167 Maren Madsdatter

Maren var Hans Rasmussens – i 1801[i], «Kongl. fast lots» – «steddatter af første ægteskab», hun var 28 år og bodde hjemme hos faren i hus nummer 31 i Østre Gade; der bodde også Dorthe Christine Hansdatter, 12 år og Hans datter av første ekteskap, og Mathis Hansen, 4 år og fra annet ekteskap – som var endt med at han ble enkemann for annen gang i en alder av 41 eller tidligere.

Denne tidlige versjonen av «mine, dine og våre barn» begynte med at Mads Hansen og Hanna Mattisdatter fikk datteren Maren 4 desember 1773, hun ble døpt[ii] 10 samme måned og fikk da fadrene Sørine, Asbjørn Salvesen; Anne Gulliksdatter; Berthel Jensen; Andreas Ellevsen; og Christian Ellevsen – alle fra Sandefjord.

Hanna Mattisdatter døde 4 august 1778, da Maren var fem år, og ble begravet 10 august samme år. Det ble holdt skifte[iii] efter henne, der bekreftes det at Maren var eneste levende barn og – vid siden av faren – eneste arving efter moren.

Følgende år gjorde Mads Hansen sine hoser grønne i Stokke, der han 18 november 1779 trolover[iv] seg med Anne Elisabeth Svendsdatter Lien, kausjonistene var P Schøjan og Lars Thorsen Hougene og vielsen fant sted 9 desember.

Mads og Anne Elisabeth fikk minst ett barn sammen, dette var Hans som ble født i Sandefjord 21 og døpt[v] 26 mai 1781; fadrene var Madame Pernille, Christopher Weijers; Wilhelm Hvidt; Ejlert Bruun; og Selgen Ruthvidt – alle fra Sandefjord.

Mads Hansen døde Lille Julaften 1783 og ble begravet[vi] Nyttårsaften – en onsdag – samme år, knappe 50 år gammel og efterlot Anne Elisabeth som enke med en liten gutt – og den nå 10 år gamle Maren. Det ble holdt skifte[vii] efter Mads; her er det fire arvinger: foruten Anne Elisabeth, enken, var det deres felles sønn Hans, Maren – og hennes avdøde mor.

4 januar 1787 giftet[viii] Anne Elisabeth seg med Hans Rasmussen, kausjonistene var Ejlert Bruun fra Sandefjord og Anders Sørensen Engøe, og dermed kom Maren til losen!

Året efter, 21 søndag efter trefoldighet – ble Maren konfirmert[ix].

Anne Elisabeth levet ikke svært lenge efter dette, og ble begravet[x] 27 mai 1791. Også efter henne ble det skiftet[xi], her er Maren ikke selv arving, men Mads er nevnt i den rolle som avdød ektefelle. Og i dette skiftet finner fin Hans Rasmussen referert til som Natholmen.

Hans giftet seg et lite år senere: ble viet[xii] til Oline Mathisdatter den 30 mai 1792 – efter kongelig bevilling.

Hans og Oline fikk først en sønn, Mattis, som ble født 17 og døpt[xiii] 26 mars 1793 men han levet ikke opp og ble begravet[xiv] 6 juni 1796. Datteren Anne Elisabeth ble født 27 februar og døpt[xv] 12 mars 1795: Heller ikke hun fikk vokse opp; hun ble begravet[xvi] 6 juni 1796, ett år og tre måneder gammel. Ett år senere, 31 mai 1797, fikk Oline og Hans den sønnen som ble tellet i 1801: Mathis ble navnet da han ble døpt[xvii] 8 juni.

Dermed er husholdet fra 1801 komplett. Marens videre livsløp er ikke kjent. Hvordan hadde seg at hun ble boende gjennom stadig skiftende stefedre og stemødre inntil, i 1801, hun bodde hos sin annen stemors annen mann: en person hun hadde forholdsvis liten tilknytning til? I en tidsalder der alle måtte tjene til livets opphold er hun hjemme. Men tatt i betraktning den brokede livshistorien finnes det muligvis en forklaring: kanskje det var hennes hus?

Sannsynlighetene taler mot det, for neste gang hun muligvis kommer til syne er i folketellingen av 1825[xviii], der hun er nevnt med fornavnet Mari og alderen 52, begge litt annerledes enn det «burde» være for en identifikasjon. Men her var hun i hus nummer 36, som tjenestepike hos Skibscapitain Mathias Berg: kanskje nettopp den slags person som kunne ha forbarmet seg over en avdød kollegas barn eller stebarn. Husstanden var ikke svært stor -men den bestod av ytterligere syv personer: Madame Bergh, parets fem barn i alderen 9 til 30; og en ellers ubenevnt Mari Larsdatter.

Og det var vel samme kvinne, 60 år gamle Maren Madsdatter som døde sankthansdagen 1832: et fattiglem nå. Hun ble begravet[xix] 27 juni.