Jens Mangaard var antagelig av dansk opphav, men noe dokumentarisk belegg for det finnes ikke – og heller ikke for noen andre deler av livet hans, før han kommer til syne i Larvik i 1762[i] og blir registrert for betaling av ekstraskatten av det året.
Jens Mangaard[ii] overtok som kontrollør i Larvik og Sandefjord efter Claus Jochumsen Sahlfeldt 14 november 1752, efter at Sahlfeldt gikk bort[iii] 14 oktober samme år.
Jens Mangaard giftet seg ikke, og hadde ingen livsarvinger da han døde, sannsynligvis i første halvdel av oktober 1774 – boet ble registrert for skifte[iv] 13 oktober det året.
Siden det ikke var noen livsarvinger ble hele forretningen basert på Jens’ testamente, som til gode så ikke færre enn ti arvinger, knapt noen bosatt i Norge eller Larvik. Men de var en sammensatt gruppe – to søstre og åtte nevøer og nieser, noen av de siste med ektefeller: militære, apotekere, smed og tømmerpolerer, de fleste bosatt i København. Èn av dem er 37-38 år gamle Iens Pedersen Kinchel, en militær kaptein som gjorde tjeneste på denne tiden, av alle steder, i den Ungarske arme.