At Christen Hercules en tid var toller i Sandefjord er informasjon hentet fra oversikten[i] over norske tollere i perioden 1563 – 1886:
“Borchmann, Christen Hercules. Tollbetjent i Sandefjord 8. april 1663. Skulle betjene Moss og Son. Fikk 12. aug. 1675 ekspektanse på Moss tolleri. Konstituert toller i Moss 1677, utnevnt 1679. Nevnt sammesteds 1683″.
Når navnet skrives Barchmann her, er det fordi det synes naturlig å knytte Christen – gitt mellomnavnet – til Søfren Hercules Barchmann, og broren Lauritz: begge var fogder i annen halvdel i 1700-tallet, Søfren også senere opptrådte i Jarlsberg Grevskap. Christen eide en part i Haughem, men mot slutten av århundredet bodde han visstnok i Tønsberg – alt ifølge Lorentz Berg[ii]. Sammesteds går det frem at Christen var sønn av Søren Hercules, som Berg har svært lite til overs for:
«Søren Herkules synes at ha været en en lite sympatisk mand, og han hørt vistnok til den brutale type av futer som var almindelig i 1600-aarene. Gyldenløve vilde ikke ha ham som fute i grevskapet sit, men byttet ham over til Jarlsberg og fik i stedet Røyem hit. Og hans optræden mot svigerinden i Bugaarden var haard».
I den grad det der riktig at Christen kom til Tønsberg, er det naturlig å identifisere – i det minste foreløpig – men den av samme navn, Christen Søfrensen Barchmand, som efter hver var rådmann der i byen. En Tønsberg-historie[iii] nevner ham imidlertid bare såvidt det er, som medunderskriver på et klageskrift til kongen, der vanskeligheten er at bøndene handler med fremmede.
I Tønsberg drev Barchmann med både forretninger og deltok i byens administrasjon. Oscar Albert Jensen[iv] har et avsnitt som illustrerer forretningsvirksomheten:
«En gammel industri i Tønsberg er Mølleindustrien. Værmøllen på Møllebakken var således i gang allerede i siste halvdel av 1600-årene; den nevnes, så vidt vites, første gang den 10. august 1690, da tolder og stadkaptein Lars Hansen testamenterte 1/16 i værmøllen her ved byen til den latinske skole. Værmøllen var således ved denne tid et fellesforetagende, et slags aktieselskap; men aktie-majoritetet tilhøre 2 av byens borgere, rådmann Christen Sørensen Barchmann og Kjøbmann Henrich Mogensen (Stoltenberg), som i desember 1700 solgte den til engelskmannen John Lee fra Hull for 110 riksdaler; det sies da uttrykkelig om møllen, at den står «paa Hafven», d.e. på Haugen, og at den var temmelig «forderfvet».
Christen Sørensen Barchmann nevnes som rådmann i Tønsberg 1 mai 1697[v].
Hva slags virksomhet det kunne medføre, går frem i en annen passasje i Oscar Albert Johnsens historie[vi]:
«Borgermester og råd, og efter rådmannsinstitusjonens ophør, borgermesteren alene, danne også i dette tidsrum rådstueretten, som særlig blev benyttet som appellinstans fra byfogdens dommer og ofte kasserte disse. I tidsrummets første menneskealder var rådstuerettens autoritet uanfektet. Senere, da magistraten blev innskrenket til en 2-3 og til sist til en enkelt mann, blev dette annerledes. Den 16. okt. 1703, da rådmann Christen Sørensen Barchmann møtte alene for å administrere retten, og der forelå en bytingsdom, som var innstevnet til underkjennelse, protesterte byfogden mot sakens fremme, «som ha ikke visste at være ved kongens lov eller av høi øvrighet tillatt, at yngste rådmann alene, uten borgermester og consorters bivær, kunde administrere retten». Saken blev derefter utsatt til 13. nov., da byens magistrat, som nu kun bestod av 3 medlemmer, skulle avgi møte».
Et avsnitt Johnsens historie[vii], antagelig bygget på et skifte og noe annet materiale, gir et inntrykk av hvordan Christen Barchmann levet i Tønsberg:
«Rådmann Christen Sørensen Barchmann (se side 250) bodde i egen gård med dagligstue, storstue og kjøkken, sal og og 2 kammers, bryggerhus og en stall med 2 gamle sleder, plog og harv, men uten hest. Der var 4 hvite gardiner i dagligstuen og 4 til i storstuen, som vendte ut mot gaten. Innboet var rikelig og vidnet til dels om gammel velstand, men det manglet fornyelse. Loftet var overfylt av gammelt, kassert innbo. Alle rådmannens gull- og sølvsaker, og det var ganske mange, var pantsatt. Det samme var tilfellet med en bolsterdyne og en del lintøi. Boet var falitt med stor gjeld».
Rådmann Christen Sørensen Barchmann døde under en sjøreise til Newcastle i 1706[viii], kanskje 11 januar det året[ix].