Ericha Wilhelmina ble født 28 august 1789 og døpt[i] 30 samme måned. Hun fikk fadrene Mad: Cathrine, Sr Wilhelm Hvidts; Jomf: Maren Sibille Andersdatter v: Giørch; S: Ole Christian Mørch; Sr
Isaach Christensen Waale – alle fra Sandefjord – og [NN] Sr Henne fra Tønsberg.
Foreldrene var Hans Peter Bay[ii], «Wisiteur ved den Kongelige Told», og Henrica Christiana Stilou[iii] – de var kommet til byen nokså nylig, og reiste videre ganske snart.
En webside[iv] oppgir et barn, Elise, som det første, men noen dåp er ikke funnet.
Søsteren Sophie Hedevig ble muligvis født i Drammen omkring 1793, men noe belegg er ikke funnet for den påstanden.
Sønnen Christian Noronst [?] ble født i Halden 5 oktober 1795 og ble døp[v]t 13 samme måned. Fadrene ble Madame Karen, fød Heesford [?], Hustruen til Kjøbmand Hr Jens Westergaard; [NN] Georg Bay [NN]; madame Dorthea fød Olsen, Hustruen til Kiøbmand og Borger Sr. Niels Schoug; – en hel dele uleselige – Hr Carsten Tank, Negotiant; Sr Thomas Fearnley Senior, Kjøbmand; Borger [NN] Strandgaden; og Sr Ammund Hofgaard, Kjøbmand, Borger [NN] paa [NN].
Hans Peter Bay og datteren Ericha er nevnt i et skifte[vi] i Tønsberg i 1799 – apoteker Christian Reinholt er gått bort, Hans Peter er nevnt som «fødeverge og tollvisitør» og Ericha som «andre» – ikke som arvinger.
I 1801[vii] finner man Hans Peter og familien i Skipper Gaden i Søndre Fridrichshald, nummer 243. Foruten Hans Peter som nå er «Told betient» består husstanden av Henri Christian og barna Erica Wilhelmine (11); Sophie Hedevig (8); og Christian (3). I tillegg har de boende hos seg en niese av Hans Peter, en datter av en bror av ham. Hun heter Johanne Cathrine Petronelle og er 12 år. Og – naturligvis – en tjenestepike, den attenårige Anne Maria Ellefsdatter.
En eller annen gang, et eller annet sted, giftet Ericha seg med Matthias Hiorth og flere barn med ham. Han var opprinnelig fra Hurum der han ble født 9 og døpt[viii] 29 juni 1783 men bodde i 1801[ix] sammen med foreldrene sine i bolig nummer 49 i Drøbak. Foreldrene var litt oppe i årene – faren Hans Hjorth var 66 og moren, Karen Bærner, 56. I husstanden fant man også Fridrich wilhelm Hjorth, 25 år gammel og skipper; og en bror til, Arne Christen Hjorth som var 24 men ikke har noe yrke oppgitt. Mathias selv sies å være «Wollentur til skibs» – gjetningsvis betyr det at han på en båt frivillig for å lære. Foreldrene må ha hatt en noenlunde økonomi for de har to tjenestepiker: Ane Christian Hostrop, 23; og Maria Hansdatter, 19.
Efter at de giftet seg bosatt Ericha og Mathias seg i Onsøy i Østfold der deres første barn, hans Friderich, ble døpt[x] 26 juli 1811. Han fikk fadrene Fru Legning [?]; Mad: Bay; Lieutenant Schnitter; Skibskapitain Iversen; og Styrmand Pavels.
Neste barn var også en gutt – han fikk navnet Lorentz Lassen. Lorentz kom til verden 8 august 1812 og ble døpt[xi] 28 september. Da fikk han fadrene Mad. Larsen; Jfru Sandberg; Skibscapitain Iversen; Lieutenant Lemvig; og Lieutenant Graff.
Tredje sønn, Carl Herman, ble født i mars 1814 og døpt[xii] 15 juni samme år. Han fikk fadrene Mad: Hof; Jomfr. Hansteen; Major Kohlman [?]; Lieut. Ruuge [?]; og Lieutenant Lemvig.
Og så, 9 september 1816, ble det en pike som fikk navnet Karen Mathea. Hun ble døpt[xiii] 16 oktober 1816 og hadde fadrene Fru Mairoinne Werenskiold; Madme: [NN] Tue; Lieut: P. Thrane Kielemand Printz; og Skipper Wilhelm Wilmer.
Så gikk det ikke mendre enn fem år til neste barn – det kan vel ha vært svangerskap i mellomtiden – og det var også en pike. Wilhelmine Mathilde kom til verden 13 mai og ble døpt[xiv] 22 juli 1821 og i hennes tilfelle ble fadrene Madame Heerhof; Jomfr. Winsnæs; [NN] [NN] Werenskiold; Maior Werenskiold; Mayor Sørlie; og Fuldmægtig Olsen.
For første gang på ni år nedkom Ericha med en gutt 5 september 1823. Petter Christian ble døpt [xv]19 oktober og fikk som fadren Barnets Moder; Christine Hiorth; Kiøbmand C Bruun; og Skibskapitain Hiorth. I forbindelse med denne dåpen tituleres Matthias Hiort Skibscapitain.
Siste gutt og nest siste barn var Niels Severin som ble født 15 april og døpt[xvi] 16 juli 1825. Fadrene has var Madame Bay; Madme Bruun; Lieutenant N: Werenskiold; og Proprietaire Bruun.
Attpåklatten var altså en pike. Otomine Caroline så dagens lys 16 desember 1829 og ble døpt[xvii] 31 mai 1830. Fadrene hennes ble Madame Ruth Jensen; Christine Lemvig; Lieut. Tervesand; Herr Kiøbmand [?] [NN]; og Proprietayr Christian B Bruun.
Ericha levet ti år til på Solbrekke. Hun døde av kreft i 25 september 1840 og ble begravet[xviii] 1 oktober.
Mathias overlevet henne med ti år. Toldbetjænt Mathias Hjort, bosatt på Solbrække ble 67 år gammel. Han døde 8 desember ble begravet[xix] 17 desember 1850. Familien er antagelig dokumentert i større detalj, men uten adgang til originalkildene blir ikke dette materialet benyttet ovenfor[xx].
[ii] Se 1788-1 Hans Peter Bay
[iii] Se 1788-2 Henrica Christiana Stilou
” Mathias Hjorth was born on 9 June 1783 at Hurum, Buskerud, Norge; Mathias skrev selv navnet sitt ‘Hjorth’, med ‘j’.1 He was the son of Hans Hansen Hjorth and Karen Mathiasdatter Bærner. Mathias Hjorth was confirmed on 8 October 1797 at Drøbak, Frogn, Akershus, Norge; “Mathias Hjort i Drøbach” er 14 år ved konfirmasjonen.2 He began military service on 4 January 1809 at Slevik batteri, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge, capitaine, maanedslieutenant og nestkommanderende på Slævig batterie.
Mathias ble på Slevig batteri ut dets levetid.
Svak innsats av Slevik Batteri i Kattekrigen 1814:
Onsøy-kysten har flere historiske merkesteder, og blant disse er kystbatteriet i Slevikkilen fra 1808 blant de mer synlige. I dag gjør batteriet likevel lite av seg. Du må nesten vite hvor det ligger for helt å bli oppmerksom på ‘festnings-verket’.
Nesten slik var det også da svenskene erobret batteriet under krigen i 1814, og alle nordmenn var rømt.
Slevig Batterie i Slevig Bugt – som det ble kalt i sin samtid – var tiltenkt en meget viktig rolle i det norske sjøforsvaret mot Sverige, i den såkalte Syvårskrigen fra 1807 til 1814. Batteriet skulle gi skjærgårdsflåten et trygt oppholdssted, etter at man i desember 1807 sprengte Akerø fort på Hvaler i lufta. Man var kommet til at Akerø fort lett kunne tas av fienden, og dermed bli en befestet base for fiendestyrker inne på norsk område. Allerede i januar1808 ble Slevig Bugt utpekt som sted for et nytt kystfort, og i løpet av én måned fra april til mai i 1808 ble festningsvollene bygd opp og 13 kanoner kom på plass.
På denne tiden var grensekrigen mellom norske og svenske styrker i full gang langs grensen i Østfold, men noe mer ble det heller ikke. Og Slevig Batterie ble ikke satt på noen prøve, hverken i 1808 eller senere – før Kattekrigen, eller uavhengighetskrigen i juli-august 1814.
Normalbesetningen på batteriet var 30-40 mann i sommertiden, og en god del færre på vintertid – da man ikke regnet med krigshandlinger her i det kaldenord. Bare offiserene var bofaste i Onsøy, mens soldatene enten var utskrevne eller gevorbne (betalte) soldater. I tillegg til den faste styrken skulle også Kystvernet mobiliseres når det var nødvendig. Kystvernet var bygdefolk og Fredrikstadfolk som ikke var oppsatt i hær eller sjøforsvar. Vi kan vel si at det var datidens hjemmevern.
Bak batteriet stiger fjellveggen rett opp til Hamneberget. Her var det laget en trapp slik at batterisoldater og offiserer raskt kunne komme opp på fjellet og holde utkikk, eller lese signalene på den militære optiske kysttelegrafen. Den hadde stasjoner på fire fjelltopper i Onsøy; Møklegårdsveten, Onsøyknipen, Stokke Varde og ved Engelsviken.
Da svenskene angrep Norge i slutten av juli 1814 gikk det ikke lang tid før de erobret hele Østfold øst for Glomma – bortsett fra Fredriksten.
De svensketroppene skulle gå mot Christiania, og Onsøy (Kjølberg bro) var ett av de stedene de pekte ut for overgang over Glomma. Under forberedelsene til angrep var en svensk flåtestyrke på rekognosering langs Onsøykysten torsdag 11. august. På grunn av uvær måtte de søke nødhavn i Slevikkilen, og til sin forbauselse fant de der et batteri – forlatt av alle nordmenn.
Slevig Batterie kom dermed aldri til å løsne et skudd i krig. Da svenskene angrep Kråkerøy og Fredrikstad fikk en del av de norske styrkene i Onsøy panikk, og både hæravdelinger og batterimannskapene forlot denne del av bygda en hel uke før svenskene kom!
Nestkommanderende på batteriet, månedsløytnant Mathias Hjorth, skal ha vært øyenvitne til at svenskene inntok batteriet. Han bodde i Buvik på den andre siden av kilen, og kunne dermed dra oppover bygda til kirken og Kjølberg, og varsle den norske hærledelsen der om at svenske tropper gikk i land i Slevikkilen.
Denne dagen, den 14.august 1814, går historien som følger; Mathias Hjorth forlater kilen omkring 11.15-tiden for å slå alarm. Han kunne se to kanonsjalupper legge til ved brygga til batteriet. Meldingen til generalmajor Arenfeldt om dette kom fra Hjorth omkring 12.30-tiden, fra gården Kjenne der batterikommandant Lemvig da bodde.
Batterikommandør i disse ulykkelige dagene var løytnant Hans Johan Julius Lemvig, som da bodde på Kjenne østre. Sammen med flere andre offiserer ble Lemvig utpekt som syndebukk etter den miserable norske innsatsen i Kattekrigen. Disse skulle stilles for krigsrett. Løytnant Lemvig slapp det. Han tok imot Kong Karls tilbud om amnesti.
Slevig Batterie ble okkupert av svenskene fram til 4. november 1814, og i 1815 ble fortet nedlagt som befestning. Batteriet ble likevel eid og delvis bruktav forsvaret utover 1800-tallet, inntil det ble bortleid til lokale bønder fra 1840-årene. I 1905 ble batterieiendommen solgt, og har siden vært brukt som landsted.
(Slevik Batteri er omtalt i to lokale bøker: ‘Onsøy Leksikon’ (av Nils E. Øy), utgitt av Munin Forlag i 1990, og ‘Mot Onsøy 1814’ (av Nils E. Øy), utgitt av Munin Forlag i 1991.)
Månedsløytnant Mathias Hjorth fikk, som alle andre månedsløytnanter, avskjed vinteren 1814-1815. Disse løytnantene hadde en slags fortrinnsrett til offentlige stillinger, særlig i losvesen og tollvesen, og Hjorth ble undertollbetjent, og senere tollbetjent, etter en periode som “coffardiecapitain”.3 He married Erika Wilhelmine Bay, daughter of Friederich Ditlev Bay and Christine Hermana Stiilou, on 14 June 1809 at Onsøy kirke, Fredrikstad, Østfold, Norge; Caution: Major Stilau og Lieutenant Lemvig.3,4 Mathias Hjorth and Erika Wilhelmine Bay lived on 28 February 1823 at Solbrekke, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge; Mathias drev Solbrekke gård på Onsøy i nærheten av Fredrikstad.
Mathias Hjorth kjøpte gården Solbrekke på Onsøy, gårdsnummer 99 av skyld 1 daler, 7 skilling (matrikkel 1838), av kirken i Fredrikstad 28.februar 1823.
Skjøtet er tinglyst 21.juli 1823. Kjøpesummen for Solbrekke ved Batteriveien i Onsøy (matrikkelnr.26, nå (1951) grunnr.73, bruksnr.1) var på 750 speciedaler.
Gården ligger ca.3 kilometervest for Gressvik
I 1849 kjøpte Hjorth en part av Dahle store som ble tillagt Solbrekke. I 1851 ble Solbrekke og denne Dahle-parten solgt på auksjon av Mathias Hjorths dødsbo.
Fra årene 1838 til 1845 er i familiens eie en brevsamling; brev skrevet til yngste sønn Niels, i hans utdannelsesår i Drammen og Fredrikshald. De fleste fra faren Mathias, et par fra moren Erika Wilhelmine og noen fra Niels’ søsken.
Mathias Hjorth skriver bl.a. til sønnen Niels: ‘Jeg er forvisset om at du vedbliver at væe en snild Gut. Vær nøyaktig i enhver av dine Forretninger og passedin Principals Interesser med Troskab og redelig Handlemaade imod enhver. Da skal de see at Gud vil hjælpe dig frem og du vil blive en retskaffen Mand, og dette er jo nærværende Livs første Maal, hvorpaa enhver bør beflitte sig. Og da kan man roelig see Regnskabets Dag imøde. Du er fattig, menom en Fliid, Orden og Ædruelighed er mange kommen godt frem i Verden. Naar man har det gode alvidende Forsyn for Øynene ved sine Handlinger, daer en god Samvittighed den bedste Trøster om Modgangen indtræffer. Jeg beder Gud give dig Helbred og Lykke til din fremtidige Vandring gjennemLivet.’
Man får et levende inntrykk av de tarvelige vilkår som landet den gang bød sine underordnede statsfunksjonærer.
I tiden etter 1814 var det trykkende økonomiske tilstander over alt, og det var først ut i 40-årene at det tok til å rette på seg.
Sønnen Lorentz, som først i 40-årene var undertollbetjent i Trondheim, hadde i årene 1840-43 en inntekt som lå mellom 421 og 456 speciedaler. Faren, Mathias Hjorth, som var i tilsvarende stilling i Fredrikstad, har neppe tjent mer, særlig var det tarvelig med innkomsten om vinteren; ‘Isen ligger til Søes. Ingen Skibe kommer ind. Ingen Rørelse i Handelen og dermed er det Smalhans hos os,’ heter det i brev fra mars 1839.
Det var slitsomt å holde skuta flytende med lange arbeidsdager; ‘Jeg har ingen Tiid. Fuldt arbeide fra kl.5-6 om Morgenen til kl.8 om Aftenen.’
Kom noe ekstra på, som f.eks. hustruens, Erika Wilhelmines, sykdom, strakk gasjen ikke til. I brevene fra Mathias etter hustruens død nevnes ofte den økonomiske situasjonen; ‘Jeg er godt i Knibe, naar tillegges de Bekostninger med den langvarige Sygdom.’ ‘Du kan tænke, at Apoteker-Regningensom forrige Aar (1839) var alt betalt, er henimod 40 Speciedaler. Doctoren har intet faaet og mange andre større Udgifter ere ubetalte. Det gjør mig virkelig sørgmodig.’
Det ble til å låne av slekt og venner, ofte små beløp, at man forstår at skillingen telte. I 1843 betalte han således tilbake til broren Frederik 10 riksdaler, aven gjeld på 20 riksdaler; ‘Frederik behøvede sine Penge. Han har biet længe nok derefter.’
Alle utgifter som kunne inngås, ble sløyfet. Mathias hadde da sønnen Niels ble konfirmert i Drammen ikke råd til å reise fra Fredrikstad til Drammen. Datterens, Carolines, danseskole ble betalt av hennes svoger Werner Nicolai Petersen.
Derimot betalte Mathias 24 riksdaler i 1844 for Caroline til et 6 måneders kurs i religion, søm, tegning, regning og skriving; ‘Jeg skal forsøke å gi henne denne Arv, da de ingen anden kan vente efter mig.’ ‘Men bare disse 24 daler vil savnes af mine Indtrader.’
Det var ikke greit med en barneflokk på åtte. Kan hende økonomien var en av grunnene til at han kjøpte Solbrekke. Som det går frem av skyldsettingen,da den nye matrikkelen ble satt opp i 1838, var Solbrekke en liten gård, etter Østfoldforhold å regne.
I 1845 hadde gården ‘5 voksne Creaturer, 2 aarsgamle Qvier, 2 Heste og 6 Lam efter Faar,’ men dette året måtte Mathias kjøpe en del tilskuddsfor for å greie vårknipa. Det var ofte uår, for gården ligger på sidlent mark, og var i våte år utsatt for frost.
Familien holdt trofast fram med strevet på gården. Et par års tid, til 1841, var Herman ‘Lottebruger’ der ute. Senere drev Mathias selv gården. Søstrene, Karen og Thilda, sto for husstellet.
Marhias var bundet av tollerforetningene i Fredrikstad, men sin weekend hadde han på Solbrekke.
På sine mange turer fra Solbrekke over Gressvik til Fredrikstad, brukte Mathias å hvile ved en stor stein som kaltes ‘Hjorthe-steinen’, mellom Solbrekke og Gressvik, hvorfra man har en herlig rundskue over Gressvikfloa.
Steinen ligger på det første platået, når man går vestover fra Gressvik vannbasseng i retning Ålevarden.
Familien Hjorth bodde i gamlebyen i Fredrikstad til høsten 1838, da de flyttet ut til Solbrekke. Yngstebarnet Caroline vokste opp på gården.
Mathias Hjorth gjorde mye for å forbedre gården; stelte på husene, bygget delvis nytt, tok opp nyland og forbedret jordveien.
Fra Solbrekkeårene kan fortelles at ulven (‘vargen’) så sent som i 1841 var en plage for de ytre Østfoldbygder; ‘Ulvene er rent rabalske her i Egnen idenne Vinter. I Onsøe sogn er nesten alle de Hunde som Bøndene har, strøget med.’ Sommeren etter viste ulven seg fremdeles.
Etter eiendommens deling i to i 1871 er den kalt Østre Solbrekke.3,5 Mathias Hjorth was undertollbetjent, senere tollbetjent.
Etter kattekrigen ble han ansatt som undertollbetjent i Fredrikstad (Fredrikshalds toldsted), med stasjon på Slevik.
Som tollbetjent arbeidet han til sin død sent i 1850. I kirkeboka ved begravelsen tituleres han som “Toldbetjent”. in 1826 at Slevik, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge.4,3 He died on 8 December 1850 at Solbrekke, Onsøy, Fredrikstad, Østfold, Norge, at age 67; Dødsårsak nevnt som tyfus.4 He was buried on 17 December 1850 at Onsøy kirke, Fredrikstad, Østfold, Norge.4”
