« Jeg har atter engang tatt flukten, min venn; for jeg forlot Tønsberg i går, men i den hensikt å returnere underveis tilbake til Sverige.
Veien til Laurvig er meget god, og landskapet er det best oppdyrkede i Norge. Jeg har aldri vært noen beundrer av bøketreet; og når jeg mætte spredte eksemplarer av arten her, tiltalte de meg enda mindre. Lange og rette som de var, ville de ha tvunget meg til å medgi at kravet til skjønnhet nødvendiggjør visse kurver, om det ikke hadde vært for den statelige furu som stod nær ved og bredte sin mektige armer ut. Den var også høy og rett, men like fullt vakker; man kan altså ikke sette så snevre regler for hva som er vakkert eller ikke.
…
Jeg ankom til Laurvig, og befant meg uventet midt i en gruppe jurister som var høyst ulike i alle henseender unntatt én. Det gikk rundt i hodet på meg, og jeg ble syk om hjertet, mens jeg betrakter ansikter deformert av lasten; og lyttet til beretninger om lovtrekkeri hvor ofrene stadig var de uvitende. Disse gresshopper vil formodentlig minske i antall, eftersom folket blir mer opplyst. På dette stadium av samfunnsutviklingen er folk flest ivrig oppsatt på å fremme sine egne interesser; men deres evner er begrenset til et fåtall områder og er så snevre at de ikke ser sammenhengen mellem sitt eget beste og de felles beste. Den juridiske profesjon gjør én gruppe mennesker enda mer utspekulerte og egoistiske enn de øvrige; og det er disse menn, hvis kløkt er blitt skjerpet av skurkaktighet, som her undergraver moralen og gjør sort til hvitt[i]».
[i] Wollstonecraft, Mary|Oversetter Hartun, Per A.; Min nordiske reise : beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795; 1. norske utg. Oslo : Gyldendal, 1976 Elektronisk reproduksjon [Norge] Nasjonalbiblioteket Digital 2017-03-29; Pax, 1997; p 74; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017032948168