124 Ole Christian Mørck

12 januar 1783, mens den amerikanske uavhengighetskrigen går mot slutten uten at noen i Sandefjord vet om det, gifter[i] den 38 år gamle ungkaren Ole Christian Mørck seg med den to år yngre enken Johanne Cathrine Kielmann. Kausjonistene var Seig^r Clemet Michelsen fra Sandefjord og S^r Eijlert Bruun sammesteds.

I 1801 var han 56 år, og skipper. Han bodde i hus nummer 24 i Østre Gade sammen med Johanne Cathrine, to tjenestepiker – han må ha hatt det forholdsvis romslig – og den 11 år gamle datterdatteren Kirsten Wright Larsen fra Johanne Cathrines første ekteskap[ii].

Ole Christan Mørck var sønn av S^r Johanes Mørch i Sandefjord og Mad Johane Olsdatter, og ble døpt 18 juni 1746. Fadrene var Mad Johane Olsdatter, Hans Lucasen, Jfr Johane Kielman, General Adjutant Løytnant Bruun fra N. Gogstad, Studios Rasmus Kielman fr Sandefjord og Mons^r Jens Ludvig Hjort, også fra Sandefjord[iii].

Foreldrene var Johannes Johannessen Mørch og Johanne Olsdatter: de giftet[iv] seg, med kongebrev, 15 november 1735. Første barn var en gutt som fikk navn efter farfaren og ble hetende Alexander da han ble døpt[v] 15 januar 1737. Dernest, en pike. Anne kom til verden 22 mars 1738 og ble døpt^[vi] 26 samme måned. Nok en pike fulgte året efter – dette var Dorthe Sophie, som så dagens lys 6 og ble døpt[vii] 10 august 1739. To år senere ble det en gutt – Ole. Han ble født 2 og døpt[viii] 6 mai 1741.

Ole levet ikke opp men døde allerede 29 mai 1741 og ble begravet[ix] 1 juni, baren en måned gammel.

Neste barn var også en gutt. Johannes kom til verden 16 mars 1742 og ble hjemmedøpt. Johannes døde dagen efter og ble begravet[x] «Festo Virid:», det er det samme som Skjærtorsdag, 22 samme måned[xi].

Ikke overraskende fikk neste guttebarn samme navn, altså Johannes. Gutten så dagens lys 28 august 1743 og ble døpt[xii] 3 september samme år. Dernest ble det en pike igjen: Johanne Tideman. Hun kom til verden 12 mars 1745 og ble døpt[xiii] 16 den måneden.

Året efter at Ole Christian meldte sin ankomst gikk det ikke så bra, i 1747 nedkom Johanne Olsdatter en dødfødt datter[xiv] som ble bragt til kirken 9 oktober. Barnet ble begravet[xv] 12 oktober.

Det gikk nesten halvannet år frem til neste barn, og da ble det en pike, Anne Sophie. Hun kom til verden 4 januar 1749 og ble døpt[xvi] 9 samme måned.

Efter Anne Sophie ble det en pike til: Johanne ble navnet. Hun så dagens lys 26 juni 1751 og ble hjemmedøpt[xvii] samme dag – og døde nokså umiddelbart efterpå.

Sistemann i flokken ble en gutt som fikk det utmerkede navnet Morten Luther – han ble født tidlig om morgenene 13 august 1753 og hjemmedøpt om eftermiddagen tre dager senere, 16 august. En uke senere, 23 august, ble dåpen[xviii] bekreftet i kirken.

Noen år senere – og uten at det ble noen flere barn, de var begge litt eldre nå, døde Moren -Johanne Olsdatter – 43 ½ år gammel i 1757. Det vil si, Johanne «døde uforløst d 18 ej: Kl: 6 om Morgenen» – med andre ord, hun døde i barsel. Begravelsen[xix] fant sted 22 juli.

Ole Christian ble konfirmert i 1760[xx] – i samme kull finner man en Johannes Johannesen Mørch – en bror? En fetter? blandt de åtte guttene fra Sandefjord. Man finner også Jfr Johanne Tidemann (?) Johannesdatter Mørch blandt de seks pikene fra Sandefjord som ble konfirmert samtidig.

I 1762 synes det som S^r Johanes Mørch er enkemann: man finner ham i ekstraskatten fra det året, boende i hus nummer 27 i Sandefjord, uten noen hustru tilstede, men med to «piker» som antageligvis holdt hus for ham[xxi]. Ole Christian er det ikke spor efter i dette materialet, men når man vet at han senere ble skipper, og var konfirmert mindre enn to år tidligere er det ikke unaturlig å tenke seg at han er gått til sjøs på dette tidspunkt.

At faren er enkemann i 1762 stadfestes ved skiftet datert 16 mars 1761 og avsluttet 4 november 1763[xxii]. I skiftet kan man også lære om Ole Christians søsken: Dorthea Sophia, Anne, Morten Luther, Iohannes, Iohanna og Anne Sophia, og om forbindelser med andre familier som Hesselberg, Heegard, Hiorth og Bøckmann: idel pene mennesker.

Ole Christian er altså nevnt i skiftet efter faren, men så forsvinner han av syne i en del år. Han dro vel på sjøen – han ble skipper senere i livet.

Han må ha gjort det rimelig godt. Knut Hougen[xxiii] forteller, i sammenheng med skattegrunnlaget i Sandefjord, at man i 1772 opphevet en skatt og eftergav restanser, men

 «I stedenfor koppskatten innførtes en «frivillig avgift» i 6 år fra 1ste jan. 1773. Alle familiefedre og alle ledige personer, «som dertil eragtes formuende», blev innkalt, her i grevskapet av ingen mindre mann enn greven selv, for å opgi hvad hver av dem formådde å betale. Så helt frivillig var skatten altså ikke for folk som hadde litt aktelse for sig selv. Altså troppet hele Larvik op, og det ser virkelig ut til at har været en større utrykning fra Sandefjord også, og at godtfolk på få undtagelser nær har været personlig tilstede. Men det var jo også noget at se på: der satt grev Christian Conrad selv med prosten på den ene side og byfogden på den annen, og foreholdt undersåttene «hans kongel. Majestets store mildhet og undersåttenes allerunderdanigste plikt». Av Sandefjords manntalls 67 personer, forsikret dog de 35 at var helt ute av stand til å betale noget, og det var nok for de flestes vedkommende altfor sant. Av de andre gav Wilhelm Hvidt og Ole Christian Mørch hver 4 rdl., og de andre nedover inntil nogen få skilling».

Med andre ord: Ole Christian Mørch var av de mest velstående i den lille byen.

12 januar 1783 gifter den 38 år gamle ungkaren Ole Christian Mørck seg med den to år yngre enken Johanne Cathrine Kielmann[xxiv]. Kausjonistene var Seig^r Clemet Michelsen fra Sandefjord og S^r Eijlert Bruun sammesteds[xxv].

Johanne Cathrine hadde vært gift tidligere, med Rasmus Kjielman som hun ektet[xxvi] i Sandefjord – det er skrevet eksplisitt – 21 april 1768: kausjonistene var Ms^rs Michel Wright fra Laurvig og Jacob Pedersen Lindgaard fra N Gogstad.

Rasmus Kielman var sogneprest (1759-73)[xxvii] på Nøtterø: som ung student tilbragte han noe tid i Sandefjord[xxviii].

Rasmus og Johanne fikk to barn sammen: den første var Anna Christina Eeg – oppkalt efter Rasmus første kone – som fikk dåpen[xxix] bekreftet 3 februar 1769. Dernest fulgte Johanne Christine som ble døpt[xxx] 17 november 1771. Bare halvannet år senere døde Sognepresten, 49 år og 4 måneder gammel, og ble begravet[xxxi] 1 mars 1773.

Jomfr Aña Kirstine Kielman ble konfirmert[xxxii] i Sandar 16 søndag efter trefoldighet i 1783; søsteren Johanne[xxxiii] 16 søndag efter trefoldighet i 1786.

I 1788, den 1 februar, giftet[xxxiv] Jomfr Anna Kirstine Eeg Kielmann seg med Niels Larsen; de hadde som kausjonister Ole Christian Mørck fra Sandefjord og Niels Hiorth fra Larvik. Johanne giftet seg tre år senere med Lars Wright da vielsen[xxxv] fant sted 21 oktober: som kausjonister hadde de Sr Lindberg og Sr Eilert Bruun. Lars og Johanne bodde i 1801[xxxvi] på gården Gaasserud i Annexet Styrwold i Laurdahl: de hadde seks barn boende hos seg: alle yngre en Kirsten hos mormoren og bare en av dem – Rasmus – gutt. Anne Kirstine kom til Sem[xxxvii], der hun døde på Vallø 27 november og ble begravet 5 desember 1850 – 81 år gammel.

Omkring på denne tiden senere dukker Ole Christian opp som lagverge i forbindelse med arveoppgjøret[xxxviii] efter Hans Jørgen Heegaard, proviantforvalter ved Fritzøe.

Mens han i 1801 i 1801 var skipper, skiftet Ole Christan Mørch noen år senere yrke: han ble lærer. Tilbake til Knut Hougen[xxxix]:

«      Mathias Raastads efterfølger blev den tidligere omtalte skipper Ole Christian Mørch, f. 1746 +1818, sønn av Johannes Mørch d. e. Vi har nevnt før at hans natur og interesser neppe kan ha gått i regning av det praktiske forretningsliv, siden han i den «gylne tid» og med en rik hustru allikevel lever på lån og gir pant i både hus, innbo, klær og hustruens smykker. Hans svigermor, Kirsten Ulrichsdatter f. Wright, enken efter Hans Christensen, hadde efter evne draget omsorg for at svigersønnen og hennes datter skulle ha sitt livsutkomme, men ikke få anledning til å spise op sin formue. Hun hadde derfor sikret dem bolig for deres livstid i sin gård (på tomten torvet 7), og forsynt dem rikelig med løsøre, som dog ikke kunde selges; dertil en krambod med varelager til 70 rdl. – med den klausul at det altid skulde forefinnes en varebeholdning til samme verdi, – og endelig en løkke.

        Men var ikke Mørch noget jern som skipper og forretningsmann, så var han til gjengjeld en mann med både kunnskaper og dannelse, en elskverdig og sympatisk personlighet. Og barnekjære må både han og hans hustru ha været; verger og formyndere for foreldreløse barn følte sig trygge, når Mørchs vilde ta barnene i huset, – det gjorde de flere ganger – og hele Sandefjord kalte det barnløse ekteparet «far Mørch» og «mor Mørch». Det ser ut til at Mørch har holdt litt privatskole i sitt hus, før han i 1806 blev antatt som stedets skolemester. Valget var heldig, for så vidt som Mørch hadde plass nok i huset til skolen, og en herlig tomt bakenfor, hvor «alle Børnene, de uartige undtagne, kunde gjøre sig bevægelse» i friminuttene, som skoleplanen sier. Men som lærer betraktet var det ikke stort bevendt med den gamle skipper. Biskop Bech fant ved sin visitas i 1809 at læreren «var en honnet, men staar tilbage i god Methode». Skolekommisjonens og «de eligerede menns» dom om ham 1815 er mere uskånsom; de finner at det «blev lidet udrettet til Børnenes Lærdom og Dannelse». Da nu hans ansettelse dessuten alltid hadde været «ad interrim» (midlertidig), fratrådte han 1815».

Ole Christian ble enkemann samme år, da Johanne Cathrine døde 12 november 1815 og ble begravet[xl] 18 samme måned. Hun ble 68 år gammel.

Ole Christian Mørch ble en forholdsvis gammel mann. Han døde 72 år gammel 27 februar 1818 og ble begravet[xli] 7 mars. Ole Christians bortgang ble notert i Den Norske Rigstidende[xlii] for 4 april 1818.