E. Sivertsen eller Erik Syversen var 66 år gammel da han døde høsten 1855, og var altså født, gjetningsvis, is lutten av 1780-årene eller så. Men hvor, hvem foreldrene var, og alle andre detaljer er ukjent, og første gang man får øye på ham er at han efterfølger Hans Tveten som klokker i Sandefjord da denne døde 1838.
Ett perspektiv på Sivertsen, læreren og mannen, får man i Leif Lønnes «Gammalt fra Sandar[i]»:
«Lønnskonflikt – forspill til første faste skole 1842»
Vi hadde ingen egentlig «ankermann» for almueskolen i Sandar efter Schrøeters død (1832). Klokker Hans Tveten var blitt for gammel, og Schrøeters efterfølger Presten Peder Pavels var nok også for gammel, – 64 år da han begynte. Med den nye klokkeren E. Sivertsen som kom i 1839, så det ut til at vi skulle få en nidkjær skolemann. Han ble forpliktet til som klokker å holde fast skole, sende også inn til skolekommisjonen et positivt forslag til løsning av problemet fast skole, men i stedet for en rik utvikling for skolen, går vi inn i en tid med «skolekonflikt». Den faste skole begynner 1842, men megen uro forstyrrer undervisningen i klokker Sivertsens tid. Først med klokker Torger Windingstad i 1848 kan vi merke en jevn og rolig utvikling. VI skal s litt på uroen fram til hans tid.
Da kirkesanger og klokker Sivrtsen ble ansatt 1839, forpliktet han seg til å ta imot lærerpost enten ved en borger- eller almueskole. Det ble samme høst holdt skolekommisjonsmøte, og det ble besluttet at kirkesangeren så snart som mulig måtte komme i virksomhet. Senere ble holdt fellesmøte med Sandefjord skolekommisjon. Men da de ikke kan enes om felles almueskole, blir det mest prat og diskusjoner, – helt til kirkesangeren med et langt og grundig brev skjærer all diskusjon over».
Fremstillingen av disse utviklingslinjene fortsetter i noen detalj, for dem som vil følge dem, men det ble ganske sterk konflikt av det:
« 24.12[ii] skriver Sivertsen at han «ikke uden at resikere Liv og Syn kan overtage den Anviste Skole»! For øvrig vil han nå skrive til Kongen og be om skolelønnen. «Men ved et 30 aarigt Skoleliv nedbrudte Helbred, staaende nær ved den sørgelige Skjæbne at blive Blind, hvilket Gud i Naade sætte Grændser for, har jeg grundet Haab til at se mig bønhørt af en Konge, jeg med alle Nordmænd velsigner».
Lægeattesten lyder:
«Hr Kirkesanger Sivertsen havde Foraaret 1839 en heftig rheumatisk Betændelse i begge Øjne, der endte med Svækkelse af Synet paa det venstre og med næsten Blindhed paa det højre Øje. Han har dessuden oftere lidt af Blodspytning med Trykng for Brystet saaat Salme, Sange eller anden Anstrængelse af Brystorganene har generet ham højligen. At saaledes hans Helbredsforfatning kun er maadelig maa jeg efter forlangende bevidne.
J. Ebbesen».
Innimellom alt dette kan man merke seg at en Klokker Sivertsen ankom Christiania 25 juli 1841, klokken 2 om eftermiddagen, med dampskipet «Carl Johan» fra Vallø[iii]: det er vel god mulighet for at dette er «vår mann».
Historien endte med at Sivertsen ble instruert om å stille på lærer-posten 10 januar 1842, men at det aldri ble så mye med det – han var syk, og skole holdt dermed stengt en hel vinter.
Wilhelm Møller[iv] gir litt flere detaljer:
«Undervisningen tok til på nyåret 1842. Om de første år er det lite å berette. Sivertsen hadde dårlig helse, og betalte selv sine vikarer. Hvis vikar ikke kunne skaffes, ble det ikke holdt skole. Ved prost Münsters visitas i 186 møtte lensmann Bryn, ordfører Per Holtan og flere formannskapsmedlemmer. Klokker Sivertsen katekiserte, og prosten var tilfreds med lærer og elever. Men det må nok innrømmes at prosten var mer rundhåndet med ros til de fleste av de 6 andre skoleholderne i Sandar».
På tross av disse konfliktene, som vel foregikk først og fremst i en Sandar-sammenheng, ble Sivertsen likevel en ledende mann i politikken[v] i Sandefjord – han var Ordfører i byen i 1845, da de andre medlemmene i formannskapet var J. N. Nordstrøm; Søren L. Christensen; og garver Otto Steen. Året efter var Garver Steen ordfører, mens Klokker Sivertsen var vise-ordfører[vi].Det hadde vel hjulpet at han faktisk var bosatt i sentrum[vii].
Forhenværende Kirkesanger Erik Syversen, bosatt i Sandefjord, døde 19 september 1855, 66 år gammel. Han ble begravet[viii] 26 september. Dødsårsaken er ikke oppgitt, men det er notert at livet tok slutt «efter mangeaarig Sygdom».