Fredrik tilbake i Rudkøbing – denne gangen for å gifte seg. Hans utvalgte var Jomfru Margrethe Maria Grøn; de klarte seg visst uten trolovelse i forkant for de hadde kongelig tillatelse til å gifte seg:
Andreas Fredrik giftet seg med Margrethe Maria Grøn i Rudkjøbing i 1789, nokså snart efter at han var utnevnt til Sogneprest i Hedrum; han er utstyrt med den tittelen i forbindelse med bryllupet:
«15 juli blev Sogne Præsten til Hedrum i Laurvigen Provstie Herr Andreas Fr. Schrøeter Copuleret[xviii] i Huuset til Jomfr. Margrethe Maria Grøn, i følge kongl: tilladelse af Provst Bronek. Forloverne var Grøn og Ole Bagge.»
Det hele var nokså anstendig, første barn meldte seg først utpå høsten 1790, kanskje senhøstes, for Berte Kristine ble døpt[xix] i Hedrum 17 desember 1790. Da fikk hun fadrene [NN] [NN] i Laurvigen; Johanne [?] Grön; Herr Ober Anders Betz; Herr [NN] [NN]; Herr Erich [NN]; Herr Jensen; Herr Olsen; og Feldsk [?] Herr Bilhaug [?].
Jens Frideric fulgte et par år senere, han ble hjemmedøpt. Dåpen[xx] ble stadfestet i kirken 4 oktober 1792. Denne gangen var fadrene Frue Justicieraad Fabricius; Jomfru Rosenberg; Jomfrue Elisabet i Laurvig; Hr Samsing; Forvalter Bottolfsen [?]; C. Bøchmand [?]; og Johan Bøchmand.
Hans Nordmann kom til verden enda fire år senere og ble hjemmedøpt. Dåpen[xxi] ble bekreftet i kirken 15 juli 1796. Fadrene var Madam Buul i Laurvig; Jomfru Fleischer; Herr Forvalter Jensen; Hr Jens Samsing; Hr Forvalter Larsen; og Hr Kiøle [?].
Kristian Basballe ble født forsommeren 1798 og hjemmedøpt. Han fikk dåpen[xxii] stadfestet i Hedrum kirke 12 juni og hadde da fadrene Madm. Søren Blom; Jomfru [NN]; Enke Provistinde Schierven; Herr Sarz; Forvalter [NN]; C. Schrøeter; og Procurator Hope.
Her, i Hedrum, skal altså Schrøeder ha skrevet en slags selvbiografi i kallsboken, men den er ennå ikke konsultert. En liten passus fra Lorens Bergs Hedrums-bok[xxiii] viser likevel at han var en mann med videre interesser enn de rent religiøse: det er han som brukes som vitne på at den gamle prekestolen – før 1872 – i Hedrum kirke var en gave fra Jernskjeggene omkring 1589: Andreas Frederik sjekket slikt.
Året efter ble altså Andreas Fredrik Schrøeter sogneprest i Sandeherred. Lorens Berg skriver om Schrøeters levnedsløp[xxiv]:
«13. Andreas Fredrik Schrøeter 1799-1832. Han var født 1761 i Rudkjøbing paa Langeland. Faren var tysker, indkaldt av grev Fredrik Ahelfeldt til huslærer for sønnen Christian som senere efter sin far arvet Larvik Grevskap. Schrøeter hadde det trangt i studietiden, men tok gode karakterer, og var netop færdig da Hedrum blev ledig 1787. Greven lot ham faa Hedrum, og dette kald byttet han 1799 med Sandeherred hvor han virket til sin død 17 juli 1832. Han kom til Hedrum som en ung uerfaren danske, men han var jo blit kjendt da han overtok Sandeherred. Schrøeter hadde et livlig temperament, og det gaar endnu frasagn om hans heftige sind. Her i bygden har han ellers godt lov som nidkjær skolemand. 1830-32 hadde han som kapellan Hans Cato Aall, senere sogneprest til Brunlanes, og han likte sig godt her og roser Sandeherreds menighet i sterke ordelag.
Schrøeter var 1789 blit gift med Margreta Maria Grøn, f. 1760 og prestedatter fra Rudkjøbing; hun døde paa Horten 1843. Av deres 9 barn nævner vi: 1. Jens Fredrik Schrøeter, død før faren som res. Kapellan i Aker. 2. Hans Norman S., ansat i toldvæsenet. 3. Christian basballe S., kjøbmand paa Horten. 4. Andreas Schelven S., militær. 5. Wilhelm Hvidt S., res. Kap. Til Nes paa Romerike. 6. Berte Kirstine S., gift med kjøbmand Anton Grøn i Sandefjord».
Litt mer opplysninger kommer frem i Lorens Bergs bygdebok for Hedrum[xxv], for eksempel at Schrøeters mor var en dansk klokkerdatter og «et vittigt og oplyst fruentimmer». Videre fortelles det om Schrøeters personlighet, basert på hva en efterfølger skrev kallsboken for sognet:
«Han synes ha været blant de prester som med aarene stiger i kristelig kundskab, indsigt og iver. I sine friske dage pleide han efter gudstjenesten at ga paa besøk i menigheten og hold da husandakt. Hans heftige sind bragte ham stundom til overilelse; dette ytret sig mest hvor man sporet hans iver for det gode.»
Presten var naturligvis også bonde, men i sin tid i Hedrum satte han ikke så store spor efter seg i det stykket[xxvi].
Annetsteds nevnes denne lille episoden fra Hedrum, som kaster mer lys over hva slags person Schrøeter var:
«Ny prestegaard ble saa bygd, men det gik ikke saa fort med at faa den helt færdig, og vi ører om rettning av mangler helt utover til 1800. Presten Arff (1777-87) kostet et vakkert tapet til storstuen; eftermanden Schrøeter kjøpte det efter ham for 36 daler og skjænket det som gave[xxvii].»
Og videre, i samme avsnitt[xxviii], får man et inntrykk av Schrøeters daglige omgivelser i Hedrum:
«Dr. Harry Fett sier om prestegaarden: «Beskednere (end Tanums) var gamle Hedrum prestegaard, men den gamle hyggelige hvitmalte kasse hadde et værelse med det muntreste malte rokokotapet. Den gamle koselige bygning er nu revet, og bygden er et kulturminde fatitgere»».
Om skolemannen i Sandeherred, Schrøeter, skriver Lorens Berg[xxix]:
«Efter Schelven kom Andreas Fredrik Schrøeter, prest her 1799-1832. Han blev en skole-reformator for Sandeherred, og hans minde bør bygdens skolevenner altid hædre. Den vesle hissige, sinte, hjertevarmre, norsk-dansk-tyske Schrøeter satte fart i baade skolemestrer, ungdom og bygdefolk. Han gik en klok vei: tok sig ivrig av oplæringen av skolemestrer. Selvfølgelig maatte han som regel gjøre det selv, men han gav sig ikke, før han hadde skaffet dem et anstændig maal av almendannelse og lært dem å undervise metodisk, og flere av Schrøeters skolemestrer holdt maal lang tid fremover: Erland Orerød, Tolv Vaggestad, Herman bergan, Aake Torp, Aake Solberg.
– Dernest ivret Schrøeter for opdeling av skoledistriktene, saa hver skolemester fik et overkommelig antal gaarder. VI har hørt at der 1743-80 var to distrikter, saa hadde de tre til 1806, men da søkte Schrøter kongen om at faa bruke 16 rentedalere som faldt efte salg av York, til en tredje skoleholder; han vilde skyte til 4 selv. Det gik. Det var den gang 327 gaardbruk i bygden, dertil adskillige husmænd, saa det likevel faldt mange familier paa hver skoleholder. I 1820-aarene hadde Schrøter drevet det op til at ha gaaende otte skolemestrer, skjønt det vist bare kan regnes med seks distrikter, for to stykker holdt paa en vis videregaaende skole for den som ønsket det. Og det skedde i en tidsbolk som ellers var vanskelig og trang for skoleutviklingen her i landet.
Vi vil hente nogen uttalelser fra visitasprotokollene:
1819. Provst Sartz: Ungdommens religionskundskaber befandtes gode, dog kunde provsten ønske de fleste skoleholdere, uagtet deres kjendelige dannelse, mere øvelse og erfarenhed, da alle var nylig ansatte, som følge av den anordning der tillader enhver at fratræde efter 7 aars tjeneste.
1822: Provst Samsing: Overhøringen av prestegjeldets i stort antal forsamlede skoleungdom og skolelærernes duelighed i a tkatekisere beviste den udmerkede og utrættelige flid, som Schrøeter bestandig arbeider paa til in menigheds oplysning og undervisning.
1826. Biskop Sørensen: Ungdommens kristendomskundskab er idethele god, deres boglæsning sjelden god. De av skoleholderne som jeg bad fremsætte spørsmaal, gjorde ved den orden de holt sig til, baade sig selv og sognepresten, som hadd eoplært dem, ære. – Sandeherred har 8 omgaaende skoleholdere, som underviser i ca. 9 av aarets maaneder. De 7 ældste har 20 spd. i løn, den yngste 12. spd.
1829. Biskop Sørensen: Ungdommen viste sig særdeles vel oplyste i sin kristendomskundskab, som den med lysige svar gjorde rede for. Dere boglæsning var ønskelig. – 8 omgaaende skoleholdere; de tre ældste har nu 24 spd.
1832. Biskop Sørensen: Ungdommen, især den konfirmerede, viste sig vel oplyst i kristendomskundskab. Boglæsningen var fortræffelig. Det gjør den avdøde sogneprest Schøeter megen ære, der som bekjendt antog sig skolevæsenet med megen varme. Hans minde være derfor velsignet!
Redaktør Oalus Rusletvedt hvis far, født 1802, selv konfirmert av Schrøeter, skriver: «Med den lille energiske danske velærværdihet hr. Schrøeter tok skoleunderisningen i bygden et liketil beundringverdig opsving. Schrøeter var ikke nogen egentlig lærd mand, og det var kanske derfor han eide et større klarsyn for at den almindelige mand behøvde noget mere av kundskaber for livet end katekismus og forklaring. Og han grep fat med begeistring og uopslitelig arbeidskraft. Hans plan for en bedre udnervisning var forsaaelsesfuldt lagt. Han nøide sig imidlertidig ikke bare med at lægge planer, han arbeidet selv med paa gjennemførelsen paa en maate, som fortjente større paaskjønnelse end den ha vstnok fik i den tid.
Schrøeter forstod jo, at de som skulde undervise i skolen, selv hadde for liten oplysning, hvorfor han begyndte sit arbeide med at ta skoleholderne i skole. Flere eftermiddage i uken maatte de møte frem paa prestens kontor, hvor han ikke alene underviste dem i regning, grammatik, geografi og litt historie, men han veiledet dem ogsaa om fremgangsmaaten i skolen, likesom han ildnet deres sind og skjerpet deres pligtfølelse overfor den vigtige gjerning de hadde paatat sig. Og det bar gode frugter, Det kan trygt siges at dygtige of pligtopfyldende lærere under de da raadende primitive forhold bragte det beundringsværdig vidt.
Barna i skolen lærte ikke alene at læse fermt i bok, og at fremsige udenad hva der krævdes i saa henseende, men mange lærte endog at skrive en pen og læselig haandskrift, at regne de 4 specier i benævnte og ubenævnte tal, ja de flinkeste lærte litt reguladetri og fikk en smakebit av brøk. Av grammatik lærte de at skjelne mellem ordklassene, de fik ind enkle regler for tegnsætting, og mange av skolegutterne fra den tid skrev nogenlunde ortografisk. I geografi lærte barna verdensdelene og verdenshavene og deres beliggenhed, saavidt det lod sig gjøre uten kart, og de fik rede paa jordens bane om solen og dens daglige omdreining. Norge blev tat utførlgiere, skjønt de manglet ogsaa Norgeskart, men læreren benyttet linealer, traader og krittstreker for at faa frem fjeldkjæder, elver og fjorder. I historie maatte barna ialdfald faa høre om Luther og reformationen, om Olav den Hellige osv.
– Schrøeter vilde menigheten skulde faa forstaaelse av, at de nu lærte mere i skolen end religion, derfor blev ungdommen i kirken om søndagene ogsaa hørt om regning. En stor tavle blev stillet opp i kordøren, paa den kunde fæstes løse talbrikker, og her blev sat op regnestykker som de unge maatte klare. – Under forberedelsen til konfirmationen var presen streng i sine krav. I en «spørgsmaalsbog» maatte de unge hjemme skrive op det som blev gjennemgaat ov vise det frem næste gang. De flinke fik ros, men naar han traf paa nogen som ikke hadde lært leksen eller sat uopmerksom, kunde han bl rasende, snurret rundt paa hælen, tok saa synderen i nakken og kylte ham ut av kirken. Men han fik lov at komme igjen, naar han forbedret sig. Senere i livet lærte de unge at sætte pris paa prestens gode mening, og mangfoldige mænd og kvinder hadde opigjennem aarene stor nytte og glæde av, hva de hadde lært paa skolen i Schrøeters tid».»
Bjørgulv Lien, i et stykke[xxx] om omgangsskolen i Sandeherred, skriver:
«Her i Sandar skjedde det lite positivt fram til år 1800. Prost Andreas Schelven fikk i 1880 i stand en ny skolefundas, som bl.a. avgjorde at det skulle være tre lærere istedenfor to. Men fart i utviklinga ble det først med sokneprest Andreas Fredrik Schrøeter, som fulgte etter prost Schelven i 1799. Han satte i gang en etter forholdene i datida storstilt opplæring av lærere. Han samlet evnerike bondegutter om seg, og fra 1799 til han døde i 1832 hadde han lært opp 27 lærere. I 1799 var det tre lærere og omgansskoler i bygda, i 1832 var det åtte. Flere av lærerne ble meget dyktige og fortsatte i yrket langt ut over de lovbestemte sju år. For folk som Erland Erlandssøn Orerød og Tolv Trulssøn Vaggestad utviklet nok yrket seg til et kall. Begge kom til å være med på å prege utviklinga i distriktet i mer enn en mannsalder. Schrøeter nøyde seg ikke med å gi lærerne en form for grunnopplæring. Han samlet dem også seinere regelmessig for å gi dem ytterligere utdanning. Han veiledet dem pedagogisk og sørget for at de stadig utvidet sin kunnskapskrets.
Schrøeters arbeid ga frukt. Lærerne nøyde seg ikke med å lære barna kristendomskunnskap og å lese og skrive. Soknepresten krevde at elevene også skulle lære regning, geografi og historie. Bl.a. instruerte han skolemesterne i å lage kart ved hjelp av linjaler, tråder og krittstreker. Og etter gudstjenesten om søndagene ble barna tatt i overhøring i menighetens påhør, ikke først og fremst i kristendomskunnskap, men også i regning. Schrøeter stilte en stor tavle opp i kordøra. På den kunne han feste løse tallbrikker og laget på den måten regnestykker som elevene skulle løse. Folk skulle se at barna lærte mer enn religion. Slik ble omgangsskolen en god skole. Lorens Berg skriver i «Sandeherred. En bygdebok» s. 158 bl.a. at omgangsskolen hadde utviklet seg til en elastisk skoleform som «famlet sig fremover til bedre og bedre former». Han skrev videre på samme side: «l dette tidsrum hadde omgangsskolen sin bedste tid, dens gode sider kom mest til sin ret, og særlig kunde forholdet mellem forældre og gamle skolemestrer som Erland Orerød og Tolv Vaggestad faa præget av den truværdigste tillit, det godsligste venskap.»
Hva Lorens Berg ikke tar med, av forståelige grunner, var at Andreas Fredrik og Margrethe Maria fikk flere barn i det nye kallet, også.
Den første var en gutt, han ble født 1 juni 1799 – Margrethe Maria må ha vært nokså gravid da de flyttet fra Hedrum – og ble døpt[xxxi] i «Friederichs Kirke», bedre kjent som Sandar Kirke [xxxii]– 17 juli samme år. Da var fadrene Madame Hvidt; Jomfru Sofia Schrøeter; Wilhelm Goen; Abraham Bøckman; og «jeg selv, Barnets Fader».
I forbindelse med folketellingen i 1801[xxxiii] finner man Andreas Frederik og familien på Sandeherreds Præstegaard; sammen med dem bor de fem barna – alle har levet op, så langt – og Kistine Sophie Schrøeter, «Præstens syster», som fremdeles er ugift. De har tatt in en ti år gammel gutt, Realf Kristian Heidemark, som «Gaaer i skole».
Margrethe Maria var høygravid da folketellingen fant sted i februar, for allerede 10 mars fødte hun en gutt. Han fikk navnet Wilhelm Hvidt – oppkalt efter en av Sandefjords ledende menn – da han ble døpt 16 april samme år. Fadrene var Enkeprovstine Schelven; Jomfru Elen Dorthea Waale; Herr Wilhelm Hvidt; Herr Erik Grøn[xxxiv]; og Herr Christoffer Hvidt.
De siste to barna var tvillinger, begge piker. Sophie og Katrine Marie Holk kom til verden 11 mai 1802 og ble døpt[xxxv] 27 juli det året.
Tidlig på året i 1806 var Schrøeter på tur – han kom til Christiania 5 februar og tok inn hos Thoms, noen hundre meter fra Østbanen og det overnattingsstedet som synes å være foretrukket av de bedrestilte.
Katrine Marie Holks fadre[xxxvi] var Madame Katarina Maria Hvidt; Jomfru Magrete Marie Hvidt; Herr Pastor Ramsing [?]; Herr Pastor [NN] ;og « Jeg Faderen Selv».
Sophie fikk fadrene[xxxvii] Madame Anne Katrine Olsen; Jomfru Kristen Ramsing; Herr Abraham Bøchmann; Herr Ole Thorsen Gogstad; og Herr Peter Bull.
Skolemannen Schrøeter blir omtalt av Bjørgulv Lien i en utgave av «Kulturminner»:
«Mer fart i sakene kom det med den store skolemannen i vårt distrikt i forrige hundreåret, sokneprest Andreas Fredrik Schrøeter (1799-1832). Han satte i gang med å utdanne lærere og sørget også for at de fikk skikkelig etterutdanning. I alt 27 unge menn fikk lærerutdanning under Andreas Schrøeter”.
Det var i Schrøeters embedstid at Kielerfreden ble inngått, Norge skulle avståes av den danske kongen, og Christian Fredrik grep muligheten for å skape et uavhengig Norge. Et Notabelmøte på Eidsvold inviterte folket til å utpeke valgmenn som skulle velg representanter til en forsamling der en ny forfatning skulle bli til. I Sandherred misforstod man kanskje litt, og trodde man der skulle velge representantene direkte, men likevel: det var i kirken det foregikk, og Schrøeter var både vertskap og medundertegner på beslutningen[xxxviii]:
«SANDEHERRED.
Fuldmagt
for
Borger og Kiøbmand i Sanefird
Herr Kristopher Hvidt
og
Selvejer Bonden David Hansen Raastad
Begge af Sandeherrets Meenighed, at møde ved National-Forsamlingen for der at stemme om Antagelse af en Regierings From, der fuldkommen og for bestandig skal betrygge det Norske Folks Frihed og Statens Tarv.
Til Norges Regent
Hans Høyhed, Prinds Christian Frederik!
Sandeherrets Kirke
den 25. Februar 1814.
Vi undertegende Indvaanere af Sandherrets Meeninghed, Laurvigs Grevskab give herved disse vore tvende Bedbrødre, som vi ved Stemme Fleerhed have udvalgt mellem os, nemlig
Herr. Kristopher Hvidt,
David Hansen Raastad,
fuldkomen Fuldmagt og Myndighet paa alle Menighedens Beboeres Vegne og under alles fuldkomne Vedtagelse, at møde og stemme ved den af Deres Høyhed berammede Forsamling av Nationens udvalgte Mænd, for at antage een RegieringsForm, der fuldkommen og for bestandig sjal betrygge det Norske Folks Frihed og Norges Tarv.
Paa heele Meenighedens Vegne, under vore Hænder:
Lowzow. Jac. Hoppe. C. Hvidt. Iver Ch. Grøndvold.
Zinne. Jeremias Reiner. Hans Brønnum. Tribler.
Ole N. Gogstad. Thv. Klaveness. Søren H. Engøe. Elev Bøe.
Mikkel O. Gogstad. Rolf Frederiksen Kamfiord holdt i Pennen
Simon Kristesen Helgerød. Ligesaa. Søren Hansen Hougen.
Hans Gundersen Unneberg. Hans Larsen Stange. David Hans Raastad.
Schrøeter, Sognepræst».
Et annet aspekt av sogneprestens dagligliv, men mer som øvrighetsperson og hjelpe-arbeider, kan man lese ut av et lite stykke Schrøeter fikk trykket i Den Norske Rigstidende[xxxix] 18 februar 1820:
«Aar 1818, den 9de Juli, bortgik Konen Eli Herbrandsdatter med sin 10aarige søn, Ole Olsen, her fra Sandeherred, Laurvigs Grevskab, uden at hendes Mand, Anders Christophersen, siden den Tid, har hørt det Mindste fra hende. Hun havde Kram til Salg, var født i Aals Præstegjeld, og noget over 50 år. – Skulde Nogen, især mine Herrer Brødre, vide noget om dette Menneske eller hendes Søn, bedes ærbødigst Deres behagleige Oplysninger mig tilsendte pr. Tønsberg, Sandeherreds Præstegaard, d. 5te Febr. 1820. Schrøeter, Sognepræst.»
Senere same år hadde han en annen eftersøkning[xl]:
«Efter et mellem forlængst afdøde Oberst-Lieutenant Andreas Duus og Frue Anniken Sophie Stochflet den 12te Mai 1766 oprettet og den 27de Juni s. A. confirmeret Testamente, er 500 Rd. Legeret til Under-Officier Ole Grundberg, der nu den 21de Januar afvgite er død i Grue Sogn. Efter Testamentet skal dette Legats Renter, naar Grundberg døer, tilfalde de meest Trængende af begge Donatorers Familie. Disse blive ved debe offentlige Indkaldelse opfordrede 32 Gange i Rigstidenden, at melde sig med lovligt Beviis saavel for deres Slægtkab med Oberst-Lieutenant Duus og Frue Annichen Stockflet, som og deres Trang til dette Legats Renter (der nu ved mskrivning er nesjunket til 171 Spd. 15 sk.) hos Undertegnede, der, efter Testamentets Indhold, er Curator for dette Legat. – Adressen er: Franco, Tønsberg.
Sandeherrets Præstegaard, Laurvigs Grevskab, den 5te August 1820.
Schrøeter,
Sognepræst[xli]».
Med slike sysler, i tillegg til de som var direkte knyttet til det daglige liv i menigheten, fortsatte Schrøeters liv som for de fleste andre sogneprester: stille og regelmessig, preget av det daglige og ikke av de store forhold, av fødsel, konfirmasjon, ekteskap, dåp og død – menneskets rytme gjennom verden.
Inntil en dag, 17 juli 1832 for å være nøyaktig, han slutte å være til, 71 ½ år gammel. Sognepræst Schrøeter ble begravet[xlii] 26 samme måned.