Endvald – et forholdsvis vanlig navn har hatt utrolig mange skrivemåter opp gjennom årene – Biørnsen var, i 1701[i], en skipper, bosatt som strandsitter i Sandefjord, han var 29 år gammel.
Siden han var født rundt 1672 eller så finnes det ikke kirkebøker i Sandeherred som dekker tidspunkt for dåpen, og han var kanskje ikke herifra: skiftet[ii] efter broren Bendt Biørnsen, som bodde i Lang Gaden i Laurenti Kirke Sogn – med andre ord i Tønsberg – ble registrert 4 mai 1726, og blant de andre arvingene finner man brødrene Lars og Powel, samt søsteren Dorthe. Lars var, som Enwold, bosatt «wed Sandefiord», mens Dorthe var i Tønsberg. Med andre ord: det er ikke utenkelig at Endvald var derifra, han og.
Knut Hougen[iii] nevner Envald Pedersen som en av flere i det gryende byborgerskapet i Sandefjord:
«Enevold (Engvold, Invold) Bjørnsen, foregåendes bror, kjøpte 1703 en kreiert på 12 lester, «St. Johannes» og gjorde turer på norske byer og Danmark. Under krigen[iv] seilte han for statens regning».
Han synes ikke å ha noen barn på denne tiden – men hvis de var småpiker, ville de ikke blitt registrert i manntallet. Og han giftet seg – gjetningsvis for første gang, for noen barn er ikke funnet før den tid – først 16 år efter manntallet. Den utvalgte var Ragnhild Olsdatter og vielsen[v] fant sted 17 november 1717.
Ingeborg så dagens lys høsten 1721 og ble døpt[vi] 12 oktober det året. Da var fadrene Ole Dreyer; Ole Dreyers Hustrue; Niels Andersen; og Niels Andersens Hustrue.
Så langt er det ikke funnet flere barn, heller ikke i et skifte[vii] efter Endvalds kone, Ragnhild – for anledningen med farsnavnet Erichsdatter. Hun døde, 62 år gammel, 19 februar 1748 og ble begravet[viii] 24 samme måned. Her er det ikke ført om noen barn av ekteskapet med Endvald, heller ikke Ingeborg. Derimot er nevnt to døtre – Kirsten og Pernille, begge bosatt i Sandefjord – som begge synes å være barn av Søren Pedersen, som nevnes som «avdød ektefelle» – antagelig fra før hun giftet seg med Ingvold.
Enevold Bjørnsen i Sandefjord døde rundt 61 år gammel og ble begravet[ix] 24 februar 1732. Presten Callundan noterte, som så ofte, at “for ham ringet men ei betalet”.