Dette er et utdrag fra Knut Hougens Sandefjordshistorie, der han beskriver gatenettet i annen halvdel av 1700-tallet:
“Men skjønt man hade vennet sig til å omtale Sandefjord som «byen», skulde der ikke noget særlig erfarent øie til for å opdage at det ikke var nogen by man kom til, når man hadde passert kirken eller kommet over Ruklabroen. Det var ingen regulerte kvartaler, avdelt med gater og tverrgater, brolagt og med rennesten midt i gaten, slik som i datidens virkelige byer; landeveien skiftet ikke nogen henseende karakter efter å være kommet inn på ladestedets grunn, en fortsatte uforandret ned til havnen; på sidene gikk åpne grøfter med gresskanter, og trebroer førte over bekker som skar over veien.
Langs de 2 hovedveier som, efter å ha forenet sig, løp ned til stranden, lå husrekkene, ofte avbrudt av haver og løkker. (se hosstående kart.) Fra den tettere bebyggelse på og omkring det nåværende torv skjøt denne husrekke sig frem som et kraftig skudd fra en rot langs Torvgaten, og delte sig ved det nuværende hotell «Kong Karl» i 2 grener, den ene med spissen mot Ruklebroen, den annen pekende mot kirken. Storgaaten var derimot ennu så godt som uten begyggelse; på vestsiden lå intet hus: på østsiden lå husene tett mellem Storgaten og Torvgangen; men lenger oppe lå kun et eneste hus, Søren Nielsens, som senere ble Wilhelm Hvidts.
Gatene hadde intet offisielt eller almindelig anerkjent navn, Ved 1750, og rimeligvis noget før, er dog følgende gatenavn blitt mest almindelig: 1. «Bugårdsgaten», fra stranden ved nuværende Folkets hus til Bugårds eller Rukle-broen, altså svarende til Bryggegaten, Torvgaten og Prinsens gate. . «Vestre gate» fra nuværende «Kong Karl» til nuværende Hvidts plass. Skolegaten er den levning er blitt igjen efter reguleringen 1900 (efter brannen). 3. «Østre gate», nu Storgaten; Torvgangen ble regnet med. 4. «Bakgaten» begynte på østsiden av det nuværende torv, svinget in i Skippergaten så langt som til bryggesporet, hvor man traff sjøen. Skippergaten rakk den gang ikke frem til Bjerggaten. Alle de andre gater må man tenke sig vekk.
Bak husrekkene bredte sig prestegårdens aker, eng og havnegang; innenfor en linje som siden blev Sandefjords bygrense, var disse marker forpaktet til ladestedets borgere med 6 skilling pr. kvadratfavn i grunnfeste og 1 skilling pr kvadratfavn i årlig grunnleie. Offisielt fastslått var dog denne grense ikke; det blev den først i 1833 (se kartet bak i boken).
Uten forbindelse med disse gater lå den eldste del av Sandefjord, det gamle stransted Oddefjell og i «Lia». De gater som nu forbinder Storgaten med Bjerggaten, er gjneembrutt i et følgende århundre.
Fra enden av «Bakgaten» nede ved sjøen, kunne man jo følge stranden, – der hvor nu Thaulows gate går; – men nogen vei eller gate var dette ikke. Heller ikke den nuværende Bjerggate ble blev regnet for nogen gate; men en tarvelig gårdvei bugtet sig fra prestegården ned til «Kjoneløkka», som må søkes omkring Havnegaten etsteds, og som vel hadde sitt navn efter prestegårdens kjone (d.e. tørkehus for korn). De små stuer som lå spredt i lunefull uregelmessighet ovenfor denne vei – nedenfor lå ingen, – sa man lå «Under Bjerget».
Hosstaående kart viser bebyggelsen i Sandefjord av det her omhandlede tidsrum. Kartet er visstnok optatt en menneskealder senere (801); men det var, som før sagt, praktisk tilt ingenting bygget i de mellomliggende år, så kartet stemmer med uvesentlige undtagelser med en «Taxationsforretning over alle Publique og Private Huuse og Bygninger» i Sandefjord, datert 1767″.
