Ellen kommer til syne første gang i en barnedåp[i] 13 juni 1709. Da var hun gudmor for Line, datter av Lars Braad – antagelig Ellens svoger. De andre fadre var Anne Pedersdatter [?]; [NN]; Peter Christensen; og Carl  Braad. Line var tvilling – det andre barnet var Tord[ii] og hadde fadrene Johanne, Hans Lucasssens; [NN] Hendrichsdatter; Alexander Mørch; Anders Klavenæs; og [NN] Nielsen [?]. Ellens navn er ikke synlig i forbinddelse med dåpen, men hun er omtalt som «Svend Braads» – og hans kone het, nettopp,  Ellen Hendrichsdatter.

Svend Torsen Braad døde, 70 år gammel, 10 juli 1742. Han ble begravet[iii] 15 samme måned.

Ellen levet bare en knapp måned efter Svends bortgang.  Hun – for anledningen notert med navnet Eli – døde 9 august 1742 og ble begravet[iv] tre dager senere. Hun var 75 år gammel og altså født omkring 1665-70.

Det ble skiftet[v] efter dem begge, og der går det frem at de ikke hadde noen barn – i det minste er det ingen felles barn nevnt blant arvingene.

Derimot er der en Berthe Hendrichsdatter, gift med Anders Torsen Siuve, som er omtalt som «konas slegfredsdatter». Dansk Wikipedia har en kort artikkel[vi] om uttrykket «slegfred», der det blir sagt å være «… en gammel betegnelse for en kvinde der lever sammen med en mand uden at være gift». Dermed kan man spekulere på om Ellen, før hun giftet seg med Svend, hadde vært samboer med en mann som het Henrich og altså fått barn med ham. Hun var tross alt fem år eldre enn Svend, og de to fikk ikke noen barn sammen – så hun kan ha vært godt voksen da de giftet seg – hvornår det enn skjedde.

På hans side nevnes Helle Kirstine Tønnesdatter, som er nevnt av Knut Hougen[vii], som også nevner ekteparet Braad i en fotnote til en liten seksjon som handler om gjenopptagelse av krigføring mellom Danmark-Norge og Sverige efter slaget ved Poltava i 1709:

«Imidlertid fortsatte den svenske konge sin seiersgang gjennom Europa, inntil den høit spente bue brast ved Poltava (1709). Nu måtte opreisningens time være kommet for Danmark-Norge, og krigen blev erklært igjen. Det varte riktignok enda nogen år før vårt eget land blev krigsskueplassen; men sjøkrigen førtes iallfall utenfor vår egen dør, skattepåleggene og utskrivningentil orlogs tok ny fart. Mange skipper som kom hjem fra Danmarks-tur hadde vel noget å fortelle, en og annen var det også som ikke kom hjem. En begivenhet straks efter krigens utbrudd må ha vakt den aller største deltagelse i Sandefjord og omegn, det var Iver Huitfeldts og hans mannskaps heltedød ombord i «Dannebrog» 1710; her på stedet høre jo hans hustru og hennes mors slekt hjemme. Alle mennesker husket Kirsten Røyem fra den tiden familien bodde på Hjertnes».

 

Og fotnoten:

«I skiftet efter det barnløse ektepar Svend Torsen Braad og hustru i Sandefjord (1743) er blandt arvingene opført mannens søster Lene Torsdatter, som var gift med Tønnes Huitfeldt; begge var da døde, men efterlot en datter Helle Kirstine, bosatt i Kjøbenhavn. Jeg har ikke kunnet finne ut denne Tønnes Huitfeldts plass i den kjente familie. Mon han har fått ved oppkalling, eller bar han de med urette?»

Tønnes var gift med Svends søster Leene; om de hadde barn er ikke kjent. Man finner også Svends søster Berthee og, muligvis, hennes sønn Bent Nilsen – han var 43 år gammel og moren var vel neke – noen ektemann synes ikke å være nevnt. Likeledes nevnes Svends bror Laers Toresen Braad og dennes kone Kari Sørensdatter. De hadde barn – en datter, Kirsti, var 27 år gammel og tjente hos skredderen Iacob Pøt; den andre – Lene – tjente hos skredder Iohannis Gresberg. Hun var 30. Om ikke annet kan man la seg imponere av et en liten by med kanskje 250-300 innbyggere holdt seg med to skreddere!

Ellen og Svend hadde det antagelig bra, rent økonomisk, men var ikke blant det aller øverste sjiktet i Sandefjord: Knut Hougen mener han fikk bygget det huset som i moderne tid har adressen Torvgaten 22 – senere bebodd av mange andre, i en periode sjømannshjem, senere kontorer – og i 2017 tilbakeført til leiligheter.

Ellen selv, derimot, er en litt skyggeaktig person: hvor hun kom fra er ukjent, og selv i skiftet efter henne forblir hun nokså anonym – med unntak av den litt mystiske slegfredsdatteren. Og så får det være med det.


[vii] Knut Hougen, «Sandefjords historie. 1 : Ladestedet : omtr. 1400 til 1845», Oslo : i kommisjon: Cammermeyer, 1928; p 81; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060605124