318 Jonas Andersen

Jonas ble født i Sandefjord 11 mars 1785 og døpt[i] lørdag 19 samme måned; fadrene var Anna, Aage Toresens Klavenæs; Jom^fr Anna Cathrina Hvidt fra Sandefjord; Lendsmand Toer Truelsen Biørnum; Christopher Thue og Johannes Nielssen, begge de siste to fra Sandefjord.

Foreldrene var Anders Andersen og Inger Thorsdatter fra Sandefjord. De ble viet[ii] lørdag 15 april 1782, uten forutgående trolovelse, med kongelig bevilling. Som kausjonister hadde de Lendsmand Thor Trulsen Biørnum og Gullich Trulsen Hougerød.

Anders’ og Ingers første barn var Anders, som var født 9 oktober 1783 og døpt[iii] 13 samme måned. Fadrene hans var Proustinde Johanne Elisabeth Schelven i Præstegaarden; Jomfr Anna Cathrine Thue; Msr Christopher Thue; Lars Jensen; og Johannes Nielsen – de siste fire alle fra Sandefjord.

En yngre bror av Jonas, Thoer; ble født 21 og døpt[iv] 27 juli 1786. Denne gangen var fadrene Anna Maria, Johannes Nielsens; Sophia Magdalone Thue; Christopher Thue; Anders Laschen – alle fra Sandefjord – og Toer Aagesen Klavenæs.

Thoer levet ikke mer en to uker og to dager; han ble begravet[v] 31 juli 1786.

Jonas’ lillesøster Anna Maria kom til verden 19 juli 1789 og ble døpt[vi] den 25 samme måned. Hun fikk fadrene Anna, Aage Thorsens Klavenæs; Jomf. Sophia Magdalone Thue; Sr Christopher Thue; Lars Jensen; og Peder Enevoldsen – alle fire fra Sandefjord.

Da var Jonas’ far allerede død, han gikk bort 17 januar 1789 og ble begravet[vii] 23 samme måned. han var straks over 41 år gammel.

Dermed overtok Jonas’ mor en eiendom (eller flere) og kanskje en del forretningsinteresser, samtidig som hun hadde barn å se efter – det er kanskje ikke rart at hun giftet seg på nytt nokså snart. Hun var både presset og en attraktiv enke.

Den nye mannen var Erick Hansen Grøn. De to ble viet[viii], uten forutgående trolovelse for de hadde kongelig bevilling, 27 november 1789 og hadde, som kausjonister, Engvold Pedersen på Sandefjord og Johannes Nielsen Grønich.  

Da de var blitt gift bosatte paret seg i Ingers hjem i «Aagaard-gården», det nåværende Prinsens Gate 8[ix], i 1801[x], hus nummer 24 i Væstre Gade, der Inger hadde bodd sammen med Anders Anderen. Ikke bare fikk han seg kone, han fikk et hus på kjøpet!

Erick og Inger fikk en rekke barn sammen: Hans[xi] (1791), Anthoni (1792), Anne Maria (1795) – hun døde antagelig som småbarn, Inger Maria (1798), og Andreas (1801).

Hans ble født 28 november 1790 og døpt[xii] 4 desember samme år. Ved dåpen var fadrene Anne Thorsdatter Klavenæs hos Elisabeth Hansdatter Grøn; Sr Christopher Thue; Sr Johannes Nielsen; og Sr Hans Hansen Grøn.

Nestemann, Anthoni, så dagens lys 29 november 1792 og døpt[xiii] 6 desember. Denne gangen var fadrene Anne Thorsdatter Klavenæs; Elizabeth Hansdatter Grøn; Sr Peter Jacobsen Houene; Ole Christian Johannesen Grøn; og Sr Wilhelm Olsen.

Peter Jacobsen var, kanskje, den som førte Erik Grøns brigg «4 Brødre», en skute på 49 kommerselester bygget i Kjerringvik rundt 1782[xiv].

Tre år senere meldte den første piken sin ankomst. Anne Maria ble født 18 april 1795 og døpt[xv] 29 samme måned. Fadrene hennes ble Elisabeth Hansdatter Kierringvigen; Pigen Anne Pernille Hansdatter Kierringvigen; Sr Peter Jacobsen; Anders Jacobsen; og Hans Johannesen Grøn.

Anne Maria levet antagelig ikke opp, for hun er ikke nevnt i folketellingen i 1801[xvi], men noen begravelse er ikke funnet.

Neste barn ble også en pike. Inger Maria ble født 15 februar 1798 og døpt[xvii] 2 mars samme år. Inger Marias fadre var madame Olsen; Jomfru Hvidt; Hr Waale; Hr Bøckman; Lensmand Klavenæs; og Candidatus Bøeg.

Jonas ble konfirmert[xviii] 22 søndag efter trefoldighet – 20 oktober – 1799; for den saks skyld ser det ut til at broren Anders var i samme kull. Jonas fikk karakteren exemplum. Han er ført opp som den andre – efter sin to år eldre bror Anders – av de 25 guttene, som sammen med 21 piker utgjorde kullet på 46 ungdommer for presten denne høsten.

Lille-halvbroren Andreas kom til verden 12 desember 1800 og ble døpt[xix] 1 mars 1801. Andreas’ fadre var Madame Olsen; Ellen Dorthea Waale; Herr Isaach Waale; Herr Student Bøeg; og Lensmand Klavenæs.

Halvannet år senere, ved folketellingen i 1801[xx], finner man Jonas registrert i hus nummer 24 i Vestre Gate, der husets herre er Erick Grøn, gift med Inger Thorsdatter som brakte huset inn i ekteskapet. Der fant man også Jonas mormor, Inger Larsdatter[xxi], som nå var 83 og hadde «af erick grøn sit ophold» – det skulle nå ellers bare mangle, all den stund det opprinnelig var hennes hus.

I 1802, kan man lese hos Knut Hougen[xxii], var Jonas blitt skipper og førte Wilhelm Olsen Goens «Skib Donum» på 64 kommerselester. Donum ble tatt av engelskmennene i 1808, men Jonas klarte å komme seg unna[xxiii].

Senere førte han, igjen ifølge Hougen[xxiv], Christopher Hvidts kaper – skonnerten Odin, som hadde et mannskap på 13. denne skuten klarte seg gjennom vanskelige år og endte opp i kornfart.

Noe senere førte han Clarine Helene, som ble tatt utenfor Egersund i 1810, bragt til Yarmouth, men kjøpt fri av rederen, slik at Jonas kunne komme hjem med den efter tre måneder[xxv].

Noen vielse for Jonas er ennå ikke funnet, men gift er han sikkert blitt, for de to første barna hans – begge født i Sandefjord – er ektefødte.

Det første barnet var Inger, og hun kom til verden 3 oktober 1812. Da hun ble døpt[xxvi] 28 april året efter var fadrene Inger Grøn, Sandefjord; Jomf [NN] Hvidt [?]; Kjøbmand Wilhelm Olsen; Kof Kapt Mathias Berg; Kaptein v Ryen [N]

På denne tiden førte Jonas Andersen briggen Cora, tilhørende Christopher Hvidt, på 42,5 kommerselester og et mannskap på seks, en prise innkjøpt samme år[xxvii].

Nestemann, Andrea Nicolina, ble født 13 juli 1814 og døpt[xxviii] 12 januar påfølgende år, 1815. Denne pikens foreldre var Capt. Jonas Andersen og Joachime Christiana Schmidt, og fadrene var Mad. Berg; Inger Maria Grøn; [?] Hvidt; [NN] Melsom; [NN] Lieut Wiegh; og Hans E. Grøn.

Noen flere barn synes det ikke å ha blitt i dette ekteskapet.

Anders’ kone Joachimine døde 6 oktober 1822, 45 år gammel. Hun ble begravet[xxix] 11 samme måned.

I 1825[xxx] finner man Jonas Andersen som kjøpmann i Sandefjord, bosatt i hus nummer 45 i byen. Sammen med ham bor begge døtrene. Det er en husstand i forholdsvis stor stil. Han har Louise Elisabeth Grøn boende hos seg, sikkert en slektning, hun er 30 år og ugift og man kan tenke seg hun var en slags guvernante for Inger og Andrea Nicoline som nå var, henholdsvis, 13 og 11 år gamle.

Han holdt seg med fem tjenestefolk: to piker og tre drenger. Pikene var Anne Henriksdatter (36) og Anne Cecilia Olsdatter (22). Drengene var Tor Jacobsen (31); Andreas Jacobsen (19) og Andreas Hansen (20).

I perioden 1827 til 1833 var Jonas Andersen en av de «eligerede menn» – datidens «formannskap», men ba seg efterhvert fritatt[xxxi].

I 1837 ble han medlem av formannskapet i Sandefjord, og i 1839 vise-ordfører for, til slutt, i 1839 å bli ordfører i byen[xxxii]. Han var, samtidig, havnekommisær[xxxiii].

I det hele tatt, og uten å presentere flere detaljer: Jonas Andersen var en dem som ga byen en form i den viktige perioden da den begynte å få lokalt selvstyre.

For ham personlig, derimot, gikk det mindre godt: konjunkturene arbeidet mot ham og andre næringslivs-folk av en eldre skole. Mathias Guttormsen Berg, Antoni Grøn, Christopher Hvidt – alle endte uformuende eller i bankerott. Og Jonas Andersen, forteller Hougen[xxxiv],  «… som, i 1789 arvet et par tusen riksdaler efter sin far, hadde i 1822 ikke noen formue mer, og 1840 var han konkurs».

Allerede i 1833 var han i betydelige vanskeligheter – Norges Bank offentliggjorde hans navn som ett av to (den andre var Skipper H. E. Grøn) på en liste over skyldnere som nå fikk se å gjøre opp for seg:

«Bekjendtgjørelse[xxxv].

       I Overensstemmelse med § 2 i Loven af 20de Juli 1824, advares efternævnte Debitorer om, inden 4 Uger at betale skyldige Afdrag og Renter af deres Gjeld til Norges Bank, da de i modsat Fald maae vente, at deres til Banken pantsatte Eiendomme bliver ved offentlig Auction bortsolgte, med Reservation imod Eierne og deres Selvskyldner-Cautionister for det Manglende, saafremt Panterne skulde udbringes til Mindre, end Bankens Fordringer med renter og Omkostninger beløbe.

Og da Erfaring har viist, at flere Debitorer, uagtet gjentagne Paamindelser fra Administrationens Side, udeblive med pligtige Afdrag, saa erindres herved ei alene nedenstaaende Bank-Debitorer, men tillige enhver anden Debitor til Banken for fundationsmæssige Laan, om med de pligtige Renter tillige at betale det befalede Afdrag, da Renten, naar saadant Afdrag ikke følger, ei vil vil blive modtaget».

To år senere var Jonas Andersen på en tilsvarende liste[xxxvi], denne gangen sammen med Consul Hvidt og, igjen, i begynnelsen av 1836 – da hadde de fått følge av Anders C. Goen[xxxvii]. Det ble ikke bedre, for sommeren 1837 var de blitt fem: de nyankomne på listen[xxxviii] var Baltzer C. Hagemann og Wilhelm Hvidt.

Midt oppe i dette skulle Jonas Andersen også fungere som havnekommissær og fullføre utbygningen av havnen, og det klarte han tydeligvis, selv om han efter hvert ga seg, han var tross alt ikke helt ung lenger. Knut Hougen[xxxix] kan fortelle:

       «I 1837 kunde bryggen brukes, om den enn ikke var helt ferdig. Jonas Andersen søkte da avløsning i sitt arbeide, som må ha lagt sterkt beslag på hans tid og krefter. Havnekommisjonen gav uttrykk for sin påskjønnelse i følgende ord: «Herr Andersens ufortrødne Omsorg og Redebonhet skylder man, at Bryggearbeidet, der nu har varet siden Aaret 1827, er blevet bragt i den fuldkomne og for Stedet saare gavnlige Tilstand, hvori det befinder sig, og ligesom dette kun er en simpel erkjendelse af saa megen Opofrelse fra Herr Andersens Side, saaledes ønsker man fremdeles hans Bistand med Raad veiledning ved dette vigtige Anlæg».

Året efter, i januar 1838, var Jonas Andersen fremdeles på Norges Banks liste[xl] over delinkventer, denne gangen var bare Consul Hvidt og Wilhelm Hvidt med ham.

På tross av de vanskelige finansielle omstendighetene, var Jonas Andersen fortsatt en aktet mann i Sandefjord, slik det fremgår i referatet[xli] fra et Stortingsvalg i høsten 1838:

«Valgforsamlinger.

       Den 29de Oktober d. A. afholdtes Valgforsamling i Sandefjord og udkaaredes til Valgmand: Kjøbmand og Viceconsul Christopher Hvidt med 15 Stemmer og Kjøbmand Jonas Andersen til Suppleant med 6 St. Stædet har 54 stemmebrettigede Indvaanere efter Mandtallet. Af disse mødte 32 og afgave Stemmer og fra Ikkemødende fremkom 3 Stemmesedler, hvoraf 2 formedelst formelle Mangler forkastedes».

Likesom Jonas Andersen i sine anstrengelser for å spe på inntektene så for seg muligheten av å få stillingen[xlii] som Poståpner i Sandefjord, la Christopher Hvidt ut på sjøreiser som skipper, og i hans planlagte fravær rekrutterte han Andersen som en slags bestyrer, slik det blir avertert i Nors Handels Tidende[xliii]:

       «Som Agent for samtlige Assurandeurer i Hamborg, det Kongelige octroierede Søe-Assurance-Compagnie og DHrr. Private Assuranduerrer i Kjøbenhavn, har jeg med disse mine COmmitenters Samtykke overdraget og bemyndiget Hr. Kjøbmand Jonas Andersen her af Stedet til paa mine Vegne at bestyre disse Forretninger under min Fraværelse paa paa Søereise. Jeg maae derfor anmode DHrr. Havaricommissonairer, Skibsførere og mine Mandatarier paa denne Kyst fra den Svenske Grændse til Østerrisøer Told-District inclusive at ville behage at henvende sig til bemeldte Hr. Jonas Andersen i tilfælde af Skibes Stranding eller andre Søskader, hvori ovennævnte Assurandeurer maatte være interesserede.

       Sandefjord den 13 Marts 1840.

                                          Christopher Hvidt».

Samme sommer finner man Jonas Andersen på Norges Banks liste[xliv] igjen, denne gangen sammen med Baltzer C. Hagemann. Året efter, også – nå er Hagemann gått av listen[xlv], men Wilhelm Hvidt er tilbake, sammen med Anders C. Goen.

Under alle omstendigheter: 5 juni 1842 døde kaptein Jonas Andersen i Sandefjord; han ble begravet[xlvi] fire dager senere, den niende juni. Og med det er det ikke mer å fortelle – inntil videre.

Dødsfallet ble annonsert i Morgenbladet[xlvii]:

«At min kjøre Svigerfader Kjøbmand Jonas Andersen overgik til det bedre og evige Liv den 5te d. M. Kl. 3 Formiddag, i en Alder af 57 Aar tilkjendegives herved sørgeligst for fraværende Familie og deeltagende Venner af hans dybtsørgende Børn og Svigersøn.

Sandefjord, den 10de Juni, 1842.   C. L. Sørensen».  

Likevel: i midten av juli finner man, igjen, Jonas Andersen på Norges Banks lister[xlviii], sammen med Baltzer. C. Hagemann og Consul Hvidt, begge to er tilbake.

Litt senere finner man en melding[xlix] fra byfogden i Larvik, om boet efter Jonas Andersen:

            «Da Kjøbmand Jonas Andersen af Sandefjord ved Døden er afgaaen og hans Boe taget under Skifterettens Behandlingindkaldes herved Boet1s Creditorer med 12 – tolv – Ugers Varsel til mig for som Skifteforvalter at anmelde og legitimere deres Krav.

            Laurvigs Byfogedcontor den 28de August 1842.

                                                                       Olsen».

Det siste glimtet man får av den nå henfarne Jonas Andersen kommer omkring et år senere. Han er på Norges Banks liste[l] over dårlige betalere. Sammen med Baltzer C. Hagemann.

Det ble ikke et svært langt liv, men ett med mange eventyr, mange bekymringer, og mange bidrag til den lille byen.