I 1701[i] var Hans Anundsen 59 aar og «Borger til Sandefiord og Laurvigen». Hos ham, i «strandhuuset», var en sønn, Mickel, som var 25, og tre drenger, Peder Christensen (49), Erick Hansen (16) og Niels Janssen (14).
Samtidig[ii] var Hans oppsitter paa Øfre Gogstad, der sønnen Mickel også figurerer, og der det var ytterligere 6 drenger – Aage Halvorssen (25); Hans Gulliksen (20); Hans Anfindsen (17); Olluf Nielsen (7); Peder Jonsen (25) var ugift og, også, soldat; og Hans Helgessen (24) fra «Reserva i Tønsberg Lehn».
Knut Hougen[iii] forteller om Hans Amundsen i flere omganger. Her i forbindelse med et tidsskifte i trelasthandelen i 1670-1680-årene, der eldre kjøpmenn blir borte, mens ny kommer til – og av de siste skulle Hans bli en av de fremre:
«I 1680 døde Søfren Pedersen; hans hus blev 2 år senere kjøpt av Larviks-skippere Hans Amundsen, som nu begynte en trelastforretning her. Efter Christen Simensøns flytning ser det ut til at Amundsen har været den eneste trelasteksporter her på stedet, og hans forretning synes til en begynnelse ikke å ha været særlig blomstrende. 1692 innstiller byfogden på han får sin skatt, da han «hafuer en ringe Handling og Næring.» Opgavene fra tollboden svikter i disse år; men de vilde sannsynligvis ha vist en betydelig nedgang i utførselen, om vi hadde hatt dem. Skattelistene fra disse år har foruten Hans Amundsen bare et par skippere og forresten enker og fattige strandsittere. Det ser ut som om Sandefjord skal synke tilbake til det fattige fiskerleie det før hadde været».
Litt tidligere ga Hougen[iv] et lite billede av folkelivet i byen, først blant de lavere lag, med slagsmål og sinte kvinnfolk og drikk, før han balanserer dette med noen inntrykk fra samværet mellom de antatt bedrestilte:
«En kveldstund like under jul 1681 finner vi stedets sognedegn (klokker og skolemester) Ole Jensen Smidt på vei «ned efter Sandefjord» ifølge med den ungen Simen Simensøn (formodentlig sønn v en skredder av samme navn). De blev enige om å hilse på skipper Hans Amundsen, som nyss hade kjøpt Søfren Pedersens tidligere hus; der satt de og drakk, efter unge Simensøns sigende, et par glass mjød.
Klokkeren har vel funnet at drikken hadde mersmak, for om litt gikk han, og han sa han vilde gå til byfogdfullmektigen Niels Bech og kjøpe sig en «en potte vin». Bech har altså solgt vin eller hatt en beverting. Han har da formodentlig drukket opp denne «potte», og kanskje en til, full var han iallfall blitt, og da Bech ikke vilde la ham få mere, begynte han å gå beserkergang.
Lars Nielsens «qvinde» Maren Henriksdatter; «laa same Nat udi sin Seng med sin Mand; da hørte hun at det hued (huiet) og skreg ude paa Marken, men om det var Ole Skolemester ved hun ey (nei, naturligvis!) mens (): men) hun var saa dristig, stod op af sin Seng og gick till sin Dør at ville se og erfare huem det var». Der løp hun paa Bechs hustru Sara, som var styrtet ut forsøke hjelp hos Lars mot den rasende skolemester. Maren sa hun ikke fikk ta sa paa vei; mannen hennes sov, og man fikk da ikke ense drukne folk. Nei, det skjønte Sara også, men løp likevel videre til Niels Gulliksen, som meget motstrebende gikk ut i bislaget, og konstaterte at nogen «hued og skreg», gikk så inn og la sig of kunde gjøre sin saligheds ed på at han ingenting hadde sett.
En gutt kom nu og hentet den besværlige Sara hjem.
Imens var den unge Simen Simonsøn på hjemveien fra Hans Amundsen, og da han passerte Niels Bechs Port, kunde han ikke undgå å se Klokkeren stod ved sengekammervinduet og maste om å få en «potte vin». Og siden kom Smidt efter ham, hugget med kården i Simensøns plankegard og ropte «Skurk, hundsfot» osv.; men hvem han mente med det, kunde unge Simensøn ikke si. – Der blev uttat ut en stevning mot Ole Jensen; men man har visst latt saken falle; ingen kunde jo vidne noget av betydning mot ham.
Slik fortoner livet i Sandefjord sig i det 17de århundre, sett i det svake lysskjæret fra de bevarte efterretninger. Flere av de benyttede trekk er fra 1680-årene; men de hører hjemme på dette sted; ti der det svinnende århundres tilstander de karakteriserer».
Hans Amundsen var, visstnok, en svært velstående mann og tjente mye av penger på trelasthandelen, en virksomhet som var juridisk tvilsom og til stadighet ble efterforsket av grevens menn. Men en planke er en planke, og dersom den lå i en stabel på tomten i Sandefjord var det vanskelig for myndighetene å si noe entydig om hvor treet var hugget eller saget. Det visste naturligvis Hans Amundsen, og kunne derfor svar, på spørsmål, som gjengitt av Knut Hougen[v]:
«Jeg holder ingen bog ofver hva min Qvinde, Søn eller Tjenere daglig kjøber støckevis af Bunden», svart Hans Amundsen, da han lev spurt om hvem han hadde kjøpt lasten av».
I slutten av 1700-årene spisset konflikten mellom grevskapet og handelsmennene i Sandefjord seg, og Hans Amundsen fikk, forteller Hougen, en nokså ledende stilling i de rettslige prosessene – han var jo også av dem som hadde holdt på lengst. Efter mye om og menn fikk han medhold høyesterett i København[vi].
Hougen[vii] fortsatte:
«Om Hans Amundsen selv skjønte at det var større ting enn enkeltmanns velferd han kjempet for, kan ingen vite. Men for oss er det lett å se, at det var Sandefjords fremtid som borgersamfund han vernet om. Derfor er hans prosess såvidt utførlig fremstillet, og derfor er det også naturlig til slutt å fortelle det vi vet om mannen selv.
Hans Amundsen bruker aldri selv noget familienavn; men hans døtre kaller sig Jægerup, hvilket kunde tyde på at familien stammer fra Jægerup i nærheten av Haderselv. Han må være født omtrent 1642, død i Sandefjord 1719. Første gang vi støter på hans navn, var han skipper med borgerskap i Larvik fra 1673. Omkring 1680 førte han Gyldenløves skib «Luxen»; men i 1682; men i 1682 eller 83 nedsatte han sig som kjøbmann og trelasthandler i Sandefjord. Greven har visst gitt ham en håndsrekning, for Amundsen utstedte 1682 en obligasjon på 490 riksdaler til Gyldenløve; han har muligvis lånt disse pengene for å etablere sig. Den senere forfølgelse skyldes derfor visst ikke greven selv, men hans uvettige tjenestemenn.
Amundsens siste tur med «Luxen» fikk forresten et ubehagelig efterspill. Den 19de juli 1682 1682 stod skibet inn Larviksfjorden under en frisk sydvest, og hadde da inne på havnen en kollisjon med Oluf Mortensens skib og det drev på land. Amundsen påstod riktignok at uheldet skyldtes «uforsiun» fra Mortensens side, men retten gav ham ikke medhold, og det kostet ham 513 riksdaler i skadeserstatning. 1684 kjøpte Amundsen afdøde Søfren Pedersens «strandhus» på auksjon for 124 riksdaler, – hvor det lå kan ikke sies, på eller ved torvet etsteds formodentlig, med tomt ned til stranden [nu Thaulowsgate] eller til bekken. Han holdt ved denne tid dreng og 2 piker, og i 1701 hadde han 3 mann i sin tjeneste, flere enn nogen annen mann i Sandefjord på den tid. Det være forbigående vanskeligheter som gjorde at han 1692 blev anbefalt til å få nedslaatt i skatten på grunn av sin «ringe handling og næring». Han la sig efter hånden til adskillig jord, hvilket jo tyder på at han satt godt i det. 1690 kjøpte han Øvre Gogstad av Prost Dops arvinger, dertil føiet han som bygseljord Sjuevolden (en del av det nuværende Elverhøj) og Mønnerød med kvernbruket der. I 1695 kjøpte han begge Gjekstad-gårdene, som han dog solgte 10 år senere, og endelig blev han 1702 eier av hovedbruket på Hafallen og en del av Haneholmen. Som alle trelasthandlere hadde Amundsen krambod, hvor han vesentlig drev bondehandel; hans skibsrederi derimot innskrenket sig til at han eide en jakt, som seilte på Danmark.
Fra 1709 blir Amundsen borte fra skattelistene i Sandefjord. Han har da overdradd forretningen til sin sønn Mikkel Hansen, og tok selv ophold på Øvre Gogstad, hvor hanbodde til sin død (1719). Om sønne vil vi senere få høre. Amundsens sønnedatters dattersønn var Ole Thorsen Gogstad, som omkring 1800 var en av Sandefjords største redere og kjøbmenn, og som også har æren av å ha forvandlet Nedre Lunden (det nuværende barnehjem) fra et vannsykt kratt til en veldyrket eiendom. Han og hans familie flyttet fra Sandefjord i 1815, og nu er ingen av ætten igjen her».
Hans Amundsen døde en gang i juni 1719. Han ble begravet[viii] 1 juli, i en grankiste. Det ble ringt for ham i kirken.