1780-4 Christopher Wilhelmsen Hvidt

Christopher, eneste overlevende sønn av skipsrederen Wilhelm Hvidt^[i],[ii], ble født 13 og døpt^[iii] 20 mars 1780, sønn av Sr Wilhelm Hvidt og Cathrine Maria Jensdatter Holche; fadrene var Mad^me Pernille, Christopher Wejers; Jom^fr Margrethe Jensdatter Holch; Ms^r Hendrich Wejer; Ms^r Ole Holch; og Ms^r Hendrick Kiæriti[?] – alle, tilsynelatende, fra Sandefjord.

Christophers mor var Cathrine Maria Holck^[iv],[v] og han var den yngste av en flokk der søstrene var i flertall. Farens opphav var på Veierland, mens moren kom av en Sandefjords-familie med bakgrunn i Tønsberg – de giftet[vi] seg 10 januar 1762 efter aa ha faatt et kongebrev dater 28 desember 1761

Første barn var Wilhelm, som ble født 11 september 1762 og døpt[vii] 18 september samme år. Så ble den pike. Hun ble født 11 mars 1764 og døpt[viii] 17 samme måned. Da fikk hun navnet Kirsten Pernelle. Året efter ble det nok en pike. Hun så dagens lys 23 og ble døpt[ix] 28 mars 1765 og fikk navnet Susanna.

Bare to måneder senere mistet Willum og Catrine sønnen Wilhelm: han døde knappe tre år gammel 5 og ble begravet[x] 11 juni 1765.

Datteren Anne Catrine kom til verden 14 juni og ble døpt[xi] 20 samme måned i 1766. Ragne ble født 28 september 1768 og døpt[xii] 4 oktober samme år. To år senere ble det Magrete Maria som så dagens lys 23 november 1770 og døpt[xiii] 30 samme måned. Sjette og siste datter var Wibica. Hun kom til verden 23 mars og ble døpt[xiv] 30 samme måned i 1775. Wibica levet ikke opp: hun døde tre og en halv måned gammel sankthansaften 1775 og ble begravet[xv] 10 juli.

Christopher vokste opp i Sandefjord og ble konfirmert^[xvi] 18 søndag efter trefoldighet i 1795 – han er ført opp først av de 23 guttene i kullet. Sammen med de 33 pikene var de i alt 56 ungdommer.

Christopher Hvidt giftet seg, 25 år gammel, med Anna Wilhelmina Rosenkilde. Vielsen^[xvii] fant sted i Stavanger Domkirke tirsdag 26 juli 1803, efter kongelig allernådigst bevilling. Anne Wilhelmine var da den 23 år gamle, eldste, datteren av kjøpmannen Børge Rosenkilde og dennes kone Anna Wilhelmine Nyrup i hus nummer 464 beliggende i Strandgaten i Stavanger. Det må ha vært et velstående hjem: foruten familien – syv personer med stort og smått – var der 10 tjenere og en «Contoir betient»^[xviii].

I og med at Christopher Hvit er beskrevet som skipper i folketellingen i 1801 må han ha tilbragt årene efter konfirmasjonen i 1795 både som sjømann og som «student» – lært seg navigasjon, kjøpmannskap og så videre, men det er ikke funnet noe dokumentarisk belegg for dette.

Carl Rogstad, i sin artikkel Christopher Hvidt – Sandefjords fremste mann under og etter Napoleonskrigene^[xix] forteller at «Som et av de få barn på stedet, fikk Christopher sin undervisning hjemme av privatlærer. Faren innså at den nye tid krevde større kunnskaper. Han fulgte skikken blant de bedrestilte kjøpmenn og redere, og sendte Christopher som ung mann til forretningsforbindelser i utlandet hvor han kunne få erfaring og språkkunnskaper, og skape nye kontakter.»

Vi vet ikke så mye om Christophers utenlandsopphold. Antakelig har han oppholdt seg i flere land – han snakket fransk og engelsk flytende. Men helt sikkert er det at han ikke bare skapte et grunnlag for sin senere rederivirksomhet, men at han også mottok varige kulturelle påvirkninger.”

Rogstads artikkel er nokså utfyllende, og kan med fordel konsulteres av den som er interessert i Christophers videre karriere: oppgang, nedgang, og ny suksess.

Kristopher Hvidt og konen Anne Wilhelmine Rosenkilde fikk sitt første barn – en gutt – den 6 mai 1804 og gav ham navnet Wilhelm efter farfaren da han ble døpt^[xx] 17 mai same år. Ved den anledningen var fadrene Madame Katrine Marie Hvidt;      Jomfru Sophie Schrøeter; Herr Lieutenant Grønvold; Herr Bøckmann; Herr Olsen; og Herr Ole Gogstad – alle 6 fra Sandefjord.

Christophers far, Wilhelm Hvidt, levet noen – men ikke mange – år efter 1801: han døde i 1805 og ble begravet^[xxi] den 8 november, 74 år gammel.

Norske Intelligenssedler^[xxii] for fredag 8 november hadde en annonse fra konen:

 

Uavhengig av dette ble det arrangert auksjon[xxiii] tirsdag 21 januar 1806, klokken 11 om formiddagen, over briggen St Jørgen, 44 kommers-lester, som lå i Sandefjords havn som tilhørte stervboet til kjøpmann Gabriel Hofgaard på Bragernes, auksjonen skulle finne sted i avdøde Wilhelm Hvidts hus og interessenter kunne henvende seg til Christopher Hvidt for å få detaljer.

Christopher og Anne Wilhemine fikk en datter 19 jul 1806; hun ble døpt^[xxiv] den 25 samme måned og da fikk hun navnet Anne Wilhelmine Nyrup og fadrene Madame [NN] Hauff; Jomfru Anne Katrine Olsen; Kaptein v. Blix; Herr Isaak Waale; og Koff Kapt Burkart.          

Tre å senere ankom nok en pike: Abrahamine Katrina ble født 10 mars og døpt^[xxv] 8 juni 1808. Hennes fadre var Madame Susanne Hauff fra Narverød; Jomfru Magrete Marie Hvidt, Sandefjord; Herr Jakob Fegt fra Bragernes; Herr Wilhelm Olsen, Sandefjord; og Kof. Kapt. Mathias Berg, Sandefjord.

Et års tid efter dette ble det en tredje en søster for Wilhelm da Katrine Marie ble født 14 april 1809; hun ble døpt^[xxvi] 16 juni og for henne valgte foreldrene fadrene Madame Fegt fra Drammen; Jomfru Anne Dal; General Major von Krogh; Lieutenant Jens Grønvold; og «Min Søn» Jens Fred. Schrøeter – det er presten selv som skriver i kirkeboken.

Borrea Henriette fulgte; hun ble født 30 juli 1810 og døpt^[xxvii] 22 november samme år og fikk fadrene Madame Anne Katrine Olsen; Jomfru Elisabeth Sophie [NN]; Jomfru Kristine Pettersen; Kapt v.  [NN]; Lieutenant von Stang; Herr Hagemand; og Herr Ole Nielsen: ikke mindre enn syv personer mens tradisjonen tilsa fem.

I 1811 ble det samlet inn penger til et universitet i Norge. Christopher Hvidt bidro med 200 ”Rigsdaler Dansk Courant” som et engangsbeløp[xxviii] – sognepresten Andreas Schrøder like mye men han betalte i to avdrag. Samme beløp kom fra Wilhelm Olsen ”Golu” – det må vel forståes some en trykkfeil for ”Goen”. Disse tre bidragene var de største fra Sandefjord, men det største fra Sandeherred var det Petter N. Bull på Sand som sto for. Peder Søeberg i Sandefjord og ”H Skaavestad” – det må väre Hans Skravestad – bidro med 100 hver. Jens Chr Grønvold, Capitaine og Divisions-Chef ved Kystvernet avstod 50 mens  Peder Bilousen, Hans J Grøn, og Capitaine H Glad Ager hver seg bladde opp 40 daler. B. E. Hageman i Sandefjord kunne avse 30 daler, og Klokker Tveten, 10.

Først i 1812 fikk Kristopher og Anne Wilhelmine en sønn nummer to: han ble født 8 august og ble døpt^[xxix] nyttårsaften det året og fikk da navnet Jens Holck og fadrene Mad Elisabeth Berg; Bolette Olsen; Kaptein Brønnech; Kaptein von Grønvold; Herr Ole Melsom; og Herr Mikkel Nielsen fra Laurvig

Margrete Marie kom til verden 1 september 1813 og ble døpt^[xxx] ti dager senere; fadrene var Barnets Moder, Sandefjord; Jomf Cicilia Olsen; Ole Thorsen Gogstad; Lieutn Rosenkilde; og Fuldmægtig Hoppe.

Christopher Hvidt var en blant mange som  var tilstede i Sandherreds Kirke 25 februar 1814 for å velge valgmenn til valget av representanter til Eidsvoldsforsamlingen[xxxi]. Ikke bare tilstede, men han ble også, sammen med David Hansen Råstad, valgt til å representere menigheten og lokalsamfunnene.

Et par måneder senere opplevet Anne Wilhelmine et dødsfall i hennes näre familie. Wilhelm rykket inn en annonse[xxxii] i Christiana Intelligentssedler to dager senere:

 

 

Maaneden efter ble von Kroghs testamente – han var barnløs og konen var gått bort flere år tidligere – bekjentgjort i Tiden[xxxiv]: Christopher Hvidt var en av de to ”executores testamntii” – den andre var Blom, Justits-Raad og Stifts-Overrets-Procurator. Blant arvingene finner man ”Tvende av KjøbmandChristopher Hvidts nulevende äldste Pigebørn i Sandefjord og Laurvigs Grevskab”

Året efter kom en sak Christopher Hvidt, representert ved Morgenstjerne, hadde anlagt mot Kjøbmand Peder Bøckman, representert av Hjelm, opp for Norges Høyesteretts første sesjon, det var sak nummer 19 og den ble pådømt 2 august 1815. i Den Norske Rigstidende måneden efter ble dommen offentliggjort[xxxv]:

 

 

I underretten hadde Christopher Hvidt vunnet, men da Peder Bøchman anket ble den første dommen opphevet, og Hvidt anket til Høyesterett – men vant ikke frem:

«Dom: Instevnede Peder Bøckman bør for Citantens, Kjøbmand Christopher Hvidts tiltale i denne Sag fri at være. Processens Omkostninger for alle Rette Ophæves».  Med andr ord – fullt nederlag for vår mann.

Datteren Anne Catrine ble født i 1815 og så dagens lys 22 august det året, dåpen^[xxxvi] var 26 oktober og fadrene ble madame Andersen; Jomfru Olsen; Wilhelm Olsen[?]; og Christian Waale.

Året efter var Christopher i Christiania igjen: det var skiftesamling efter konens onkel Arnoldus 26 juni 1816, den fant sted i Cancellieraad Morgenstiernes hus[xxxvii].

I 1820 hadde Christopher Hvidt igjen en sak som gikk til Høyesterett, men det er ikke kjent hva den dreiet seg om. Ingen av partene – saken var mellom Gunder Reiersen Juul og Examin. Jur Hans Schlytter og Kjøbmand Christopher Hvidt – men ingen av dem var representert og det ble avsagt en «Almindelig Udeblivelsesdom»[xxxviii].

Samme år bekjentgjorde Hvidt – gjennom en betalt annonse i den Norske Rigstidende 4 juli – at han var blitt utnevnt til agent for Lloyds på strekningen Risør til Tønsberg og forklarte hvordan man skulle forholde seg i tilfelle havari med efterfølgende forsikringsoppgjør. Annonsen er datert 16 juni 1820, og Hvidt undertegner seg «Handelsmand og Borger til Laurvig»[xxxix].

Året efter rykker han inn en ny annonse, denne gang for å fortelle om en ny regel fra Lloyds om at alle skip de forsikret måtte ha evne til å signalisere havsnød. Dette skulle oppnås ved å utstyre hvert fartøy med «… 12 Stkr. Raquetter og 36 Stkr blaae Lys» som skulle brukes slik: «… naar skibet er i Fare og behøver Hjælp, saaledes nemlig: at en Raquet først affyres og derefter brændes blaae Lys, indtil der kommer Redning. Avertissementet – som er dater 13 oktober 1821 – ender med en appel om solidaritet: «… beder, at Enhver, som opdager et saadant signal paa Sjøen, vil uden Ophold ile dem til Hjælp og Redning, som ere i Nød og Fare»[xl].

Å være «Commissionaire» for Lloyds var ikke bare enkelt, og 17 mai 1822 sendte Hvidt nok en annonse til den norske Rigstidende – den stod på trykk i den utgaven som er datert 24 mai. Her meddeler han skipsfartsmiljøet at det blir strammet inn på prosedyrene rundt besiktigelse efter havari: fra nå av skal agenten – Hvidt – notere det eksplisitt dersom skipperen på fartøyet det gjelder ikke dukker opp eller nekter å undertegne dokumenter, og denne dokumentasjonen på manglende samarbeid skal følge sakens dokumenter til London[xli].

En uke senere rykket en anonym person inn en annonse i samme publikasjon, det er en oppfordring om å bidra med pengegaver for å hjelpe de mange som er rammet av en brann i Tønsberg sentrum: en serie mennesker blir autorisert til å ta imot pengegaver, Christopher Hvidt i Sandefjord blant dem[xlii].

Christopher Hvidt var en samfunnsengasjert mann – han var, ifølge Rogstad, frimurer – som ved siden av offisielle oppgaver også tok seg tid til individuelle initiativer: da en stortingsmann og sorenskriver Ingelbrecht Knudssøn døde i 1826 ble det flere steder i landet, efter Trondhjemsk ledelse, samlet in penger til de efterlatte og til et minnesmerke. 200 speciedaler sendte Christopher, bestående av 60 som han hadde samlet inn ved å sirkulere en innsamlingsliste stilet til «mine medborgere i Sandefjord” og resten – må man anta – fra sin egen lomme^[xliii].

I perioden 1821/1822 stod Grev Wedel Jarlsberg for riksrett som resultat av noen finansielle disposisjoner i forbindelse med et statslån tatt op i Berlin. I denne saken ble en rekke personer bedt om skriftlig vitnesbyrd om ulike saksforhold i tilknytning til dette, uten at detaljene er avdekke her. Christopher Hvidt fortalte om den tillit med hvilken han hadde handlet med det Hollandske huset Weddik et Wendel, som hadde gått overende nokså plutselig og til almen overraskelse efter at bestyreren, van Otten, døde. En av grunnene til Hvidts tillit – bortsett fra egen erfaring – var at faren, Wilhelm Hvidt, hadde brukt dem som forbindelse i mange år. Uansett: Wedel Jarlsberg ble frikjent 18 juni 1822[xliv].

Ved siden av sin rolle som Lloyds agent, representerte Christopher Hvidt også «DHrr. Kjøbenhavnske Assurandeurer» og i den rollen betalte han for enda en annonse i Den norske Rigstidende av 30 mai 1830. Her forteller han at «Skipper Jansen, førende Fartøiet Sjølærken kaldet» som hadde seilt fra Fladstrand i midten av oktober året før med kurs for Vyborg, men ikke siden sett. Han forteller publikum at han ville være takknemlig for enhver opplysning om Jansens og mannskapets skjebne[xlv].

Christopher Hvidts mange roller og innsatser og, sannsynligvis hans forhold til Lloyds og London spesielt, førte til at «Under 28 Juni er Kjøbmand Christopher Hvidt af Hs. K. Majst. erkjendt som Kongelig Storbritannisk Viceconsul i Laurvig», som man fikk vite ved å lese den nrske Rigstidende av 14 juli 1823[xlvi].

Helt i slutten av samme år ble en meget optimistisk annonse satt inn i Den norske Rigstidende: Galeasen St Johannes, ført av Capt. Volckers, var forlist ved Strømstad 10 oktober, underveis fra Liverpool til Helsingør. Lasten bestod av rom i kar merket med DW/EY og Hvit ba om at enhver som fant noe av denne lasten leverte den til ham, idet han representerte eierne, DHrr. Arnt van Deurs & Comp i Helsingør[xlvii].

Noen dager senere, 29 desember, kunne man lese en lignende annonse, uten rom men med en sikkert pinlig berørt skipper. Dette var Capt Berck som førte den russiske skonnerten Die Gute Mutter som, mens den lå på reden i Helsingør natten til 18 desember og skipperen var i land mistet begge ankere og tau, drev av og ikke var sett siden. Den som eventuelt kommer over skipet bes om å assistere styrmannen, Heinrich Thommesen, varsler Hvidt, og ellers forholder seg rolige inntil Capt Berck kan komme – eller til annen ordre foreligger[xlviii].

I samme utgave av avisen averterte Hvidt københavnsk seilduk og godt tauverk til salgs^[xlix].

 I slutten av oktober 1824 satt Christopher Hvidt i Sandefjord og ventet på brev. For å påskynde eventuell leveranse satte han 31 oktober inn en annonse der han ba om at enhver som så noe til Capt. Jacob Kraeft med skipet Lovise Amalia, eller Capt. J. J. Niemannn med Zwey Gebruders på norskekysten måtte ta kontakt per post eller ekspress[l].

Skipet Cora på 42 ½ læster og som tilhørte Christopher Hvidt ble ført av A Singdahlsen og fikk 16 juli 1825 tyrkisk sjøpass[li]. Likeledes fikk Haabet – et meget større fartøy på 166 ½ læster – tyrkisk sjøpass 23 september 1825. Skipperen var da Jørgen s. Aarøe[lii].

Høsten 1825 eiet Christopher Hvidt, i kompaniskap med Ole Nielsen Gogstad, skipet Familien på 133 læster: også dette fikk utstedt et tyrkisk sjøpass^[liii] 17 oktober for en reise med D. H. Meilænder som skipper.

Ved folketellingen i 1825[liv] bodde Christopher Hvidt i hus nummer 41 i Sandefjord, der han var i spissen for en stor husstand på 25 mennesker. Han var 45 år gammel, «Kiöbmand og Britisk Consul» og antagelig på toppen av sin karriere. Han har kone og ti barn i alderen 1 ½ til 19 år, og til å holde styr på disse er det i huset fire «jomfruer». I tillegg er der fire drenger og fem tjenestepiker.

I april 1826[lv] deltok Christopher Hvidt i en innsamlingsaksjon: han selv ga 140 daler, men fikk inn 60 som respons på et skriv han lot offentliggjøre:

 

Samme år var Christopher atter i Høyesterett: ingen av partene var representert, de var «den constituerede Regjerings-Advocat, Høiesterets-Advocat Aars, paa embeds vegne» og Kjøpmann og Vise-konsul Christopher Hvidt. 10 juni 1826 falt en avgjørelse: «Almindelig Udeblivelsesdom»[lvi].

I løpet av annet kvartal i 1826 fikk to skip eiet av Christopher Hvidt tyrkiske sjøpass: Wilhelmine på 142 ½ Læster under skipper H Olsen, og den meget mindre Christina på 52 læster under A. Bøckman[lvii].

Senere samme år døde Christopher Hvidts mor Cathrine Marie Holch. Hun gikk bort 26 september 1826 og ble begravet 5 oktober. Christopher rykket in en annonse om dette, på egne og søsknenes vegne, allerede dagen efter dødsfallet, og annonsen stod på trykk 2 oktober i Den Norske Rigstidende[lviii]. Cathrine Marie ble gammel. Over 88 år gammel. Dette ble også annonserte, dagen efter, i Christiania Intelligenssedler[lix]:

 

 

Begge annonsene ble innrykket flere ganger.

Mandag 22 januar 1827 satte London-megleren og «Commissionair», W. Blake, seg ned på kontoret i 1, George Street, Trinity Square, great Tower Hill, og skrev en tekst som 24 februar kom på trykk i Norsk Handels Tidende[lx]. Hans ærend var tilsynelatende å gjøre oppmerksom på adressen så ingen skulle komme bort når det forsøkte å finne ham; i virkeligheten å formidle noen betingelser: skipperne måtte ganske enkelt bli bedre til å rapportere dekkslasten, slik at forsikringen kunne bli riktig.

Brevet var antagelig til i samarbeid med Christopher Hvidt, for det følges av noen ord fra hans side, forfattet i Sandefjord 21 februar:

 

De samme tekstene ble publisert i Den Norske Rigstidende[lxi] 5 mars og derefter gjentatt i begge publikasjoner – flere ganger. Med andre ord: en liten markedsføringskampanje.

I 1826 eiet Christopher Hvidt briggen Christine som i august 1827 ble ført av skipper Jacob Torgersen. Christine gikk før 22 august fra Norge med Bordeaux som destinasjon. Reisen var litt spekulativ, som sikkert var vanlig, for den hadde ikke blitt sikret noen returlast. Derfor annonserte Hvidt 22 august, i Norsk Handels Tidende[lxii], at det altså fantes ledig kapasitet for den som måtte ha varer å frakte fra Bordeaux til kysten av det østlige Norge, oppover mot Christiania.

En forsikringsmegler, «Wesely & Søn, Eedsvorne Assurance-Mæglere, som Befuldmægtigede for samtlige private Assurandeurer her i Staden» fikk satt inn en annonse i Norsk Handels Tidende[lxiii] 3 november 1827, der alle de hvis skip kommer inn til havn i Norge mellom svenskegrensen og Arendal og som er privat forsikret privat i København blir bedt om, uten opphold, å ta kontakt med Christopher Hvidt slik at en Commissionaire kunne være til stede ved inspeksjon av skade, verdiansettelse, og lignende. Samme annonse ble innrykket i Den Norske Rigstidende^[lxiv] 5 november, der man også finner det samme budskapet fremmet av tre herrer «Som committerede Directeurer ved det kongelige octroyerede Søe-Assurance-Compagnie i Kjøbenhavn» – J. D. Meyer, Jens Chr. Møller, og J. Bech.

Christine – briggen – på 52 læster, under J Torgersen, fikk utstedt tyrkisk sjøpass 21 juli 1827. Dette ble bekjentgjort i Norsk Handels Tidende[lxv] 8 desember 1827. Hvorfor er ikke kjent, men man kan jo spekulere over muligheten for, i mangel av returlast, å plukket opp en frakt til Middelhavet.

Omkring mars eller april døde en «Sorenskriver og Ridder Knudsøn», og det ble satt i gange en innsamling av midler til et «Minde» som mange bidro til – med store og små beløp. I Sandefjord var det Christopher Hvidt som stod for mottagelsen av pengene, han bidro selv med 40 speciedaler. Til sammen 37 enkeltmennesker ga penger til formålet; innsamlingsresultatet i Sandefjord ble litt over 200 daler. Listen over bidragsytere og regnskap for midlene ble publisert i Den Norske Rigstidende[lxvi] 21 januar 1828.

I løpet av mars 1828 fikk to av Christopher Hvidts skuter – Haabet under Ole Singdahlsen på 166 læster og Frantz under Anon Torbjørnsen på 98 ½ – tyrkiske sjøpass[lxvii].

Vinteren 1828-1829 må ha vært uvanlig hård, i det minste i Danmark og Syd-Sverige, for 4 april 1829 offentliggjør Christopher Hvidt et brev[lxviii] han har mottatt fra sine forsikringspartnere i Kjøbenhavn, der de forteller at man ikke må sende flere skip til Øresund, for det er fremdeles islagt og havnen i Helsingør er full av båter som har søkt tilflukt der – det er ikke plass til flere. Hvidt legger til, for egen regning, at kulden fortsetter med snefokk og sterk vind fra nordøst, men at noen skip er seilt fra Svelvik og andre østlige havner underveis til nordsjøområdet og videre.

Dette varte noen uker til, men 2 mai var Christopher Hvidt tilbake med en ny bekjentgjørelse[lxix]. Fra sine kontakter i København hadde han fått vite, 29 april, at både Øresund og Københavns red var blitt isfrie 23 april.

Tidlig neste år, 7 februar, skrev Hvidt en lite annonse til innrykning i Norsk Handels Tidende[lxx] 10 februar 1730: han henvendte seg direkte til Capt. Ch. Wennerholm som førte Toivo av Wasa på en reise fra Lissabon og til hvem to brev var ankommet og nå ventet på ham på kontoret i Sandefjord.

I løpet av de neste månedene brøt Christopher Hvidts liv – og livet til de mange som var knyttet til ham sammen. 21 oktober 1830 bestilte Laurvigs Byfoged-Contor ved Rye en annonse i Den Norske Rigstidende, den ble trykket 25 oktober. Det kan være verdt å gjengi den i sin helhet:

 

 

I desember 1830[lxxii] forliste det engelske skipet Benjamin & Mary på svenskekysten; lasten bestod for det meste av trelast av ulike slag, og dersom noe av det skulle drive inn på kysten i Norge mellom Risør og Sverige bes eventuelle finnere å kontakte Christopher Hvidt.

Christophers tante, Jomfru Margrete Holch[lxxiii], døde hjemme hos Hvidt i mai året efter. Det går frem av en bekjentgjørelse fra ham, datert 18 mai 1831 og publisert i Den Norske Rigstidende[lxxiv] 22 mai.

På sensommeren samme år fikk Christopher Hvidt et pusterom. Skifteretten hadde igjen sett på boet og kom til, i august,

 

«At Kjøbmand, Viceconsul Christopher Hvidt i Sandefjord, hvis Boe har været opgivet til Skifte rettens Behandling, har med alle, ifølge det under 16de October F.A. udstædte Proclama anmeldt Creditorers Samtykke faaet boet igjen ertraderet til fri Raadighed, bekjendtgjøres herved[lxxv].»

 

Likevel, vanskelighetene fortsatte og 29 oktober samme år ble det annonsert i Norsk Handels Tidende[lxxvi] en auksjon:

 

 

Annonsen[lxxviii] ble repetert 2 november, og den dagen ble en auksjon til annonsert: 14 november skulle det selges en del av hans løsøre, hjemme hos ham: en sølvplett te-maskin, flerarmede og enkelte lysestaker, et fullstendig bordservise, te-servise, mahogni- og andre møbler, et lite orgel, og mange andre personlige eiendeler.

Året efter, 20 mars 1732, bestiller Christopher Hvidt en annonse som blir trykket i Norsk Handels Tidendene[lxxix] 24 samme måned. Han referer til en auksjon over skipet Familien i Sannesund som ikke hadde ført til noe akseptabelt bud – han aktet nå å selge det selv og eventuelle interessenter kunne se skipet hos Narve Tronsen i Sannesund.

På tross av sine vanskeligheter beholdt Christopher Hvidt sin medborgeres aktelse 29 oktober 1838 ble det valgt valgmenn in Sandefjord, og av de 54 stemmeberettigede møtte 32 frem, mens 3 sendt skriftlige stemmer – to av disse ble avvist. Men av de 33 fikk Hvidt 15 stemmer mens Jonas Andersen ble valgt som suppleant – varamann – med seks stemmer[lxxx].

I 1840 la Hvidt ut på en lengre sjøreise, og for å ta vare på forretningene han hadde på vegne av forsikringsselskaper i Hamburg og Kjøbenhavn annonsert han i Norsk Handels Tidende[lxxxi], 18 mars 1840, at Kjøpmann Jonas Andersen i Sandefjord ville bestyre ting i Hvidts fravær.

Måneden efter, 13 mai, kunne Norsk handels Tidende[lxxxii] rapportere at Christopher Hvidt hadde passert Deal – litt nord for Dover – på en reise fra Havre til Sundswall.

Samme høst – 14 august – var Hvidt fremdeles på reise, men forretningene hvilte ikke og den dagen bestilte I. Petersen i Tønsberg på Hvidts vegne et avertissement i Den Norsk Rigstidende[lxxxiii] der fordringshavere i visse eiendommer i Bamble ble inviterte til rettsmøte i november 1841.

I oktober samme år var Christopher Hvidt en av flere stevnede i en sak for Høyesterett. De var representert ved Stang, og sammen med Hvidt finner man, som stevnede, Norges Statholder Grev Wedel Jarlsberg – eller da dommen falt, hans bo – og Halvor Torgersen Lies bo. Saken var en anke mot en dom som i en sak anlagt av kjøpmennene Ole Christian Brede; Nicolai Andresen; Thomas Johannesen Heftye & Søn; og Jacob Meyer. De var representert ved forhenværende høyesterettsadvokat Sørensen. I den opprinnelige saken, som dreiet seg om noen kompliserte gjensidige forpliktelse, kausjoner, og lignende; Hvidt og hans med-innstevnede hadde tapt og blitt pålagt å betale 8500 speciedaler pluss renter etc. Dommen i Høyesterett falt 14 oktober, og da tapte Hvidt igjen: «Commissariernes Dom bør, forsaavidt paaanket er, ved Magt at Stande. Processens Omkostninger for Høiesteret ophæves»[lxxxiv].

Bare to uker senere, 27 oktober, «…afholdtes Valgforsamling i Sandefjord hvorved udkaaredes til Valgmand: Kjøbmand og Viceconsul Christopher Hvidt med 16 Stemmer, og til Suppleant Kjøbmand Peder Søeberg med 12 Stemmer. Stedet har 66 stemmeberettigede Indvaanere, deeraf mødte personlig 42, fra 3 Fraværende bleve indsendte forseglede Stemmesedler, hvoraf de to erkjendtes gyldige, men ikke den tredje, der vedlagdes Protocollen[lxxxv]».

I Norsk handels Tidende for 6 juni 1842 offentliggjorde Hvidt en skrivelse mottatt fra Dhrr. Assurandeurene i Hamburg: «… Auf den Wunsch der unten Genannten See-Assecuran-Compagnien wird hiedurch angezeigt, dass diese Compagnien… mit Feuer-Versicherung nicht befasst haben, und sich auch jetz nicht befassen[lxxxvi]».

Likevel: livet som kjøpmann i Sandefjord gikk mot slutten – vanskelighetene gikk ikke over og 12 april 1844 ble Christopher Hvidt beskikket, av Marinedepartementet, til Fyrforvalter på Lille-Torungen utenfor Arendal[lxxxvii].

Senhøstes samme år rykker Hvidt inn en annonse i Morgenbladet[lxxxviii] der han opplyser om at han har overført myndighet til å handle på vegne av ham selv mens han ikke kan være tilstede personlig, i forbindelse med hans rolle som representant for forsikrings-selskapene i Hamburg, til Peder Søeberg i Sandefjord.

I 1845 ble visse forhold angående Christopher Hvidts økonomiske situasjon diskutert i Stortingets budsjett-komite: «Engelsk Vice-Consul og forhenværende Kjøbmand i Sannefjord, Christopher Hvidt, fritages, saalenge han er Eier af Gaarden No. 52 i Sannefjord, for at betale Renter og Afdrag af de 625 Spd. 35 Sk., hvilke fra 11 Juni 1841 staae til Rest paa haans Geld til Statscassen efter Obligation med Pant i bemeldte Gaard af 9de Januar 1816, for i Aaret 1843[lxxxix] af de offentlige Magasiner  i Danmark paa credit bekomne Kornvarer[xc]».

Noen år senere rammet ulykken Hvidts datter Wilhelmine[xci] som hadde giftet^[xcii] seg med armé-intendanten Fred: Waldemar Maylander 27 mai 1828.

 

Konsul Christopher Hvidt døde på Kamfjord 2 januar 1862 og ble begravet[xciv] 8 samme måned. Da var han 82 ¾ år gammel.